Oppgjøret med 22. juli vil aldri bli som vi ønsker

Det er snart gått ti år siden den grusomste dagen i norsk etterkrigshistorie. 77 mennesker mistet livet, 69 av dem på Utøya. I en abstrakt forstand var det et angrep på demokratiet og ideen om et flerkulturelt samfunn. Men konkret var det et angrep på AUF, på arbeiderbevegelsen, på dens organisasjoner – og på dens yngste medlemmer.

Hvordan skal vi snakke om det? Hvordan skal vi gi plass for det sinnet mange i AUF, i arbeiderbevegelsen og generelt på venstresiden føler på? Hvor ble det av samtalen om idégrunnlaget for terroren – hatet mot muslimer, hatet mot Arbeiderpartiet?

AUF foreslo forrige uke å opprette en kommisjon for å se på dette tankegodset. Leder Astrid Hoem ønsker et «oppgjør med verdisynet, konspirasjonsteoriene og det politiske hatet bak terrorangrepet». I sitt kapittel i Aldri tie, Aldri glemme, AUFs bok om 22. juli som utkom denne uken, gir Jonas Gahr Støre stemme til samme følelse: «Skal vi unngå at det skjer igjen, må vi snakke ærlig om det Breivik gjorde og det han trodde på. (...) Det første som må erkjennes, er at ord teller, at ord kommer fra holdninger, og at ord og holdninger kan lede til handling.» Også Oslos varaordfører, Kamzy Gunaratnam, ønsker et oppgjør: «Vi sto alle med roser i rosetogene, vi snakket om at 22. juli var et angrep på oss alle. Hvorfor er ikke alle i kampmodus?» skriver hun i sin egen bok som også utkom denne uken.