Abortloven kan ikke være immun mot endringer

Siden 70-tallet har norsk politikks største tabu-emne vært abortloven. Datidens Storting ønsket imidlertid ikke praksisen vi i dag har skapt av paragraf 2C og fosterreduksjon av friske fostre. Vissheten om at de kortene ligger på bordet ved regjeringsforhandlingene mellom Høyre-regjeringa og Krf, er følgelig mer nødvendig enn overraskende. Abortloven kan ikke være immun mot endringer, spesielt ikke når teknologien vokser raskere enn hva lovens paragrafer i dag kan takle.

Først av alt må vi konstatere en viktig sannhet: Den norske abortloven er i all sin helhet en god en. Det er bred enighet om avveiingene mellom fosterets rett til liv og kvinnens valgfrihet. Vi snakker heller ikke om å utvide eller innskrenke kvinners rett til selvbestemt abort. KrF ivrer derimot etter å se to endringer, med prinsipiell støtte fra Solberg og flere av Høyres medlemmer. Det første gjelder ett selvstendig kriterium for senabort, og det andre en praksis som ikke en gang nevnes i loven.

Abortlovens mange paragrafer kommer den enkelte kvinne godt i møte. Blant annet paragraf 2B, som rettferdiggjør senabort skulle kvinnen finne seg i en veldig vanskelig livssituasjon. 9 av 10 kvinner, som får vite at deres foster har Downs Syndrom, tar den tøffe avgjørelsen med å avbryte svangerskapet. Det neste kriteriet i rekken, paragraf 2C, rettferdiggjør nemlig senabort utelukkendepå grunn av fosterets evner. Det er en ordlyd som på sitt beste er diskriminerende.