Hva om det ikke var skeive som var målet likevel?

«Taxisjåføren vitnet i retten om at Matapour skal ha bedt ham om å kjøre videre da han oppdaget at Parkteatret var stengt.»

Denne setningen opptrer i TV2s dekning av statsadvokatens prosedyre 15. mai i år i rettssaken mot Zaniar Matapour, mannen som skjøt og drepte to mennesker og skadet et tyvetalls andre 25. juni 2022. Og den setningen plager meg.

Dommen i saken faller trolig denne uken. La oss likevel begynne et annet sted: Hva er det 25. juni representerer i nasjonens bevissthet? Det var lørdagen da Norge endelig skulle feire den første prideparaden etter to koronaavlyste år. Men tretten minutter over ett den natten stjal Matapour ikke bare to menneskeliv, men også tryggheten fra mange skeive nordmenn. Skuddene utenfor London pub førte direkte til at paraden ble avlyst: Ingen kunne garantere for sikkerheten. Men virkningene er med oss fortsatt: Mange skeive mistet tillit til PST og politiet. «Det vil ta mange år før denne frykten går over», sa Hanne Lyseth, generalsekretær i Skeiv Verden, til TV2 forrige uke.

For Matapour gikk etter norske skeive på London fordi de er skeive. De er utpekt som ofre, de har fått en blink plassert på pannen, og må leve med frykt og utrygghet i kraft av hvem de er. Det er fortellingen jeg ubevisst har holdt meg med.

Men hva om den ikke er riktig?

Mer spesifikt: Hvordan vet vi egentlig at det var skeive som var målet for terrorangrepet? Det spørsmålet er viktig, men temmelig underbelyst i norske medier. Og holdpunktene er mindre overbevisende enn man kanskje skulle tro ved første øyekast.

Holdepunktene

Matapour har ikke villet forklare seg, og derfor er det fortsatt for mange hull i historien om terrorangrepet.

Noe vet vi: Vi har god oversikt over Matapours bånd til norsk jihadisme og Den islamske staten: Etterretningstjenesten meldte med flere personer knyttet til Matapour, både før og etter angrepet, og mener det er snakk om Aisha Shezadi Kausar og Arfan Bhatti. Matapour spilte inn en baya – et troskapsløfte – til Den islamske staten (IS) før angrepet. Vi vet også en god del om Matapours bevegelser i forkant av angrepet: Om sykkelturen, drosjeturen, og trikketuren til Tinghuset. Selve angrepet er fanget på video. Men vi vet egentlig overraskende lite om hvorfor Matapour valgte akkurat dette målet for angrepet.

Det finnes absolutt forhold som peker mot en kobling til skeive og til pride:

• For det første var angrepet altså delvis rettet mot London pub, som er Oslos mest kjente utested for skeive.

• For det andre postet Arfan Bhatti, som i dag er tiltalt for medvirkning til terror, 14. juni et bilde av et brennende regnbueflagg med det som plausibelt kan forstås som en oppfordring til drap på homofile på sin Facebook-side.

• For det tredje vet vi at Matapour var med i en WhatsApp-gruppe med blant annet Arfan Bhatti. I denne gruppen delte Bhatti en guide til Pride uken før terrorangrepet. En times tid etter angrepet delte en annen deltager en VG-sak om angrepet, og skrev «pride pride pride». Bhatti responderte med et hjerte.

• For det fjerde hadde Matapour selv bilder av politimenn i pride på sin telefon.

• Til sist: I en chat med E-tjenestens agent skrev det som skal ha vært Bhatti, at Matapour etter planen skulle gå videre fra der han startet til et annet sted, for å ramme «cream of kuffar». Aktor antok i sin prosedyre at det var en referanse til homofile.

Hullene

Hvis man på forhånd er trygg på konklusjonen, virker disse punktene kanskje overbevisende. Men hvis vi for et øyeblikk forholder oss mer agnostiske, er det hele langt mer uklart.

Ja, angrepet var rettet delvis mot London pub. Men skytingen begynte på plassen utenfor utestedene Herr Nilsen og Per på hjørnet. Begge de to drepte satt utenfor nettopp Per på hjørnet, som ikke er kjent som et skeivt utested. Hvis målet hadde vært London pub, fremstår det som lite rasjonelt for Matapour å begynne skytingen der han gjorde, fordi han da ville risikere å bli stoppet før han kom videre til London.

Ja, det er liten tvil om at Bhatti hater homofile, slik det brennende regnbueflagget viste. Men det er neppe første gang Bhatti har lagt ut denne type Facebook-poster. Koblingen til terrorangrepet er helt uklar. Siden Bhatti ikke har valgt å ta medansvar for angrepet, og generelt later til å ha vært opptatt av «operasjonssikkerhet», ville det også vært ukarakteristisk å legge ut en Facebook-post som direkte kunne koble ham til ugjerningen.

Ja, en av chat-deltagerne koblet angrepet til pride etter å ha lest en VG-sak om at angrepet skjedde utenfor London. Men denne chat-deltageren er ikke siktet for medvirkning til terrorangrepet, og hadde forutsetningsvis ingen kunnskap om operasjonen eller målet.

Ja, Matapour syntes også å ha vært opptatt av pride, og hadde bilder fra pride på sine telefoner. Men de fleste ikke bare radikale islamister, men også konservative religiøse av ulike avskygninger har selvsagt et sterkt negativt syn på pride. Slike bilder gir lite informasjon om målutvelgelse.

Ja, det som skal ha vært Bhatti, brukte begrepet «cream of kuffar» om et mål for angrepet. Men det er langt fra klart at det refererer til skeive. En mer nærliggende lesning er at det er snakk om et mål som ikke ble nådd. I chatten skriver han nemlig: «Planen var å gå videre til et annet sted enn der han startet. Jeg mener, han skulle angripe et annet sted enn der han startet. Det andre stedet var cream of kuffar. Planen var der, men qadrAllah [Guds skjebne].» I den grad disse utsagnene faktisk er basert på kunnskap om planleggingen av terrorangrepet, indikerer det heller at aksjonen hadde et annet og større mål, som ikke ble nådd.

Drosjeturen og statistikken

Det er med disse hullene i fortellingen i bakhodet at drosjesjåførens vitnemål er interessant.

Matapour gjorde nemlig flere stopp med drosjen: Først på Olaf Ryes plass på Grünerløkka, der utestedet Parkteateret ligger. Det er et utelivsområde, hvor det ofte er mange mennesker. Det var det ikke denne kvelden, fortalte drosjesjåføren. Det var da Matapour ombestemte seg, og ville videre, mot Bogstadveien. Men heller ikke der finner han det han vil ha, og drosjen setter kursen mot Holbergs plass. Derfra tar Matapour trikken til Tinghuset, som er en plass hvor det er mange mennesker denne kvelden.

Antall mennesker er ikke et irrelevant spørsmål for en IS-terrorist som leter etter et mål. Hvis vi ser på IS-relaterte angrep i Vesten – jeg har funnet 48 slike angrep i perioden fra 2014 til 2024 – ser vi at de i all hovedsak er rettet mot menneskemengder: offentlige plasser, flyplasser og togstasjoner, barer, restauranter, konsertarenaer, fotballstadioner og julemarkeder. De angrepene som er målrettet mot en bestemt gruppe, er i hovedsak rettet mot politifolk, soldater, politiske institusjoner – og mot jødiske mål. Det har også vært et enkelt angrep mot en katolsk kirke.

Oversikten viser også et angrep mot et LHBT-mål. Det er snakk om det grusomme angrepet mot den skeive nattklubben Pulse i Orlando i Florida, der Omar Mateen skjøt og drepte 49 mennesker. Dette angrepet var åpenbart kjent for miljøet rundt Bhatti, og de kunne i og for seg godt tenkes å ha latt seg inspirere av det.

Det som er mindre kjent, er likevel følgende: Heller ikke i det tilfellet er det åpenbart at terroristen hadde som mål å ramme skeive spesifikt. Mateen ble drept under en konfrontasjon med politiet, og har altså, i likhet med Matapour, ikke forklart seg. Men telefondata viser at nattklubben Pulse dukket opp da Mateen googlet «downtown orlando nightclubs» – sammen med en annen nattklubb, EVE Orlando, som ikke har noen tilknytning til det skeive miljøet. Mateen kjørte først til EVE, men bedømte sikkerhetstiltakene der som for strenge. Først deretter dro han til Pulse.

Alt tyder på at det var helt tilfeldig at det var en skeiv nattklubb. Men det kom ikke frem før to år etter angrepet. I mellomtiden hadde fortellingen om et målrettet angrep mot mot skeive, mot et utsatt og sårbar minoritet, festet seg ettertrykkelig i offentligheten. Det er ikke lett å endre slike narrativer med ny, komplisert og usikker informasjon som dukker opp i rettssaker flere år etter en dramatisk hendelse.

Spiller det noen rolle?

Hvorfor komme trekkende med dette nå? Spiller det noen rolle?

Det er et faktum at Zaniar Matapour skjøt mot London pub. Én av de to døde var en homofil mann. Mange av de skadde var gjester på London pub. Det kan tenkes vi aldri får vite sikkert hvordan valget av mål for terroraksjonen egentlig ble foretatt. Hvorfor røre rundt i dette såret? Det er utvilsomt slik at mange kan oppleve det som vondt, kanskje støtende, at det stilles spørsmål ved den etablerte fortellingen om et angrep mot skeive. Uroen og frykten er jo der: Om det påstås at skeive ikke var målet likevel, kan noen oppleve det som en påstand om at uroen folk sitter med, er ugyldig.

Men det er viktig å ha en åpen og ærlig samtale om hva som skjedde i Oslo 25. juni 2022. Det er flere grunner til det. For det første er det altså frykten angrepet har skapt hos skeive over å være utpekt som terrormål. En slik frykt er selvsagt ikke irrasjonell: Jihadister kunne selvsagt plausibelt ønske å ramme slike mål. I områdene IS kontrollerte i Irak og Syria forekom flere groteske henrettelser av homofile. Ulike vestlige sikkerhetstjenester har også jevnlig advart om at skeive generelt og pride spesielt kan være mål for terrorister.

Likevel er det utvilsomt slik at denne frykten også er blitt trigget av opplevelsen av at faktiske jihadistiske terrorangrep er utført mot skeive. I rettssaken mot Matapour har vitner forklart at de umiddelbart fikk assosiasjoner til terrorangrepet mot nattklubben Pulse. En uro synes å ha ligget latent hos mange alt på forhånd – selv om mye altså tyder på at skeive ikke var et eksplisitt mål for terroristen i Orlando. Og etter angrepet mot London 25. juni har uroen vokst seg sterkere. Nettopp det var et avgjørende poeng i statsadvokatens prosedyre i saken mot Matapour, som han innledet med å sitere en av de overlevende: «Jeg vil ikke være homo mer.»

Å argumentere for at det kan hende vi aldri vil få vite sikkert om skeive var målet, er kanskje ikke egnet til å ta bort den frykten. Men det hører med i historien vi skal fortelle om dette angrepet, og med tid og stunder kan det tenkes at det kan påvirke opplevelser også.

For det andre brukes fortellingen om 25. juni også som et politisk argument. Da er det ofte fortellingen om en marginalisert gruppe som i økende grad trues av politisk vold. Vi ser avtrykk av denne fortellingen for eksempel i Ekstremismekommisjonens rapport som kom tidligere i år. Der finnes et underkapittel om «Hets og trusler mot skeive», som innledes slik: «Skytingen mot utesteder i Rosenkrantz’ gate i Oslo 25. juni 2022 skjedde natten før pridefeiringen.» Det danner bakteppe for den videre drøftingen, der kommisjonen blant annet skriver at aktører den har snakket med, peker på «forbindelsene som finnes mellom radikal feminisme og kristenkonservativisme» og «at dette er grupper og individer som fører et voldelig og avhumaniserende språk». Det etterlatte inntrykket er her at deler av norsk debatt om transkjønn skaper en frykt for vold som settes i sammenheng med terrorangrepet 25. juni.

For det tredje kunne det tenkes å spille en viss rolle for diskusjonen om hvorvidt PST og E-tjenesten burde forstått at det var pride som var målet for det forestående terrorangrepet.

Hvorfor stiller ikke mediene spørsmålet?

Det spørsmålet ble stilt umiddelbart etter angrepet, også i politiet, som umiddelbart gikk ut og avlyste prideparaden. En slik reaksjon, ikke minst etter to år uten parade, skaket nasjonen, og gjorde at vi alle umiddelbart opplevde angrepet som eksplisitt rettet mot pride og mot skeive. Kanskje ble det inntrykket så sterkt at det har vært vanskelig å ta et skritt tilbake senere for å vurdere hvor godt begrunnet det egentlig var. Men paradoksalt nok har også diskusjonen om hva tjenestene burde forstått av terroristens motiv, også bidratt til at man ikke har stilt spørsmålet om hva som faktisk var motivet. For diskusjonen om når tjenestene burde tenkt på pride som et rimelig mål, er helt rimelig. Jeg mener jo heller ikke å si at vi kan fastslå at det ikke var målet. Og selv dersom skeive ikke var målet, er det åpenbart at det ville vært relevant for PST å ha det høyt på radaren, gitt jihadistenes ideologi, Bhattis regnbueflagg og den pågående pride-feiringen. Samtidig har mediedekningen da ikke fått plass til spørsmålet om hvorvidt det var pride som var målet. Kanskje det ville kludret til diskusjonen man forsøkte å ha om tjenestenes rolle?

I retten har helt andre temaer dominert. Forsvarer Marius Dietrichson har fokusert på hvorvidt Matapour var tilregnelig. Dessuten har han forsøkt å overbevise retten om at angrepet ikke ville skjedde uten chattene E-tjenestens agent deltok i (E-tjenesten har tilbakevist denne fremstillingen, og pekt på at formålet i stor grad var å utsette handlingen lengst mulig). Aktor har på sin side argumentert for at skeive var målet, men det har ikke vært et sentralt punkt i bevisføringen, blant annet fordi det ikke er der det juridiske slaget står.

Men jeg tror det finnes også en siste grunn til at mediene har kviet seg for å løfte dette spørsmålet – og det er nettopp frykten for at skeive skal oppleve det som en underminering av deres opplevelse. Frykten er ikke helt ubegrunnet: I Medier24 skrev Espen Evjenth, leder i Støttegruppa 25. juni og en av dem som selv ble skadet på London under terrorangrepet, tidligere i år at en feil mediene kan gjøre, er «å underspille at skeive var mål for terroren». Han skriver samtidig at «Støttegruppa anerkjenner at målet var å ramme skeive». Det er lite fristende å gå i rette med en overlevende etter et terrorangrep. Ingen vil være den første til å skrive en journalistisk sak som gjør det verre for ofrene.

Problemet er selvsagt at den type resonnementer iblant blir sirkulære: Det er ofte slik at medienes fortelling avgjør hvem som egentlig er offeret. I dette tilfellet er det selvsagt åpenbart at svært mange skeive faktisk var ofre, både helt konkret – de ble skutt mot på London – og mer indirekte da paraden ble avlyst, med den frykten det skapte. Det er også utvilsomt slik at islamistisk hat mot skeive utgjør en reell trussel både i form av potensiell jihadistisk terror og i form av lover om dødsstraff og andre uhyrligheter i flere land. Det er forståelig om skeive er både redde og sinte. Det er likevel ikke uten videre gitt at alle norske skeive rent faktisk var mål eller ofre 25. juni 2022. For noen av dem hadde det kanskje vært bedre å ha den muligheten tydeligere for seg.

Hva om det ikke var skeive som var målet likevel? Det er ikke sikkert det har så mye å si. Og spørsmålet kan kanskje være smertefullt for noen. Jeg er dessuten usikker på hva som er svaret. Derimot er jeg sikker på at norsk presse må bli flinkere til å pirke i store fortellinger som etableres uten tilstrekkelig belegg.