Det er verdt å lytte til Abid Raja

Debatten om Abid Raja og hans engasjement rundt negativ sosial kontroll har tatt en farlig dreining. I stedet for å diskutere de virkelige problemene han løfter frem – æresrelatert vold, tvangsekteskap og sosial kontroll – har samtalen sklidd ut i en diskusjon om retorikk og form. Slik mister vi fokuset på de reelle utfordringene, og dette gjør at debatten mister sitt viktigste mål: å belyse og løse konkrete samfunnsproblemer.

Et typisk eksempel er Camilla Haakonsens innlegg i Utrop, hvor hun kritiserer Raja for hans retorikk, heller enn å forholde seg til sakens kjerne. Raja har selv vært tydelig på at dette ikke handler om alle muslimer, men om et spesifikt problem som rammer deler av minoritetsmiljøene. Likevel blir han møtt med anklager om å være for unyansert, og fokuset skifter fra innhold til form. Dette er et eksempel på et bredere fenomen: i stedet for å diskutere de faktiske problemstillingene, blir debatten omgjort til en metadebatt om stil og retorikk. Dette bidrar til at de virkelige problemene som Raja belyser blir oversett.

Denne tendensen er urovekkende fordi det fører til en avsporing av debatten. Selv når Raja tydelig nyanserer sitt budskap, får retorikken hans mer oppmerksomhet enn de alvorlige temaene han prøver å sette på dagsorden. Dette var tydelig i NRK-debatten, hvor Raja møtte motbør fra politiske representanter som Mohsen Raja, som avbrøt ham flere ganger. I stedet for å diskutere de alvorlige problemene med negativ sosial kontroll, ble oppmerksomheten rettet mot hvordan debatten ble ført, og ikke innholdet i det Raja faktisk sa.

Jeg har, som tidligere mangfoldsrådgiver i IMDi, selv sett realitetene bak problemene Raja belyser. Hans beskrivelser er langt fra overdrivelser, men gjenspeiler opplevelser til mange unge i minoritetsmiljøer. Utfordringene er reelle og pågående, men likevel virker debatten å handle mer om hvem som formidler budskapet, og hvordan det blir sagt, enn om de som faktisk lever med disse utfordringene.

Når debatten reduseres til en diskusjon om retorikk, mister vi evnen til å fokusere på hva som må gjøres for å løse disse problemene. Det er viktig å diskutere hvordan vi snakker om vanskelige temaer, men det er farlig å la retorikk stå i veien for handling. Hvis vi lar oss distrahere av form, mister vi sjansen til å gjøre noe med innholdet.

Det mest tragiske er at de som lider under negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og æresrelatert vold, står igjen uten reell støtte fra samfunnet. De trenger at vi retter oppmerksomheten mot deres virkelighet, ikke mot hvordan deres utfordringer blir formidlet. Når vi lar metadebatten overta, ignorerer vi de som trenger handling her og nå.

Debatten om negativ sosial kontroll er for viktig til å skli ut i retoriske blindspor. Vi må tilbake til kjernen: det handler om mennesker som lever i undertrykkende strukturer, og som trenger reelle tiltak for å frigjøre seg fra dem. Abid Raja er ikke problemet – det er de utfordringene han belyser som krever handling. Det er på tide at vi fokuserer på løsninger fremfor ordvalg, og at vi anerkjenner virkeligheten uansett hvordan den blir presentert.