Ableism – en blindgate i Norge

5. juni fylte en flod av medmenneskelighet Oslos gater og Eidsvolls plass for å protestere mot rasisme. Det synes å være noe spesielt med denne sommerens demonstrasjoner, de ligner ikke ordinære utløp for frustrasjon. Folk fra alle samfunnslag er nå villige til å lære fra marginaliserte stemmer og knele i solidaritet mot rasisme. Differensiell eller diskriminerende behandling, basert på identitetsmarkører som rase, har blitt noe instinktivt avskyelig. Derfor vil jeg gjerne introdusere en mindre kjent –isme, som krysser enhver identitetsmarkør som kjønn, klasse, etnisitet eller legning, og som farer stille og fritt i Norge og forbi.

Har du hørt om «ableism»? Det er akkurat hva det høres ut som: et sett med bevisste eller ubevisste antagelser og handlinger som fremmer ulik behandling av mennesker basert på deres faktiske eller opplevde funksjonshemning. «Ableism» opererer både på individuelle og institusjonelle nivåer, og innebærer undertrykkende, fornærmende eller diskriminerende atferd, hvori mennesker med funksjonshemninger ikke blir behandlet med likeverd.

Opplyste leser, du vil kanskje si at du ikke har hørt om «ableism», og at siden et slikt ord ikke finnes i det norske språket, så kan det da ikke være noe som lar seg manifestere i Norge. La oss likevel forsøke å unngå den skeptiske blindgaten et kort øyeblikk, og heller la den åpensindige nysgjerrigheten lede an.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver om «ableism»? Jeg er en blind, ikke-norsk doktorgradsstipendiat, som forsker på funksjonshemning og arbeidsinkludering. Men ikke bare forsker jeg på de komplekse effektene av «ableism», bortgjemt på kontoret mitt ved OsloMet; også Oslos gater setter meg stadig ansikt til ansikt med besynderlige tilfeller.

Når det banale blir prisverdig:

Se for deg meg på vei for å kjøpe lunsj fra en liten sandwichbutikk rett utenfor universitetet. Ved ankomst blir jeg tatt imot med ros og skryt, grunnet noe så enkelt som at jeg jobber ved OsloMet, samt evner å krysse gaten og handle en sandwich av egen maskin. Lunsjen var grei, men ekspeditørens lave forventninger ga den en vond bismak. Om noen vet om en pastill mot lave forventninger, så er jeg lutter øre.

Takk, men nei takk:

Igjen utenfor arbeidsplassen, mens jeg sto på trikkeholdeplassen ventende på 18-trikken hjemover og kveldens eskapader, tar med ett en fremmed meg i armen og ledsager meg til 11-trikken mot Majorstuen. Kanskje var han ensom og behøvde selskap, men jeg hadde egne planer. Akk, nok et sosialt dilemma! Høflig takket jeg ham for den uønskede hjelpen og tok farvel med min velvillige kompanjong.

Mens gitaren forsiktig gråter:

Jeg og mitt solbrillebefengte blind-rockband har i lang tid spilt «The Accessibility Blues», fordi dating- og shoppingappene ikke ser ut til å forvente at jeg er en av deres kunder, fordi mange offentlige transportautoriteter ikke tror på å organisere assistanse, fordi jeg forventes å gå med en venn, partner eller assistent, så hvem bryr seg om fraværet av trafikklysenes signallyder eller den strategisk plasserte sparkesykkelen på fortauet? Politikere har seriøse prioriteringer og kan ikke plages med spørsmål om universell utforming og inkludering.

Uansett, nok med mine solipsistiske anekdoter. Det kan hende du fortsatt tenker at «ableism» ikke angår deg, så hvorfor skulle du bry deg? Tro meg, en funksjonshemning er mer universell enn du tror. Vi kjenner jo alle noen med nedsatt funksjonsevne, eller hva? Som den hyggelige bestemoren som ikke snakker slik hun pleide; en entusiastisk far som ser på fotballkamp med volumet på full guffe; den eventyrlystne vennen som utfordret ett bratt fjell for mye; det flotte søskenbarnet som rocker forskjellige sokker. Og er vi så heldige at vi lever lenge nok, vil vi alle på et eller annet tidspunkt mest sannsynlig sjekke inn på Hotell Funksjonshemning.

Mang en gang ofte har jeg lurt på om ikke vi burde prøve å bygge et Norge hvor alle kan delta fullt ut, realisere sitt potensial og bli behandlet med likeverd og verdighet, uavhengig av ens funksjonshemning. Om også du tenker i samme baner som meg, og mener vi burde strebe etter et mer inkluderende samfunn, har jeg noen spørsmål det er verd å reflektere rundt:

Når vil samfunnsdiskursen om mangfold inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne? Vi utgjør 17% av befolkningen. Diskusjonene om mangfold stanser ofte ved kjønn eller minoritetsbakgrunn, men krysser ikke funksjonshemning alle identitetsmarkører?

Hvorfor er det slik at samfunnet forventer så lite fra mennesker med nedsatt funksjonsevne? «Du er en funksjonshemmet mor med en datter hjemme og en heltidsjobb? Wow! Du er dagens inspirasjonsporno!»

Hvorfor er det slik at 64% av ungdom med nedsatt funksjonsevne ikke fullfører videregående? Hvis det ikke er noen videreutdanning, er det ingen jobber for dem i det 21. århundrets kunnskapsøkonomi. Skaper vi en direktelinje fra skole til uføretrygd?

Hvorfor er sysselsettingsgraden i Norge for mennesker med nedsatt funksjonsevne fortsatt 30% lavere enn den generelle sysselsettingsgraden, til tross for perioder med massiv økonomisk vekst de siste 20 årene? Kvalifiserte funksjonshemmede blir ofte plassert på bunnen av arbeidsmarkedshierarkiet. For å fikse dette problemet, introduserte regjeringen først Inkluderende arbeidsliv-avtalen og nå inkluderingsdugnad. Hva er det neste?

Er ikke en institusjon fortsatt en institusjon, selv om du gir den et annet navn? Norge var en pioner med sine deinstitusjonaliseringsreformer, som fremmet inkludering på 80- og 90-tallet. Nå kommer nye institusjoner tilbake, med enda nyere navn. Det gode gamle språkspillet.

Vil det digitale Norge føre til et inkluderende Norge? Politikere planla å gjøre landet universelt utformet innen 2025, men nå trekker de på skuldrene som for å si «Universell utforming, for en god idé! La oss se på det en gang i fremtiden».

Når vil funksjonshemmede slutte å være objekter for veldedighet og begynne å bli behandlet som aktive borgere med rettigheter? I 2019 ble Norge rangert som nummer 1 ut av 189 land på indeksen for menneskelig utvikling. Vi har en av verdens mest omfattende velferdsstater og mest ansvarlige styringssystemer. Sier ikke Bibelen at «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves»?

Unnskyld spørsmålene, hensikten er å fremprovosere en sårt trengt dialog og forstyrre det komfortable. Jeg er ikke annet enn en naiv, noe forvirret og blind klegg, som hadde satt pris på svar fra staten han respekterer og samfunnet han elsker. Selv i dag møter våre funksjonshemmede kamerater invalidiserende barrierer, funkofobiske antakelser og diskriminerende adferd. De er ikke tragiske ofre eller inspirerende helter, men ordinære folk med vanlige feil, skrøpeligheter og fordommer, og som alle andre, har de også de hverdagslige ambisjonene om å leve et meningsfullt liv. Jeg mener at som med rasisme, frarøver også «ableism» oss vår felles menneskelighet.

Er vi klare for å se våre funksjonshemmede borgere som likeverdige? Mitt håp er at en konstruktiv dialog om «ableism» kan gi oss et klarsyn som orienterer oss vekk fra blindgatene mot et mer inkluderende Norge.

PS
En notis angående terminologien: «Ableism» og «disablism» er lånt fra engelsk, mens deres nære slektning «funkofobi» brukes i Sverige. Uansett, som Shakespeare sa: Blomsten vi kaller rose vil dufte like deilig, navnet uansett. «Ableism» kalt «disablism» eller «funkofobi» vil lukte like råttent og avskyelig.

Kilder:

Campbell, Fiona, K. 2009. Contours of Ableism: The Production of Disability and Abledness. New York: Palgrave Macmillan.

Goodley, Dan. 2017. Disability Studies. Los Angeles: Sage Publications.

Lightfoot, Elisabeth B. 2015. «Disablism». In Wright, D James (Ed.) International Encyclopedia of the Social and Behavioural Sciences, 446-451. Oxford: Elsevier.

Miller, Paul, Parker, Sophia & Gillinson, Sarah. 2004. Disablism: How to Tackle the Last Prejudice. London: Demoer.

ULOBA. 2020. Independent Living Festival. https://www.uloba.no/bli-med-pa-likestillingsbrolet/

Merriam-Webster. 2020. Ableism. http://www.webster-dictionary.org/definition/ableism

Wikipedia. 2020. Funkofobi. https://sv.wikipedia.org/wiki/Funkofobi