Abort er ikke et rent rettighetsspørsmål

Venstre og Arbeiderpartiet tar til orde for å grunnlovsfeste retten til abort. Det understrekes at kvinners rett til å bestemme over egen kropp og liv må være bærende, i tråd med menneskerettighetenes ånd. Det vises til at abortrettigheten er under press i mange land. Forslaget er urovekkende og bryter med forståelsen om abort frem til nå, at det er et etisk dilemma og at det handler om to menneskeliv. 

I begrunnelsen vises det til at abortrettigheten aldri kan tas for gitt og den er under press flere steder. I Ungarn er en innskjerping varslet, i Polen er abort ikke lenger lov dersom barnet har alvorlig sykdom. I USA har man i praksis fratatt mange kvinner retten til trygg abort. Tanken er at en «slik grunnlovfesting i Norge vil gi norske mødre, døtre, kvinner og jenter den menneskerettslige beskyttelsen de selvfølgelig skal ha til selv å ta avgjørelser i eget liv på alle områder».

At andre land regulerer abort annerledes er et svakt argument for at Norge må grunnlovsfeste retten til abort. Man kan være uenig i en streng abortlovgivning, men det er et demokratisk prinsipp at de politiske lederne man lovlig velger kan påvirke politikken i et gitt land. Det virker som om forslagsstillernes ønske bunner ut i en protest mot andre lands reguleringer, men uten tanke over at mennesker i et demokrati stemmer på den politikken de vil ha.

Rett før jul vedtok Stortinget en liberalisering av abortloven, med den konsekvens at norske kvinner har fri abort helt frem til uke 18 i svangerskapet. Selv om utvidelsen av abortloven fikk flertall i Stortinget, var det ikke en bred folkelig oppslutning om denne lovendringen. En undersøkelse NRK publiserte 22. april 2024 viste at like under halvparten ønsket å utvide retten til selvbestemt abort, altså å legge ned abortnemndene. Likevel kan det sies å ha vært bred politisk enighet om abortloven vi har hatt siden 70-tallet.

I abortdebatten før jul virket det som om flere på venstresiden ser på abortloven som en ren rettighetslov. Det er den ikke, ettersom abort alltid handler om to liv. Hadde abort kun dreid seg om en kvinnes rettigheter, hadde det ikke vært behov for spesiallovgivning på dette området. Loven prøver å løse en interessekonflikt mellom to individer, og veier hensynene ut fra antall uker i svangerskapet og mors situasjon. Den nye formålsparagrafen i abortloven fremhever nettopp dette, da «Loven skal sikre ivaretakelsen av hensynet både til den gravides rettigheter og verne om det ufødte liv». Å gjøre abort til en grunnlovsrett er å se bort fra det andre formålet til loven – å ivareta hensynet til ufødt liv. 

I diskusjonen i Stortinget var det langt fra alle som tok utgangspunkt i at abort er et etisk dilemma. Hos flere som ønsket liberalisering var det heller en forståelse av abort som en helsetjeneste. I tråd med denne forståelsen av abort – at det kun er en kvinnes rett til en helsetjeneste og ikke en avveining mellom to liv – er en grunnlovfesting av abort en slags skrinlegging av tanken om at ufødt liv har verdi. Da sier man at statens oppgave ikke på noen måte er å beskytte spirende menneskeliv. Dette til tross for at vitenskapen klart og tydelig viser at vi er mennesker fra befruktningen.

Abort er til nå blitt forstått som et etisk dilemma, og politiske partier har ulike meninger om hvordan abort bør reguleres. På alle mulige måter et etisk dilemma kan eksistere, krysser abort av for alle hakene. Det handler om to menneskeliv der livet til det ene står på spill, og forskning viser at flere påvirkelige faktorer utgjør grunner til hvorfor kvinner tar abort. Det kan være økonomi, vold, jobbsituasjon, relasjon til barnefar og så videre. 

Det er interessant at forslagsstillerne starter med menneskerettighetene. Menneskerettighetene gjelder for mennesker – vi har menneskeverd og rettigheter i kraft av å være menneske. Før fødsel er det opp til hver stat å bestemme hvordan egen abortlovgivning skal se ut. I dag praktiserer vi rett til liv så lenge barnet er ønsket. Tanken om at retten til liv skal gjelde fra befruktningen er fjern, men samtidig er det en selvfølge at våre ønskede barn skal reddes på nyfødtintensiven etter uke 23.

Selvbestemmelsens blindsoner er flere, og en av dem er den monumentale forskjellen i måten samfunnet ser på ønskede og uønskede barn. Skillet mellom ønsket og uønsket er interessant i lys av menneskerettighetenes bakenforliggende intensjoner. Erklæringen ble til nettopp for å beskytte mennesker som ble sett på som uønsket og mindreverdige. Med forslagstillernes vekt på menneskerettighetene er det relevant å spørre om hvem de regner som mennesker? Det er merkelig at så fort et ønsket barn når uke 22, blir det anerkjent som et menneske med rett til liv. Ingen vil nekte det hjelp eller liv fordi «kvinnen skal beskyttes av menneskerettighetene», hvis fødselen er i gang etter uke 23.

Dette grunnlovsforslaget tvinger også frem en samtale om hvilket menneskesyn som kommer til utrykk i Grunnloven. Å gjøre abort til en grunnlovsrettighet sparker også bort i en dypere debatt – i hvilken tradisjon og under hvilken inspirasjon Grunnloven vår var skrevet og hvilken status den peker på at individet har.