10 år siden 22. juli-terroren – bør dødsstraffen gjeninnføres?

Breivik bestemte seg for å angripe Utøya da han hørte på radioen at høyblokka i regjeringskvartalet ikke var lagt i grus. På Utøya ville han drepe alle leirdeltakerne for å påføre Arbeiderpartiet og AUF størst mulig tap og strupe ny rekruttering. I tillegg ville han halshugge tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland, og legge beviset ut på nettet.

Et demokrati er kjennetegnet av fri konkurranse om å komme til makten. Et terrorangrep på ethvert politisk parti er derfor et angrep på demokratiet. En terroraksjon mot et politisk parti vil imidlertid etter mitt syn ikke utgjøre en like sterk grunn til å felle en dødsdom som et angrep på statsmakten:

Et angrep på statsmakten er et angrep på oss alle, siden staten er vårt vern for at vi skal overleve som nasjon. For en nasjons selvopprettholdelse er en intakt stat viktigere enn en demokratisk stat.

Tilintetgjørelse og slaveri truer et statsløst folk. De kurdiske jesidiene ble forsøkt utslettet av Den islamske staten. Den jødiske statens eksistensberettigelse er Holocaust. En stat sikrer folkets overlevelse, den er nasjonens livsforsikring. Ved å sprenge regjeringskvartalet angrep Anders Behring Breivik den norske staten og dermed oss alle. Han begikk derfor landssvik.

Landssvik omfatter forbrytelser både mot statens selvstendighet og sikkerhet (landsforræderi) og mot statsforfatningen og statsoverhodet (høyforræderi). Skillet mellom landsforræderi og høyforræderi er teoretisk og begrepsmessig. I en historisk kontekst er de ofte vevd sammen og påvirker hverandre. Et landsforræderi kan føre til at statsforfatningen styrtes om, og et høyforræderi til angrep og okkupasjon av fremmed makt.

Den siste personen som ble dømt til døden og henrettet i Norge for landssvik, var NS-regjeringens kirke- og undervisningsminister Ragnar Skancke 28. august 1948. I alt ble det gjennomført 37 dødsstraffer som ledd i landssvikoppgjøret mot landssvikere og utenlandske krigsforbrytere.

Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom. Hvis 22. juli-terroristen skulle fått dødsstraff, måtte dette ha vært lovfestet før terroren.

I dag er forbudet mot bruk av dødsstraff nedfelt i Grunnloven. I Grunnlovens paragraf 93 står det: «Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden». Det bør likevel ikke hindre oss fra nå, ti år etter 22. juli, å diskutere om vi ikke bør gjeninnføre dødsstraffen for denne typen politiske forbrytelser.

Det er sikkert uttrykk for et sivilisatorisk fremskritt at dødsstraffen er blitt avskaffet for sivile forbrytelser og rehabilitering etablert som norm i strafferetten. En politisk forbryter som Anders Behring Breivik vil imidlertid aldri kunne få vende tilbake til samfunnet. Dette er etter mitt syn like utenkelig som at en aldrende Vidkun Quisling, i det tilfellet at han etter krigen hadde unnsluppet dødsstraff, skulle ha blitt observert vandrende ned Karl Johan med stokk.

I fraværet av dødsstraff vil Anders Behring Breivik måtte bli utstøtt fra fellesskapet. I praksis betyr det livsvarig forvaring.

Selv om faren for at Breivik skal begå nye terroraksjoner blir vurdert som ikke-eksisterende, er det flere pragmatiske grunner til at retten vil avvise en begjæring om løslatelse:

• Behovet for å beskytte 22. juli-terroristen mot vår kollektive vrede.
• Løslatt vil Breivik selv kunne bli terrormål for islamister eller venstreekstremister.
• Hensynet til de overlevende og etterlatte som bør skånes fra å møte ham i samfunnet.

Forvaringen bør selvfølgelig utformes slik at den domfelte kan leve et best mulig liv med tilgang til trening, studier, medier og med rett til å motta besøk. Samtidig frarøver straffen den innsatte muligheten til å agere fritt i verden og delta i det sosiale livet. Påført en slik ufrihet kan døden være å foretrekke.

Burde vi ikke derfor sette frem et giftbeger som kan tømmes, hvis livet bak murene til tross for all tilrettelegging oppleves som meningsløst og ikke verdt å leve?

De som argumenterer mot dødsstraff anfører, avhengig av livssyn, både humanitære og religiøse grunner. Slike overveielser kan likevel dekke over mer primitive hevnmotiver, som spontant kommer til uttrykk når det hevdes at terroristen slipper for lett og billig unna med dødsstraff. Gjerningsmannen skal i det minste hjemsøkes av anger og dårlig samvittighet så lenge han lever!

Slike moralske følelser forutsetter imidlertid at den onde erkjenner eller i det minste berøres av det gode. Hvis Breivik i fengsel verken får sitt damaskusøyeblikk eller føler empati med ofrene som følge av terapi, gjenstår bare den pine og plage det å være utestengt fra samfunnet innebærer.

Begreper som anger, samvittighet og empati viser dessuten i første rekke til mellommenneskelige relasjoner. Slik tilsløres at den viktigste begrunnelsen for dødsstraff ikke er massakren av ungdomspolitikere, men angrepet på statsmakten.

Et terrorangrep mot statsapparatet utgjør en eksistensiell trussel mot nasjonen, det utgjør ikke en massemorder, selv ikke en som massakrerer barn og ungdom på en politisk sommerleir.

Dette skillet mellom politiske forbrytelser i kategorien landssvik på den ene siden og politiske forbrytelser som rammer partier og sivilsamfunnet på den andre siden burde vært reflektert i strafferetten. Også et cyberangrep fra apolitiske hackere som lammer statsapparatet og gjør statsmakten funksjonsudyktig vil etter mitt syn ha status av et landssvik og derfor kvalifisere til dødsstraff for gjerningspersonene.

Det er verdt å understreke at 22. juli-terroristens ideologi er irrelevant. Vi kan dessuten ikke krabbe inn i Breiviks hode, slik at vi med skråsikkerhet kan si hva som motiverte hatet. Den høyreekstreme ideologien som artikuleres i manifestet trenger ikke å ha vært verken den eneste eller dypeste beveggrunnen bak terroren. Det kan godt tenkes at Breivik ville ha angrepet statsmakten, selv om Ap ikke satt i regjering sammen med SV og Sp.