Konspirasjonen mot forbrukerne

På søndag skrev professor i økonomisk historie Einar Lie en god kronikk i Aftenposten om hvor sosialdemokratisk Høyre er blitt.

Jeg bet meg spesielt merke i følgende:

”All gammel reservasjon med tanke på trepartssamarbeidet i arbeidslivet ut til å være forlatt, med en ofte reservasjonsløs tilslutning til dyre forslag LO og NHO sammen måtte komme opp med.”

Det er påfallende hvordan trylleordet ”den norske modellen” fører til at Høyre nesten alltid kjøper det NHO og andre nærings-organisasjoner kommer med. Men det er ikke så rart. Høyre er først og fremst næringslivet og eiernes parti, ikke markedets og konkurransens. Eller rettere sagt, det har foregått og foregår en stadig kamp i Høyre mellom deres konservative og liberale instinkter.

Konkurranse for deg, ikke meg

Adam Smith påpekte i Wealth of Nations at:

“People of the same trade seldom meet together, even for merriment and diversion, but the conversation ends in a conspiracy against the public, or in some contrivance to raise prices.”

Vi trenger en ”næringsvennlig” politikk i den forstand at privat eierskap, jakt på profitt og entreprenørskap er en viktig, ja den viktigste drivkraften bak økonomisk vekst og velstand.

Men en avgjørende forutsetning for at dette skal gi fordeler for samfunnet som helhet er konkurranse, og at mektige næringsinteresser ikke kan manipulere rammebetingelsene til fordel for seg selv, og på bekostning av mulige konkurrenter, forbrukere og statskassen.

Etablerte næringsinteresser og deres organisasjoner snakker gjerne positivt i generelle vendinger om konkurranse, men deres egeninteresse peker i en annen retning: De er interessert i at alle andre skal konkurrere mest mulig, slik at de kan få billigere input i sin produksjon, men selv vil de være mest mulig beskyttet mot konkurranse, for å kunne hente ut høyest mulige priser. Eiere og ansatte deler denne interessen, så kan de forhandle om fordelingen av de kunstig høye inntektene etterpå.

Man behøver langt fra å være marxist for å være skeptisk til næringslivets krav. Derfor snakket Smith for frihandel og det frie (som ikke betyr helt uregulerte) markedet, og mot merkantilismen, som var den konservative ordens ideologi for bevaring av de etablertes interesser.

Jeg har pleid å erte næringsminister Torbjørn Røe Isaksen med at hans store helt Disraeli ikke bare var en glødende imperialist, men også tok de rike landeiernes (partifeller de aller fleste) side mot arbeiderne og folket, som ønsket billigere brød gjennom opphevelse av kornlovene. (At bondeorganisasjonene i Norge er opptatt av sine snevre egeninteresser, og ikke forbrukernes bør være opplagt, men heller ikke de utfordres av andre enn Frp på en god dag).

Reguleringer gagner de etablerte

Det er en misforståelse at næringslivet er motstandere av omfattende offentlige reguleringer. Tvert imot har store, etablerte selskaper egeninteresse i dette, fordi det gjør det vanskeligere for små og nye konkurrenter. Fredrik Erixon og Lars Weigel skriver om dette i The Innovation Illusion, og viser til en (riktignok gammel) OECD-rapport som beregner at kostnadene ved å forholde seg til offentlige reguleringer er ni ganger høyere per ansatt for en liten bedrift (mindre enn 20 ansatte) enn for en mellomstor en (50-500 ansatte).

Gjennom sine organisasjoner og nære forbindelser med politiske partier og byråkrati, kan de etablerte påvirke reguleringene til fordel for seg. Lobbyismen øker ikke var i Washington D.C. og Brussel, men også i Oslo. Personellutvekslingen mellom politikk på den ene siden og næringsliv, næringsorganisasjoner og kommunikasjonsrådgivere som jobber for næringslivet på den annen side er høy, ikke minst i Høyre. Forbrukerne har færre talsmenn og kommer i beste fall i annen rekke. (Det er riktignok flere tidligere Høyre-politikere i Forbrukerrådet.)

Søndagshandel og uvaskede frisører

Eksemplene på konkurransehemmende press er mange. NHO Handel og Virke går for eksempel imot søndagsåpne butikker, og bransjen solgte inn feilinformasjon til et ukritisk NRK. Regjeringspartiene gjorde fint lite for å følge opp sine programformuleringer, selv da de hadde flertall på Stortinget i forrige periode.

Nylig gikk NHO Service og Handel imot at den nye og innovative frisørkjeden Cutters skulle få tilby klipp uten vask. Her, som ofte ellers, brukes HMS som påskudd for å hindre nykomlinger i å konkurrere. NHO krevde også at alle ordensvakter på arrangementer skulle ha minst 120 timers opplæring, til fordel for vekterbransjen. Regjeringen var på vei til å innføre dette, før justisminister Amundsen innså at det kunne ta livet av mange festivaler og konserter, og snudde i november.

Taxiforbundet har lykkes med å få regjeringen til la dem beholde sin beskyttelse mot konkurranse i en bransje som på grunn av ny teknologi og høye priser er overmoden for det. Handlingslammelsen har presset den fremste innovatøren Uber ut av Norge. Forhåpentligvis vil samferdselsminister Solvik-Olsen snart ta tak og sette forbrukernes interesser først.

Konkurransehindringene virker

Brink Lindsey og Steven M. Teles skriver i sin ferske bok The Captured Economy om hvordan ulike godkjennings- og sertifiseringsordninger (licensing) har grepet om seg i USA. I 1970 var 10 prosent av arbeidstakerne omfattet av slike ordninger, i dag er det tre ganger så stor andel. Påskuddet har alltid vært hensynet til kundene, men empiriske studier viser liten eller ingen effekt på kvalitet og sikkerhet. (De to bygger i hovedsak på arbeidet til Morris M. Kleiner ved Brookings Institution). Men den egentlige hensikten er oppnådd: Tilbudet er betydelig redusert, med medførende reduksjon i sysselsettingen, men lisenseringen har presset prisene og lønnsnivået opp. De etablerte har tjent, forbrukerne og de som ikke kommer inn i markedet har tapt.

I Norge, som i andre land med høy innvandring, er vi opptatt av å kunne dra nytte av entreprenørånden i mange innvandrergrupper. Overdreven regulering står i veien for det.

Overvelting av velferdskostnader

Når Einar Lie viser til dyre forslag, tenker jeg først og fremst på hvordan NHO, i kompaniskap med LO, har dyttet nesten halvparten av kostnadene ved den helt urimelig AFP-ordningen over på staten. Det betyr at vi andre betaler for at arbeidsføre middelaldrende får rekordinntekter som de kan gi videre til sine arvinger.

Mange i Høyre har lenge ment at dette ikke kan fortsette, men tør de legge seg ut med næringsorganisasjonen? I hvert fall ikke sitte-stille-Solberg, som i november erklærte at regjeringen ikke vil gjøre noe med AFP, og at det er partene i arbeidslivet som skal forhandle. Men Solberg vil altså fortsette å dekke en stor del av regningen for disse forhandlingene. Det burde hun si nei til, så fikk vi se hvor mye ordningen faktisk er verdt for arbeidstakerne når de skal prioritere sine krav.

På samme vis har Rederiforbundet gått i kompaniskap med Sjømannsforbundet. Rederne slipper å betale mer enn småpenger i skatt, mot at sjøfolkene i deler av næringen også får skattefritak. Det første kan muligens forsvares ved at rederne lett kan flytte utenlands, men nettolønnsordningen gjør en betydelig del av norske arbeidstakere til gratispassasjerer på velferdskuta. Høyre har sågar utvidet ordningen, for å skape enda flere gratispassasjer.

I flere tiår har Rederiforbundet identifisert unge talenter i de politiske partiene og ansatt dem til gode betingelser. Dagens direktør for næringspolitikk er for eksempel tidligere nestleder i Unge Høyre, og var statssekretær i Næringsdepartementet (H) da departementet la frem den maritime meldingen som bransjen var fornøyd med.

NHO har i flere runder forlangt videreføring av en IA-avtale som ikke har virket (utover i industrien), fordi det anses nødvendig for å beholde et godt forhold til LO, og dessuten betales store deler av kostnadene av staten. En annen næringsorganisasjon – Virke, er riktignok tilhenger av kutt. Det samme er Bedriftsforbundet, og i forbindelse med NHOs årskonferanse i januar kan det se ut til at også NHO er på glid, men signalene fra Kristin Skogen Lund er så vage at de er vanskelige å bli klok på. Den manglede drahjelpen fra NHO gjennom mange år har svekket det mindretallet i Høyre som ønsker å endre sykelønnsordningen, og styrket Solbergs sitte-stille-politikk.

Venstre har i perioder vært det partiet som har vært mest skeptisk til det korporative Norge, og markert uenighet med flere av punktene jeg har tatt opp ovenfor. I regjering kan vi håpe at Venstre kan påvirke de andre to i riktig retning, men jeg er redd resultatet blir at også denne stemmen stilner. Abid Raja er allerede på frierferd til LO.