Kan staten jobbe smart og effektivt?

Under Høyres landsmøte siste halvdel av mars pekte Erna Solberg på viktigheten av at staten organiserer seg bedre og jobber smartere. I sin omtale av temaet skrev Minervas redaktør Nils August Andresen 24. mars at «Erna har en alvorlig og presis virkelighetsbeskrivelse, men virkemidlene henger etter».

Andresen har dessverre helt rett i at virkemidlene henger etter. Når sittende og tidligere regjeringer vil organisere statlig forvaltning bedre og få den til å jobbe smartere og mer effektivt, blir resultatet som regel økte budsjetter for å finansiere nye direktorater, nye tilsyn, eller andre nye kontrollorgan. Hjelper ikke det, fremmer regjeringen gjerne forslag om nye lover med formål om å kunne øke rettssikkerheten ytterligere, bedre personvernet, og i det store og hele, gjøre hverdagen enklere og bedre for næringslivet og folk flest.

Det regjeringen ikke ser, eller ikke vil se, er at slike virkemidler, økte budsjetter og nye lover verken er noen garanti for at staten jobber smartere eller for at sentralforvaltningen blir bedre organisert. Det er fristende å si snarere tvert om. For det regjeringen egentlig gir en garanti for, men som den ikke snakker høyt om, er at virkemidler som anvendes, økte budsjetter og nye lover, fører til en stat som eser ut. En stat som gir ny jobb til nye byråkrater som blir satt til å passe på og kontrollere at nye lover fungerer, og at andre statsbyråkrater gjør jobben sin. Og slik fortsetter det, i år etter år etter år. Flere lover, økte budsjetter, og flere byråkrater til å kontrollere andre byråkrater.

«Det finnes et effektivt alternativ til å gjøre noe ‘smartere’ eller bedre», skriver Andresen videre i nevnte Minerva-artikkel. Så enig så enig. Staten kan nemlig frigjøre mye arbeidskraft, rett og slett gjennom å gjøre mindre. Det kan blant annet bety å dempe statlig stillingsvekst, og samtidig, gjennom flere fullmaktsbestemmelser og økt bruk av rettslig skjønn, vise de tusenvis av byråkrater som allerede forvalter tusenvis av regler, mer tillit og gi dem et større ansvar.

Når Jonas Gahr Støres regjering uttrykker ønske om en «sterkere stat», hadde nok velgerne tenkt at det betydde en stat som gir enda bedre tjenesteyting enn den gjør i dag. I stedet opplever folk flest at departementer, direktorater og alskens tilsyn bare blir flere og større. Dessuten tillegges statlige organer stadig flere oppgaver. Organene får stadig flere lover, forskrifter, planverk og styringsdokumenter som de skal forvalte, kontrollere og rapportere på. Den byråkratiske runddans kan ende opp med at et knippe av allerede tilsatte kontrollørbyråkrater i det ene direktoratet, gjennom nye lovbestemmelser, blir utsatt for enda mer kontroll av et annet knippe kontrollbyråkrater fra et annet direktorat. Kanskje er tiden inne for å opprette et eget kontrolldirektorat?

Den ene måneden annonserer regjeringen at lovverket skal forenkles og at rettsandvender og lovbruker vil oppleve en smartere og smidigere lovforvaltning. Den neste måneden iverksetter den samme regjering lover og regler som i praksis viser seg å gjøre statlig tjenesteyting enda mer komplisert og enda mer ressurskrevende å forvalte.

Solberg-regjeringens siste effektivitetsreform var ABE-reformen. Den var ment å skulle få forvaltningen til å tenke smartere og enklere. Støre-regjeringen stoppet ABE-reformen og erstattet den med noe den kaller tillitsreformen. Hva som har kommet ut av disse reformene med hensyn til «en bedre organisert stat, med en smartere, mer effektiv arbeidsform», må du minst være partileder for å kunne si noe om.

I de seneste årene har jeg arbeidet med et prosjekt: «Lovens funksjonalitet – administrative og økonomiske konsekvenser av lover» Så langt har jeg ikke vært i stand til å identifisere noen av de «gevinster» eller de «effektiviseringsresultater» som de respektive regjeringer har forespeilet i lovens forarbeider eller under implementeringen av loven.

Det jeg imidlertid har kunnet konstatere, er at en regjering ofte lover «hundrevis av innsparte årsverk» som følge av en større lovrevisjon, men uten at det stilles et eneste krav til hvilken evalueringsmetodikk eller til hvilken etterprøving lovnaden skal følges opp med.

Det har gjennom de seneste årene blitt gjennomført en rekke regjeringsinitierte regelforenklingsprosjekt med effektivitet, smidighet og økt brukervennlighet som mål. Synd å si det, men i mine undersøkelser av tre-fire sentrale lovverk har jeg så langt ikke kunnet spore at noen av de på forhånd, politisk fastsatte effektiviseringsmålene er oppnådd.

At regjeringsprosjekter av denne typen ikke svarer til forventningene, er langt fra noe nytt. I 1990 årene innførte statlige virksomheter «New Public management» (NPM) over en lav sko. Særlig ble NPM et populært effektivitets- og styringsverktøy i helsesektoren. Kostnads- og formålseffektivitetsbegrepet fikk en renessanse, slik effektivitetsbegrepet ofte får, når regjeringen skal vise at også staten kan når den vil.

Solbergs ABE-reform og Støres tillitsreform er de seneste to forsøkene på å effektivisere statsforvaltningen.

Det er umulig å si noe fornuftig ikke bare om hvordan de to reformene har virket, men om de i det hele tatt har virket. De borgerlige partiene gir ofte uttrykk for at ABE-reformen har spart samfunnet for hundrevis av millioner, mens nåværende regjeringspartier mener ABE-reformen kun var et fordekt budsjettkutt, med svekket statlig tjenestetilbud som resultat.

Når det gjelder tillitsreformen, er den så diffust utformet hva angår krav og indikatorer for høynet effektivitet, bedre kvalitet og forbedring mer generelt, at en fremtidig evaluering vil være en håpløs metodisk øvelse.

Hvordan skal så staten organisere seg bedre og jobbe smartere? Kanskje ligger svaret i en kombinasjon av Solbergs ABE-reform og Støres tillitsreform? Det vil si at regjeringen reduserer statens driftsbudsjett hvert år, men med full tillit til at de statsbyråkrater som allerede jobber der, er smarte nok til å forvalte de reduserte driftsbudsjettene på en slik måte av kvaliteten på deres statlige tjenesteyting blir mer enn god nok.