Hvor «orwelliansk» er Kina?

Orwells roman ble publisert i 1949. Handlingen utspiller seg i året 1984, til et London i en ettpartistat ved navn Oceania. Partiet, Ingsoc, har gjennom propaganda og manipulasjon innprentet i alle borgere at de skal følge partiets føringer og tilbe dets legendariske leder, Store Bror. Plakater minner alle om at «Store Bror ser deg». Folk i Oceania har «fjernskjermer» i boligene sine, skjermer som kan omgjøres til overvåkningsverktøy. Staten har sitt eget Tankepoliti som har til oppgave å luke ut alle former for subversiv tankegang.

Hovedpersonen, Winston Smith, er en byråkrat i Sannhetsministeriets arkivseksjon. Orwell tar oss med på innsiden av Ingsocs kontinuerlige prosess med å omskrive historien. Omskrivingene er nødvendig for å sikre inntrykket av at partiet er ufeilbarlig. Partimedlemmene skal ikke kunne foreta historiske sammenligninger. «Medlemmet av partiet må avsondres fra fortiden, må avsondres fra omverdenen, fordi det er nødvendig for han å tro at han har det bedre enn sine forfedre og at levekårene stadig bedres.» Winstons oppgave er å hele tiden redigere Oceanias arkiver og nyhetsartikler til å være i tråd med partiets samtidige posisjoner:

«Med en gang alle nødvendige korreksjoner i en utgave av The Times hadde blitt sammensatt og ordnet, ville avisutgaven bli trykket opp på ny, og den nye utgaven plassert i de gamle arkivene. Denne kontinuerlige prosessen med rettinger, gjaldt ikke bare aviser, men bøker, tidsskrifter, pamfletter, plakater, løpesedler, lydopptak, tegneserier, fotografier – alle former for litteratur eller dokumentasjon som kunne tenkes å ha en form for politisk eller ideologisk betydning. Dag for dag, nærmest minutt for minutt, ble fortiden oppdatert. På dette vis kunne enhver spådom fra partiets side bekreftes av de historiske arkiver. Heller ikke ble noen som helst ytringer i opposisjon til den offisielle historien journalført. Alle hendelser i historien ble slettet og omskrevet så mange ganger som nødvendig. Det var ikke mulig, når først arbeidet var utført, å bevise at noen form for falsifikasjon hadde funnet sted.»

Men skepsis gjør Winston til en tankekriminell

Smith husker imidlertid av og til episoder i sin fortid, og han forstår at noen av disse minnene står i strid med partiets påstander: For eksempel husker han at han som barn så fly som krysset himmelen. Men i Oceania blir det hevdet at det var partiet som mange år senere hadde oppfunnet fly. Smith husker også hvordan folk som han kjente, som hadde være brysomme for partiet, simpelthen hadde forsvunnet. De hadde ikke blitt arrestert eller tiltalt. En dag var alle spor etter dem borte. Smith greier ikke å fortrenge det han har opplevd og sett med sine egne øyne, og derfor blir han ikke omvendt til partiets ideologi.

En av partiets funksjonærer redegjør for de offisielle språknormene, «nytalen», overfor Smith: Målet er å innskrenke språkets vokabular, slik at det bare er klart definerte og godkjente ord og uttrykk igjen: «Til slutt vil tankekriminalitet bokstavelig talt bli umulig, fordi det ikke kommer til å finnes ord til å uttrykke det.» Og senere legger funksjonæren til: «Revolusjonen vil være fullendt når språket er perfeksjonert.»

For å rette opp tankekriminaliteten til hovedpersonen og hans elskerinne, Julia, sendes de til internering i Kjærlighetsministeriet. Der blir de utsatt for et utspekulert program av tortur og belønning for å viske ut deres mentale oppvigleri. Resultatet etter mishandlingen, blir at Winston innser at han også «elsker» Store Bror.

Kina 2021

La oss i det videre konsentrere oss om den teknologiske utviklingen i Kina, og se bort i fra de tradisjonelle utøvelsen av totalitarisme, som i aller høyeste grad fortsetter på høygir: Arrestasjonene av aktivister, advokater og akademikere; Utrydding av kulturen til minoriteter som uigurer og tibetanere; Forfølgelsen av opposisjonen i Hongkong; Forfalskning av historiske arkiver for å viske ut spor av kritikk mot kommunistpartiet.

Livet i Kina i 2021 minner tilsynelatende lite om det trøstesløse livet til innbyggerne i 1984s Oceania. I Oceania var bygningene falleferdige, «veggene støttet opp av bjelker, med vinduer som var lappet med papp og tak med bølgeblikk». Den private økonomien er mer digitalisert enn i Amerika og Europa. Kinesernes kjøpekraft har blitt mangedoblet de siste tiårene (dog er ikke Fastlands-Kina ennå på nivå med naboer som Sør-Korea, Japan og Taiwan). De store byenes forretningsstrøk har klynger av skyskrapere. Når kinesere reiser på ferie til andre asiatiske land, er den kinesiske valutaen yuan blant de sterkeste i verden. Kinesere har en offensiv stat i ryggen. Samtidig er det trekk ved Kina som med rette kan kalles nytotalitære, eller «orwellianske», og det er teknologiens muligheter som driver dette fremover.

I Kina blir ikke sensuren utelukkende foretatt sentralt. Private selskaper som publiserer eller drifter plattformer for sosiale medier, er ansvarlige for å implementere kommunistpartiets føringer. Slike selskaper ansetter kontrollører eller hyrer kontrollselskaper som rensker internett og arkiver for uønsket materiale. New York Times gjorde et interessant intervju med en ansatt i et av disse underselskapene, et firma som heter Beyondsoft. Dette firmaet hadde en stab av 4000 personer som ved hjelp av kunstig intelligens og søkefunksjoner kontrollerte innhold for sensitive politiske emner på en populær kinesisk nyhetsapplikasjon.

En ekte «Winston Smith»

Den kinesiske kontrolløren intervjuet av New York Times fortalte om hverdagen i dette halvprivate «tankepolitiet», en hverdag som minner om hverdagen til Winston Smith. De ansatte må låse sine smarttelefoner inne i oppbevaringsskap når de kommer på jobb. Skjermsparerne på alle datamaskinene viser ansiktene til medlemmene i Kommunistpartiets politbyrå. Det er viktig at de ansatte gjenkjenner disse personene, ettersom det utelukkende er statseide medier og noen forhåndsgodkjente nettsider som har rett til å publisere bilder av medlemmene av politbyrået. Dukker disse ansiktene opp på andre nettsider, må de slettes fra applikasjonen.

Beyondsoft har en liste på 100 000 følsomme ord, hvorav en tredel er politisk følsomme ord. De har software som sjekker materialet på deres nyhetsapplikasjon opp mot sin egen database over politisk kontroversielle ord og emner. Dersom programmet finner mange problematiske ord på en nettside, må kontrolløren gå inn og lese siden for å bestemme om den skal godkjennes. I løpet av arbeidsdagen sjekker hver kontrollør mellom 1000 og 2000 artikler. Kontrolløren fortalte New York Times at informasjon om mørke historiske hendelser, slik som massakren ved Den himmelske freds plass i 1989, var noe folk burde skjermes fra: «Dersom mange nok kjenner til det som skjedde, kan det skape rykter.»

Forhåndssensur av språket i WeChat

Hva gjelder applikasjoner for sosiale medier, er teknologien mer sofistikert enn kontrolløren i Beyondsoft beskrev. Citizen Lab ved Universitetet i Toronto har gjennomgått systemet brukt av WeChat, den største chatteapplikasjonen i Kina. De fant 174 ord eller uttrykk som ble automatisk blokkert i gruppemeldinger på WeChat. Sensuren gjelder dem som har registrert konto med kinesisk SIM-kort. Det er kun meldinger skrevet på kinesisk eller uigurisk som risikerer automatisert sletting. Dersom du med WeChat registrert med et kinesisk mobilnummer sender en melding til gruppechat som inneholder ett av disse kontroversielle ordene eller uttrykkene, stanses meldingen automatisk. Men det interessante er at på smarttelefonen til senderen blir teksten stående som «sendt», slik at avsenderen selv ikke vet at meldingen har blitt stoppet fra å nå mottakerne. De forbudte ordene kan noen ganger sendes dersom de er lagt i forskjellige meldinger, men meldingen blir blokkert dersom ordene er satt sammen i én frase, eller i én melding. For eksempel blokkeres en setning som dette i gruppemeldinger: «Min bursdag er 4. juni, jeg er en student som skriver om demokratibevegelsen.» Men du får sendt de kinesiske ordene «4. juni», «student» og «demokratibevegelse» i separate meldinger.

Gjør du søk i den kinesiske versjonen av WeChat på kontroversielle politiske emner, får du beskjed om at søket er blokkert i henhold til kinesisk lov, på samme vis som du gjør i vanlige kinesiske søkemotorer. (Utenlandske søkemotorer som Google er blokkert, i likhet med alle utenlandske sosiale medier.)

Hva gjelder private direktemeldinger til én mottaker i WeChat, blokkeres deling av sensitive bilder eller videoer, slik som f.eks. bilder av Ole Brumm og Liu Xiaobo. Disse blir identifisert og slettet gjennom automatiserte løsninger. Ole Brumm har samme kroppsfasong som den allmektige og overvektige president Xi Jinping. Kinesere som har lastet ned WeChat får ikke lov til å avslutte sin konto. Myndighetene beholder dataene fra kontoen, til evig tid.

Selv om du er registrert på WeChat med et utenlandsk telefonnummer, kan dine gruppemeldinger til kinesiske brukere bli blokkert, du kan bli overvåket og din konto kan bli frosset, dersom kinesiske myndigheter ønsker det. Millioner av private meldinger som WeChat-brukere i USA, Australia, Taiwan og Sør-Korea har sendt, har blitt lagret i kinesiske databaser. En utenlandsk journalist i Kina som postet bilder fra Hongkong-protestene, fikk sin WeChat-konto sperret, og måtte erkjenne å ha «spredt giftige rykter», han måtte få sitt ansikt scannet og måtte gjøre opptak av sin stemme før WeChat lot han få åpne applikasjonen igjen.

Hjernevask

Ordet «hjernevask» forbindes ofte med Orwell og hans bok 1984. Men ordet ble aldri brukt av Orwell. Begrepet «vasking av hjernen» (xinao, 洗脑) var et begrep som Formann Mao Zedong introduserte i 1950. «Hjernevask» var noe Mao syntes var fint og nødvendig for å rense folks kritiske tanker. Hans måte å gjøre det på var hysteriske massebevegelser, propaganda, arrestasjoner, tortur og offentlige tilståelser. Ordet hjernevask gikk senere inn i dagligtalen, utenfor Kina, som et skrekkeksempel på totalitarismens råhet, også i norsk språkbruk.

Hvem hadde vel trodd at en stat en dag var i stand til å gripe inn i folks daglige utveksling av meldinger, slik som WeChat-meldinger, som om noen av ordene til kineserne ble visket bort i samme øyeblikk som de ble skrevet? Jo færre ord man har å velge imellom, «dess mindre er også fristelsen til å bruke tanken», som Winston ble fortalt i 1984.