Abort er moralfilosofiens russiske rulett

I Norge er det vanligst med abortmotstand fra et kristent perspektiv, og abortkamp fra et feministisk perspektiv, i filosofien er disse bare to i mengden. Mange kjenner kanskje til utilitarismens sterke forsvar av abort, gjennom Peter Singers forsvar av spedbarnsdrap. Men i utilitarismen finnes også gode argumenter mot abort.

Motstandere av abort må forsvare to påstander. At fostre har en rett til liv, og at fosteret har rett til å bruke morens kropp. Begge spørsmålene er kompliserte og har ikke et entydig svar. Nettopp derfor vil jeg argumentere for at vi bør holde oss på den sikre siden ved at tvilen kommer fosteret til gode.

Hva er drap, hvem kan drepes?

Standardargumentet mot abort er at det er galt å drepe personer, fostre er personer, derfor er det galt å drepe fostre. Problemet er at de fleste i Norge i dag er uenige i at fostre er personer, i alle fall frem til et visst tidspunkt. Men det finnes en annen måte å argumentere på som belyser saken fra en litt annen side.

Epikur påpeker at: «døden, [...] er ingenting for oss, hvis vi erkjenner at når vi er, så har døden ikke kommet, og når døden har kommet, så er vi ikke mer til». Altså, døden er ikke ille når vi lever, for da er vi ikke døde, og den er heller ikke ille for oss når vi er døde, for da finnes vi ikke. På tross at dette er de fleste likevel enige om at det er ille å være død, men hvorfor det?

Den beste måten å forklare det på er å godta at å være død er verdimessig nøytralt, men at det er ille å gå glipp av en fremtid. Døden er altså bare ille relativt til det livet man kunne hatt. Dette kan vi kalle den relative forklaringen på hvorfor det er negativt å dø, og den løser Epikurs problem.

Det er rimelig også å mene at det er galt å drepe hovedsakelig fordi man frarøver noen en fremtid, dvs. alle gode opplevelser, prosjekter og muligheter til å bruke vilje og rasjonalitet osv. Det er ikke nødvendigvis slik at dette er det eneste som gjør det galt å drepe, det kan være galt fordi familien blir lei seg for eksempel eller fordi man i prosessen påfører noen smerte, men om man godtar den relative forklaringen vil dette antakelig være hovedgrunnen.

Fostre har en fremtid som ligner vår. Når man aborterer, forhindrer man den. Faktisk virker det nesten verre å ta abort enn å drepe en voksen, siden fostre mister mer av sin fremtid.

Noen argumenterer mot dette ved å si at det må være en spesifikk person som taper et videre liv, for at det er ille om et liv går tapt. Vi har kanskje visse plikter overfor fremtidige generasjoner, men det mennesket et abortert foster ville komme til å bli finnes ikke, og kommer aldri til å finnes. Og vi har ikke plikt til å tilrettelegge for eksistensen av flest mulig personer.

Mange diskusjoner om abort fokuserer på når individet får rettigheter. Men ifølge utilitarismen plikter man å gjøre det som fører til mest mulig lykke alt i alt. Da er det underlig å legge så mye vekt på hvem som taper noe, heller enn at noe verdifullt blir tapt. Selv om aborterte fostre aldri kommer til å bli personer, er det fordi det i en abort blir utført en handling som direkte fører til at en fremtid går tapt. Utilitarismen sier vi skal maksimere lykke, og en måte å gjøre det på er å skape flere lykkeprodusenter, altså mennesker. Da vil det å aktivt forhindre dette jobbe mot sin hensikt.

Epikurs problem er ikke utelukkende utilitaristisk. Vi må ta stilling til hvor tungt vi skal vekte en potensiell fremtid uansett hvilket etisk ståsted vi har, og hvilken rett vi har til å sette en stopper for den. Og man bør spørre seg: er det som er viktig at liv blir borte eller at en spesifikk person mister liv?

Har fosteret rett til å bruke morens kropp?

Den vanligste grunnen til å være for abort er at moren har en rett til å bestemme over egen kropp, som potensielt veier tyngre enn fosterets rett til liv. Men, hverken retten til å bestemme over egen kropp, eller retten til liv, er absolutt. Når man tenker seg om forstår nok de fleste egentlig dette, men folk snakker noen ganger som om de ikke gjør det, spesielt i abortspørsmålet. Det regnes for eksempel noen ganger som legitimt å drepe sivile i krig. Og noen ganger må man tvangsinnlegge psykisk syke, og i visse tilfeller må de gis medisiner mot sin vilje.

Jeg tror det bunner ut i en misforståelse av hvordan rettigheter fungerer. Det finnes minst to typer rettigheter, såkalte pro tanto rettigheter, og det vi kan kalle alt-i-alt rettigheter. En pro tanto rettighet er en rettighet som bare er gyldig til en viss grad og i gitte situasjoner. Mens en alt-i-alt rettighet er en rettighet man har i lys av at alles rettigheter er tatt i betraktning, og kan derfor per definisjon ikke overstyres. Både retten til liv og retten til å bestemme over egen kropp er i utgangspunktet pro tanto rettigheter, som kan bidra til en alt-i-alt rettighet til å ta abort eller bli født.

Judith Thompson skrev det kanskje mest innflytelsesrike argumentet for retten til abort. Kjernen av argumentet bygger på et eksempel: Se for deg at du blir kidnappet og koblet til blodsystemet til en berømt fiolinist. For at han skal overleve må han være koblet til deg, slik at nyrene dine kan rense blodet hans. Det vil ta ni måneder, deretter kan du kobles fra. Fiolinisten er et voksent menneske, og har åpenbart rett til liv, allikevel virker det klart at man ikke har rett til å tvinge deg til å forbli tilkoblet.

Eksempelet fungerer forholdsvis godt når vi snakker om juridiske rettigheter, siden det er generell enighet om at det skal mye til før staten skal gripe til tvang, men etisk sett er det ikke like klart. Du skal muligens ikke tvinges, men det sier ingenting om hva du bør gjøre.

Det er flere potensielle problemer med eksempelet, selv hvis vi ikke antar at utilitarismen er sann. For det første er et foster den potensielle morens barn, som muligens utløser såkalte agent-relative plikter. Altså, plikter man har på grunn av en relasjon. For det andre blir du i eksempelet kidnappet, mens man vanligvis selv velger å ha sex, og da selv er ansvarlig for at situasjonen har oppstått.

De fleste, og spesielt utilitarister, anerkjenner uansett at man noen ganger har en plikt til å hjelpe andre. La oss si du går forbi en vanndam, der det er et barn som holder på å drukne. Du kan vasse uti og redde barnet, men da går skoene dine i stykker. De fleste vil være enige i at det ville være galt ikke å redde barnet. I så fall er man enig i at man noen ganger har en plikt til å hjelpe andre, så lenge det ikke krever alt for mye.

Spørsmålet er i så fall, hvor mye er for mye? Graviditet er en stor påkjenning på kroppen og kan tross alt i enkelte tilfeller være dødelig. Det er på ingen måte åpenbart at det å være gravid under normale omstendigheter er et så lite offer at man har en plikt til å hjelpe, men det motsatte er vel heller ikke åpenbart? Spesielt hvis man selv var ansvarlig for å bli gravid og det er et ansvar overfor ens eget avkom det er snakk om.

I tillegg er den potensielle moren den eneste som kan hjelpe. Altså, selv om man har en pro tanto rett til å bestemme over egen kropp bør man være forsiktig med å si at man har en alt-i-alt rett til det, spesielt hvis man mener man bør redde barnet i dammen.

Det er slett ikke åpenbart at fostre ikke kan miste en moralsk relevant fremtid, og hvis fosteret har en rett til liv virker det plausibelt at vi har en plikt til å hjelpe det. I så fall, er det verdt å ta sjansen på at man handler rett om man tar abort? Eller burde man være føre-var? Hvis man ikke helt sikkert vet om noen har en rettighet, er det god nok grunn til å handle som om de ikke har den? For meg virker dette som å spille moralfilosofisk rulett. Konsekvensene om abortforkjemperne tar feil er såpass store, så selv om det er mulig at et foster ikke burde ha status som person, og en kvinne har rett til å bestemme over egen kropp, er det likevel kanskje ikke en sjanse vi burde være villige til å ta. Det er nok lett for mange å tenke at de som ikke kommer til å finnes ikke spiller noen rolle, vi har jo en interesse i å få gjøre det vi vil. Men, som Ronald Reagan sa det: «I've noticed that everyone who is for abortion has already been born».