Adam Smiths usynlige hånd:
Et teologisk perspektiv

The idea of that divine Being, whose benevolence and wisdom have, from all eternity, contrived and conductedthe immense machine of the universe, so as at all times to produce the greatestpossible quantity of happiness, is certainly of all the objects of human contemplation by far the most sublime.

(Adam Smith, The Theory of Moral Sentiments. Kapittel 3, “Universal Benevolence”)

Innledning

I møte med en aggressiv nyateisme er det blitt mer og mer vanlig blant filosofer, idéhistorikere og teologer å fremheve kristendommens positive påvirkning på samfunnet. Innenfor den kristne teologien har det siden slutten av 1700-tallet vært en viss antropologisk dreining hvor man satte søkelys på religionens verdslige betydning i et forsøk på å få kristendommen lære og historie til å sammenfalle med datidas vitenskapelige sannheter. Mens 1700-tallet, Adam Smiths tid, var ei tid hvor det guddommelige ble sett i lys av naturprosessene, med større vekt på Gud som skaper enn som frelser, så ble 1800-tallet ei tid, sterkt preget av Den franske revolusjonens ettervirkninger, hvor så mange hadde forsøkt å kvitte seg med religion. Smith levde altså i ei tid hvor teologiske perspektiver ble sett på som både vanlige og fornuftige. Å ha et teologisk perspektiv på økonomien bekreftes blant annet gjennom en rekke tenkere på Smiths tid. Også i dag har man tenkere som Paul Oslington, Lisa Hill, A.M.C Waterman og Brendan Long som ser Smiths økonomiske teori i lys av teologi, og da først og fremst som en naturlig teologi. Jeg ønsker imidlertid å se Smiths tenkning omkring den usynlige hånd både som påvirket av og som en reaksjon mot kalvinistisk lære.

På syttenhundretallet ble begrepet usynlig hånd knyttet til Gud som tilværelsens urmaker. Guds usynlige hånd ble på den tida, ifølge vitenskapshistorikeren Peter Harrison, ofte diskutert i prekener, andaktsbøker og bibelkommentarer. Ideen om den usynlige hånd uttrykker at Gud oppnår sin gode vilje i historien til tross for menneskets selviske intensjoner. Denne forestillingen må ses i lys av tidas kristne forståelse av forsynet. For eksempel ble denne tesen støttet av Richard Whately (1787-1863), den første britiske professoren i økonomi. Smiths genialitet, eller skal man si originalitet, ut fra sin tid, er at han er i stand til å overføre selve strukturen fra teologien til økonomien.

Det er få 1700-tallstenkere som i ettertid kan sies å aktualisere gudstroens relevans for hverdagslivet mer enn Adam Smith (1723-90) - og det gjennom en økonomisk tenkning basert på en forestilling om en naturkraft kalt den usynlige hånd. For Smith er denne hånden en paradoksal kraft som endrer strukturen i arbeidslivet slik at egeninteresse og egoisme faktisk kan bli til gagn for samfunnet. Sjelden har det vel vært en tenker som i den grad leser de guddommelige sporene gjennom å analysere menneskets økonomiske aktiviteter. Selve clouet til denne samfunnsteologien hviler tungt på begrepet «den usynlige hånd», et begrep som Smith kun brukte tre ganger i forfatterskapet sitt, men som ut fra hans virkelighetsbilde må sies å være selve essensen i både hans økonomiske og teologiske tenkning.

De tre tekstene omkring den usynlige hånd

Før vi forsøker å forstå de filosofiske og teologiske implikasjonene av hans usynlige hånd, la oss se på de tre tilfellene hvor Smith anvender uttrykket den usynlige hånd. Første gangen Adam Smith bruker termen er i en artikkel skrevet på slutten av 1740-tallet og posthumt utgitt (1795) under tittelen «Of the Origin of Philosophy». Begrepet settes her i sammenheng med polyteistiske gudsdyrkere og andre primitive religiøse som tolker den usynlige hånds virke idet naturen ter seg uvanlig, mens i hans egen tid, opplysningstiden, er den usynlige hånd knyttet til styring av naturkreftene, nå ikke ut fra ekstremvær, men ut naturens regelmessighet.

Den andre gangen Smith bruker termen usynlig hånd er i Moralske følelser (The Theory of Moral Sentiments) fra 1759 hvor han hevder at i lengden vil den rike, til tross for naturlig egoisme etter hvert leve like måteholdent som en fattig. Det skyldes at også den rike ledes av en usynlig hånd sånn at han ikke forsyner seg mer av livets goder enn det som er nødvendig, På den måten vil den rike, ubevisst fremme det som er til fordel for samfunnet. Smith snakker her om en fordeling av godene gjennom en universell fornuft og rettferdighet. Akkurat denne bruken av usynlig hånd kan ligne på Aristoteles sin gylne middelvei, men ut fra tida Smith lever i, er det mer sannsynlig en kombinasjon av kristent måtehold og naturlig fornuft. Den usynlige hånd er på en måte Guds regulerende kraft på menneske og samfunn. Til tross for menneskenes egoisme, vil den usynlige hånd, som en guddommelig livslov, sakte, men sikkert, lede mennesker mot en moderat livsstil.

Den tredje gangen Smith anvender begrepet er i hovedverket Nasjonenes velstand (The Wealth of Nations), fra 1776. Her fremholder Smith nok en gang paradokset i at egeninteressen skaper samfunnsmessige vinninger. I tillegg til å hevde egeninteressens samfunnsmessige fordeler, fremholder han her innlandshandel som den mest naturlige formen for handel samtidig som den gir best økonomisk utbytte. Dermed er innlandshandelens primat en del av den usynlige hånd på den måten at en slik handel er det mest naturlige og fornuftige, altså, man får mest igjen for pengene. I likhet med bruken av begrepet i Moralske følelser så vektlegger Smith paradokset omkring personlig grådighet, i stand som den er til å skape samfunnsmessige framskritt og vekst.

Ut fra alle de tre stedene hvor begrepet usynlig hånd nevnes, refereres det altså til en tilværelsens lovmessighet, et ordnende logos – et lignende prinsipp som man finner både i stoisismen og kristendommen. Originaliteten er at Smith anvender begrepet på økonomi, samtidig som han, gjennom å bruke dette begrepet, kombinerer teologi og økonomi slik at teologien legger retningen for økonomisk utvikling. Økonomien springer med andre ord ut fra samme usynlige hånd som religionen.

Til forskjell fra antikkens polyteistiske gudelære, er den usynlige hånd ikke knyttet til naturens ekstremiteter og uregelmessigheter, men derimot til dens regelmessighet. Den usynlige hånd er selve urkraften i tilværelsen som holder tingene i gang, og er i stand til å snu det negative til noe positivt. Man kan her tenke på fortellingen om Josef i første mosebok kapittel 37-50, en fortelling som munner ut med at Josef sier til brødrene som prøvde å kvitte seg med ham: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode (…) (1. Mosebok 50.20.). Denne konklusjonen synes å gi en resonans innenfor de fleste kristne konfesjonene. Det er derfor ikke uvesentlig at Adam Smith selv var en aktiv kirkegjenger og praktiserende skotsk kalvinist. I likhet med Max Webers refleksjoner omkring kapitalismens religiøse røtter i Den protestantiske etikk og kapitalismens ånd er jeg tilbøyelig til å mene at slektskapet mellom kalvinisme og kapitalisme først og fremst er religiøst motivert.

Hvis man tolker Smiths forståelse av den usynlige hånd teologisk, er det svært sannsynlig at han i utgangspunktet så den som en kraft som kommer fra Gud. Ikke bare er begrepet «God» knyttet til den usynlige hånd, det samme er begrepene «The Great administrator of the universe», «The great Director of the universe» og «The great Conductor of the universe», begreper som alle kan ses som metaforer på en allmektig Gud. Den usynlige hånd virker altså på tilsynelatende paradoksalt vis - samtidig som den er selve prinsippet bak naturlovene. Denne kraften er ikke bare kosmisk i religiøs forstand, men kan også, i Smiths tilfelle, ses som en kraft som griper inn i hverdagen til folk og skaper velstand. Til forskjell fra kalvinismens fokus på menneskets moral, iverksettes ikke den usynlige hånd som et resultat av menneskets tro eller høyverdige etikk; den tar utgangspunkt i en bestemt tilbøyelighet i menneskets natur, noe som indikerer et biologisk utgangspunkt.

Forsynet

Det er viktig å være klar over at Adam Smith mente at forsynet inneholder nøkkelen til å tolke tilværelsens underliggende krefter, ja, til å forstå hvordan virkeligheten virkelig henger sammen. Dette betyr først og fremst en grunnleggende tro på at tilværelsen er god. Den usynlige kraften er i stand til å kanalisere menneskenes egeninteresse, egoisme og forfengelighet slik at det skapes noe nyttig og godt. Det som i utgangspunktet virker tilsynelatende forkastelig, er egentlig, i lengden, ikke så ille. Det negative drivet blir på en måte snudd om og omdirigert til et gode for samfunnet: En ung mann drevet av brunst og ukontrollert seksualitet erfarer etter hvert familielivets velsignelse, og den overambisiøse gründeren som først og fremst drives av egeninteresse, er samtidig nyttig og skaper, til tross for egeninteresse og forfengelige drømmer om suksess og økonomisk vinning, arbeidsplasser og generell fremgang i samfunnet. Kapitalisten eller handelsmannen vil være uvitende om selve prosessen, der det skjer en forvandling fra en egoistisk motivasjon basert på egeninteresse til at en usynlig hånd forvandler personlige laster til samfunnsmessige dyder.

Om leseren skulle finne Smiths indikasjoner av forsynets guddommelige rolle uklar i Nasjonenes velstand, kommer det klarere fram i følgende passasje fra Moralske følelser:

Antikkens stoikere mente at verden ble skapt av en god, klok og sterk Guds allmektige forsyn, at enhver hendelse burde tolkes dit hen at den representerte en nødvendig og uerstattelig del av en universell plan, og at den fremmet helhetens generelle orden og lykke. Våre laster og vår dårskap utgjør med andre ord en like nødvendig del av denne planen som klokskap og dyder, og vil følge denne guddommelige plan, som skiller det gode fra det onde, innvirke positivt på planens fremgang og fullendelse.

Denne delen viser til Smiths stoiske logos-forståelse. Ifølge stoikerne fantes det en felles lov for alle mennesker, en lov som hjalp mennesket til å leve i samsvar med naturen og hele kosmos. Denne naturloven kunne mennesket oppdage gjennom sin fornuft. Stoikerne framholdt humanistiske idealer som nestekjærlighet og likeverd, sistnevnte ideal bidro til en kritikk av slavevesenet - noe man også gjenfinner hos Smith.

Ettersom laster og dårskap er en like nødvendig del av den universelle planen som klokskap og dyd, er det en aldri så liten manikeisk tendens ved hele usynlig hånd-forståelsen ettersom både det gode og det onde fungerer som positive krefter som utfyller hverandre. Denne tendensen til å se det gode og det onde som likeverdige størrelser, er likevel en overdrivelse. Man må huske på at en forutsetning for den paradoksale omsnuing av personlig egoisme til samfunnsmessig nytte, er at man holder seg innenfor loven. Hos Smith finner man heller ingen lovprisning av det negative, det er heller slik at til tross for det negative drivet hos menneskene så kan utgangen bli positiv. Det blir derfor også upresist å karakterisere den usynlige hånd som en form for monolatri, en tro som man blant annet kan finne i den eldste jødedommen, der guddommen inneholder både det gode og det onde.

Det blir mer presist å se denne transformasjonen av det i utgangspunktet negative som et utslag av nestekjærlighetens effekt på mennesker. Smith skriver om menneskekjærlighet som en perfeksjonering av den menneskelige natur. Naturen er en gyllen rettesnor som skaper et slags moralsk ekvilibrium, både i å elske andre og seg selv.

(…) Så er naturens gyldne rettesnor at vi skal elske oss selv bare slik vi elsker vår neste. Eller sagt på en annen måte: slik vår neste er i stand til å elske oss.

Naturkraften er altså en rettesnor koblet opp mot menneskets evne til nestekjærlighet. Dens harmonerende effekt er ikke nødvendigvis identisk med den usynlige hånd ettersom «naturens gyldne rettesnor», her i dette tilfellet, leder ikke en persons laster til positive resultater i samfunnet. Den gylne rettesnoren som styrer naturprosessene har i denne konteksten ikke samme paradoksale virkning som den usynlige hånd, men den ligner, er beslektet og på samme måten som den usynlige hånd, forutsetter den at tilværelsens grunnprinsipp er godt.

Vår grådige natur

Den usynlige hånd er altså bygd på prinsippet om at til syvende og sist snus ting til det gode. Til sammenligning kan det være relevant å trekke inn Augustins tenkning omkring det onde som et fravær av det gode. Det onde er en kraft som ikke kan eksistere på egen hånd, men kun gjennom å tære på det gode. Augustins forsynstro innbefatter altså at Gud er i stand til å bringe noe godt ut av det onde. Forskjellen er at denne forsynstroen ikke har samme dynamiske og hverdagslige preg.

Menneskenaturen ifølge Smith er både egoistisk og forfengelig, men på underfullt vis blir menneskenes skavanker rettet opp gjennom en forvandlende kraft. Smiths økonomiske tenkning er basert på at det som gagner en selv, gagner også andre. Det er sitt eget og ikke samfunnets beste vedkommende er opptatt av. Men bestrebelsene på å gjøre det som gagner en selv, fører automatisk eller nødvendigvis til at man velger den anvendelsesmåten som samfunnet er best tjent med.

Denne forestillingen om en fundamental vending fra det negative til det positive finner man også hos vitenskapfilosofen Francis Bacon (1561-1626). For Bacon var nestekjærlighet, mer enn bare en drivkraft til å perfeksjonere seg moralsk, men å en praktisk aktivitet som fører til fordeler for hele samfunnet.

Smiths tenkning omkring den usynlige hånd bringer oss til generelle prinsipper i kristen tenkning, ikke minst gjelder dette vesentlige sider ved kalvinistisk teologi. Nå må det innrømmes at Nasjonenes velstand verken inneholder mye filosofi eller teologi. Det åndelige perspektivet er minimalistisk og nyttebestemt. Men de få gangene han i Nasjonenes velstand refererer til teologien, tenker han det åndelige og økonomiske sammen. Begge er underlagt samme prosess. Gud har på underfullt vis ordnet samfunnet slik at dens moralske og vitenskapelige lover virker sammen og bidrar til økonomisk vekst.

Smiths kalvinisme

Ettersom det kan komme noe godt ut av ting som i utgangspunktet motiveres av grådighet og egeninteresse, kan man saktens spørre seg om Smith mener at menneskenaturen i bunn og grunn er god og derfor bare trenger å finpusses? Hvis det var tilfelle ville Smith, som var en from kalvinist, avvike sterkt fra Calvins lære om den menneskelige natur, og da i særlig grad læren om arvesynd. Det er i denne sammenhengen viktig å være klar over at Smith ser forvandlingen i kraft av en guddommelig kraft og ikke i kraft av menneskets iboende godhet. I Nasjonenes velstand virker Smith i det hele tatt lite opptatt av å definere den menneskelige natur; vekten ligger på Guds suverenitet og muligheten til å bruke det ufullkomne i en større samfunnsmessig sammenheng.

Dersom Smith hadde tenkt mennesket og Gud mer som likeverdige kategorier, ville det ikke framprovosert samme paradoks. Synspunktene ville da ligget tettere opptil en religiøs humanisme, og man ville neppe trengt noen usynlig hånd, i og med at menneskenaturen er god og uten behov for grunnleggende bearbeiding. Smith synes i stedet å forsøke å balansere egoisme og empati.

How selfish however man may be supposed, there are evidently some principles in his nature, which interest him in the fortune of others, and render their happiness necessary to him, though he derives nothing from it except of seeing it.

Smiths religiøse syn, preget som det er av både kalvinske og augustinske forestillinger, har nødvendigvis preget hans menneskesyn. Det betyr også at den kalvinske arvesyndsdoktrinen må ha satt sine spor. Augustins arvesyndbegrep (peccatum originale originatum) forutsetter en viss medfødt vilje til å gjøre det onde. Dette kommer som en konsekvens av syndefallet og utviklingen av menneskets egoistiske begjær. Arvesynd uttrykkes gjennom en vilje bundet av stolthet og det å være seg selv nærmest. Mens Augustin hevder at Gud ønsker at alle skal bli frelst, tenker Calvin menneskets iboende fordervelighet som total. Calvin mener at denne forderveligheten kommer fra en grunnleggende skadet natur som mennesket har arvet fra Adam.

From infidelity, again, sprang ambition and pride, together with ingratitude; because Adam, by longing for more than was allotted him, manifested contempt for the great liberality with which God had enriched him

I etikken forsøker Smith imidlertid å overkomme inkonsekvensen mellom lovverket og dens utvendige dom, og fremme en teologisk sinnelagsetikk som først og fremst er opptatt av intensjonene gjennom å behandle dem som to atskilte størrelser. Loven må først og fremst vurdere lovbruddets konsekvenser for samfunnet, mens Gud vil i siste instans vurdere lovbruddet, våre handlinger, etter intensjonene.

Følelser, hensikter og sinnelag som rasjonelt sett er grunnlaget for menneskelige handlingers fortjenstfullhet eller skyld, alt dette er underlagt verdens store dommer, og er forbeholdt Guds egen ufeilbarlige dømmekraft, hinsides grensen for menneskenes jurisdiksjon (…). Ved første øyekast virker denne inkonsekvensen temmelig besynderlig og uforklarlig, men naturen åpenbarer ned til minste detalj Guds forsyn og omtanke. Vi beundrer Hans visdom og godhet selv når den åpenbares i menneskenes svakhet og dårskap.

Sympati

I Moralske følelser hevder Smith at i praksis er vår personlige lykke viktigere enn andres lykke. Andres lykke er knapt sekundære. Dette kommer av at alle synes best om seg selv. Overført på Smiths økonomiske tenkning, kan denne bristen i mennesket, uttrykt som egeninteresse, pengebegjær og stor makt – ting som Smith mente var uttrykk for menneskelig svakhet - endres gjennom at en allmektig kraft retter opp denne skadede tilstanden.

Selv om Smith tenker menneskets følelser som delvis egosentrerte, vil hele prosessen med den usynlige hånd bety at mennesket ikke er så totalt fordervet som det Augustin og Calvin hevdet. Selv om Smiths religiøse bakgrunn betyr at han vil være skeptisk til at mennesket har fri vilje, befinner han seg et godt stykke fra Calvin og Luthers negative menneskesyn forstått som å være innkrøkt i seg selv. Smiths menneskesyn inneholder et forholdsvis sterkt humant drag gjennom troen på at man stort sett handler etisk riktig ut fra sin medfødte evne til å føle sympati. I Moralske følelser taler Smith om en form for empati der man lever seg inn i andres mentale tilstand. Denne innlevelsen skaper grunnlaget for moralske følelser. I innlevelsen tar man opp i seg andres følelser, men, hevder Smith, de må til en viss grad korrespondere med egne følelser dersom de skal vekke sympati. Empati har derfor en klar grense: samme hvor velvillig innstilt man er mot en annen, vil tanken på egen sikkerhet og vissheten om at det ikke er en selv som lider, trenge seg på, hevder han.

Det er imidlertid en viss motsetning mellom sympati som drivkraft i Moralske følelser og egeninteresse i Nasjonenes velstand, særlig med tanke på at Smith til forskjell fra enkelte turbokapitalister ikke ser på egeninteresse som i utgangspunktet noe positivt i seg selv da den uttrykker, i seg selv, både egoisme og forfengelighet.

Man kan spørre seg om det foregikk en endring i Smith, fra han ga ut Moralske følelser i 1759 og til publiseringen av Nasjonenes velstand i 1776? Har han blitt mer skeptisk til forestillingen om menneskets iboende godhet og i stedet for å videreutvikle teorien om sympatiske følelser, flytter han all godhet over på Gud? Det må da sies at siste utgave av Moralske følelser utkom så sent som i 1790. Jeg tror imidlertid at spranget fra moralfilosofi til økonomi nødvendigvis vil avdekke ulike sider av menneskenaturen; Smiths tenkning i Moralske følelser er mer relatert til sinnelagsetikken, mens den i Nasjonenes velstand har sterkere anslag av konsekvensetikk. Dessuten, å være sympatisk innstilt til andre samtidig som man i økonomiske spørsmål er drevet av egeninteresse, er ikke uforenelig med hverandre. Jeg er imidlertid enig med Dupuy og Varela i at Smiths sympati-forståelse er flyktig. Smith mener at mennesker har lett for å sympatisere og ta del i andres gleder så lenge man unngår å bli misunnelig. I virkeligheten er det vel slik at sympati og misunnelse går hånd i hånd. Akkurat her finner man en vesentlig mangel hos Smith, i og med at han i så liten grad nevner slagsidene av slikt som konkurranse, rivalisering, misunnelse, ting som så lett hefter seg til økonomisk aktivitet. Slik sett tenker Smith overraskende positivt om både økonomisk virksomhet og andre menneskers følelsesliv.

Forsyn og predestinasjon

Smiths forsynsbegrep er i utgangspunktet preget av den skotske reformatoren John Knox (1514-72) sitt bilde av en allmektig og uforanderlig Gud. Bildet av Gud som uforanderlig, allmektig og suveren, det som først og fremst beskriver Knox sin forsyns-forståelse synes å mangle Smiths dynamiske gudsbegrep. Den latinske termen providentia, som betyr framsyn eller forsyn, viser til en allvitende Gud som virker i det skjulte. I stoisismen, som Smith i så stor grad var preget av, er denne formen for forsynstro svært sterk. I Det nye testamente brukes det greske ordet pronoia. Pronoia er ikke helt det samme som skjebne/forsyn/providence, ettersom uttrykket brukes mer i betydningen trøst og omsorg og mindre om spekulasjoner om framtida – hvor sistnevnte ble mer vanlig i senantikken. I den bibelske forståelsen fremheves Guds omsorg. Gud hersker over verden og bryr seg om dens ve og vel. I Evangeliet etter Matteus setter Jesus mennesket i en særstilling med hensyn til Guds omsorg.

Selges ikke to spurver for en skilling? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far er der. Ja, hvert hårstrå dere har på hodet, er talt. Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver.

Denne oldkirkelige forestillingen om forsynet er altså først og fremst knyttet til omsorg. Det ville ikke være feil å se en viss sammenheng mellom omsorgstanken og den usynlige hånd. Det er her man kan si at Smith, gjennom økonomisk tenkning, plutselig har støtt på teologisk grunnfjell, uten at han derved forsøker å utdype dette funnet, et funn som i så stor grad ansporer til å koble økonomi sammen med teologi.

Selv om de aller fleste religiøse vil prøve å finne spor av Gud i verden, er det imidlertid få som så håndfast, på grensen til det religionsløse, ser det guddommelige gjennomtrenge strukturen i det verdslige livet slik som Smith gjorde. Ifølge Smith finner man svært så konkrete tegn på det guddommelige nærvær i den naturlige verden. Opplysningstidas designargument er i stor grad til stede i Smiths teologiske refleksjoner. Det nye er imidlertid parallellen mellom naturlig teologi og det økonomiske livet. Religion bidrar ikke bare til sosial orden og harmoni; den fungerer som en gigantisk maskin som til enhver tid produserer maksimal lykke.

Menneskets lykke ser ut til å være hovedmålet til Naturens Skaper da han skapte oss. (….) Alt tyder på at naturen er innrettet mot å fremme lykke og begrense fortvilelse.

Dette paradokset, basert på en religiøs forståelse av økonomiens kraft til å forbedre samfunnet, egoismen til tross, må sies å være det mest sublime i hele usynlige hånd-metaforen.

Calvins predestinasjonslære

I likhet med Smith hevder den store kirkereformatoren Calvin (1509-64) at Gud styrer, ikke bare ut fra de naturlige lovene, men virker først og fremst i det skjulte. For Calvin springer alle enkelthandlinger ut av Guds bestemte styring. Når avlinger slår feil, kan det tolkes som Guds straff, og når avlingene er rike, kan det tolkes som en belønning fra Gud. Kalvinismens tro på en allmektig Gud er svært idealistisk og ensidig. Den forkynner at Gud alene frelser og bevarer mennesket. Ingen kan innvirke på egen frelse. Grunnen til at menneskene omvender seg og tror, er at Gud trekker vedkommende til seg. På samme måten som de økonomiske lovene hos Smith, styrer Calvins Gud verden etter de guddommelige lovene, lover først og fremst hentet fra Det gamle testamente. Guds styring er så total at ingenting kan skje tilfeldig. I Undervisning i den kristne religionen (Institutes of the Christian Religion) er den store misforståelsen at mennesker tror ting skjer tilfeldig. I dette verket knyttes forsynet to ganger til den kjente og nyss nevnte bibelteksten om at hvert hårstrå er telt, og da tolket med vekt på Guds faderlige omsorg.

Ifølge kalvinistisk lære er forsynet, selv om det fullt og helt knyttes til Guds suverenitet, også relatert til alle menneskets handlinger. Det betyr at alt det som et menneske gjør er styrt av Gud. Tegn på at man tilhører de utvalgte antydes i at man proklamerer den kristne troen, lever strengt moralsk og deltar i sakramentene. Denne minimalistiske og forenklede utøvelsen av kristendommen som kalvinismen var, fører til man får god tid til å holde på med sitt arbeid og derigjennom kunne øke sin velstand. De utvalgte får på indirekte vis bekreftelse på sin frelse gjennom fremgang i arbeidslivet. Calvin hadde derfor ingen betenkeligheter ved at geistligheten ble rike (Weber, 1995, 97), tvert imot kunne det å øke sin rikdom være et hint om at man var blant de utvalgte.

Fremgang i arbeidslivet er med andre ord en indikasjon på at man tilhører de som Gud har utvalgt til et evig liv. Calvins predestinasjonslære er derfor en spore til aktivitet. Denne utvelgelsen er allerede bestemt før hvert menneske blir født og er derfor ikke regulerbar. Man kan si at på samme måten som utvelgelsen skjer på usynlig og uforklarlig vis, så skjer også den økonomiske forvandlingen på skjult og uforklarlig vis.

Calvins predestinasjonslære kan forstås som en dogmatisk form for forsynstro, basert på at Gud allerede har utvalgt de frelste. Både Calvins og Knox’ sin forsynstenkning mangler til syvende og sist et sterkt humant drag. Det positive paradokset hvor det i utgangspunktet negative snus om til noe positivt, gjelder ikke alle mennesker - som hos Smith, men gjelder kun de troende. Deres forsynstro korresponderer også i mindre grad med den vektleggingen på omsorg og nestekjærlighet som man finner i Det nye testamente. Til forskjell fra Luther skilte de reformerte teologene mindre mellom det essensielle og det perifere, mindre mellom den nådige Gud og Loven. I moderne kalvinistisk teologi finner man imidlertid mildere tolkninger av en absolutistisk predestinasjonslære. Den kalvinistiske teologen Karl Barth (1886-1968) for eksempel mente det var grunnlag for å håpe at til syvende og sist blir alle mennesker predestinert til frelse.

Drøftingen av en forestilling om Gud som en kraft som allerede vet og har bestemt hvem som skal frelses og hvem som skal gå fortapt, ligger utenfor denne artikkelens siktemål. Man vet ikke hvordan Smith stilte seg til dette spørsmålet, men jeg mener at man finner lite her som har påvirket hans forestilling om den usynlige hånd. Faktisk kan man tolke den usynlige hånds evne til å forvandle det negative til noe godt, som det stikk motsatte av Calvins predestinasjonslære om å være utvalgt til fortapelse. Smiths paradoksale kraft forvandler dårlig moral til noe som gagner samfunnet mens i Calvins utvelgelses-teologi blir de ikke-troende sendt til evig fortapelse. Selv om Smith var praktiserende kalvinist, bryter han dramatisk med predestinasjonslærens implikasjoner i og med at han i så stor grad vektlegger Guds godhet og kjærlighet mot menneskene tross for menneskets naturlige egoisme.

Nå må det også innrømmes at man også finner en lignende positiv forvandling hos Calvin. I hovedverket taler faktisk Calvin om at Gud bruker menneskets onde gjerninger til det gode, selv om menneskenes intensjoner er perverse.

(…) while acting wickedly, we serve his righteous ordination, since in his boundless wisdom he well knows how to use bad instruments for good purposes.

Likevel finner man hos Calvin mye mindre toleranse for de menneskelige lastene.

Tesen om at Smiths økonomiske tenkning springer ut fra reformert teologi blir enda mer sannsynlig med tanke på at også Knox, Smiths landsmann, mente at forsynet forutsetter en Gud som handler i verden hvor suksess i arbeidslivet er tegn på at man befinner seg blant Guds utvalgte til frelse. Knox ser på predestinasjonslæren som en del av sin forsynsforståelse. Påvirket av Calvin ser han alt som skjer som bestemt på forhånd. Gud styrer med sikker hånd, mens tilfeldigheter i universet fins ikke. For Knox er doktrinen omkring predestinasjon så sentral at uten den kan man verken tale om tro, ydmykhet eller selverkjennelse. Utvelgelsen skjer ikke ut fra et menneskes egenskaper, men er en utvelgelse som Gud foretar etter eget behag. Forsynet virker her lukket som en hermetikkboks siden alt på forhånd er bestemt av Gud, enten det er frelse eller fortapelse, velstand eller fattigdom, krig eller fred. Innvendingene har vært, helt fra Calvin skrev om predestinasjon, at dersom det er slik at en suveren Gud står bak alt, må han ikke også stå bak det onde? Akkurat dette nektet imidlertid Knox bestemt på.

Ånden og hånden

I det tyske verket Religion in Geschichte und Gegenwart (1908); blir forsynet definert på følgende måte:

God keeps the world in existence by his care, he rules and leads the world and mankind deliberately according to his purpose, and he does this in his omnipotence as God the Creator, in his goodness and love as revealed by his son Jesus Christ, and to further the salvation of mankind through the Holy Spirit.

Ut fra en slik definisjon ville det ikke være feil å se den usynlige hånd i relasjon til Den hellige ånds virke. På samme måten som Smiths hånd er Ånden usynlig og virker gjennom mennesker. Likevel, Den hellige ånds virke er mer knyttet til det å gjøre det kristne budskapet relevant for hvert menneske enn å skulle føre til økt økonomisk velstand. Tradisjonelt er Den hellige ånd først og fremst knyttet til pinseberetningen, men den er også, selv om det stadig vekk synes å komme i bakgrunnen, assosiert med hele skapelsen. Den hellige ånd blir da sett på som den livgivende kraften i universet. Dette passer godt inn med Smiths usynlige hånd som en universell naturkraft i stand til å rette opp menneskets mangler. Selv om ikke den usynlige hånd relateres direkte til troens område, griper den inn i både hverdagslivet og den historiske utviklingen.

Denne bruken av ordet «ånd» korresponderer med den som man kan finne ulike steder i Det gamle testamente og som ses på som kilden til alt liv. I Det gamle testamente blir ånden satt i forbindelse med både ur-skapelsen og en ny skapelse. Fokuset på nyskapelse finner man først og fremst hos profetene. Hos profeten Esekiel for eksempel snakkes det i Esekiel 37.5 om en ny ånd som gjenoppretter og gir kraft til tørre bein, og gjør mennesker levende igjen

Ånden som skaperånd er sterkt aksentuert både i jødedommen og i Den ortodokse kirke. Innenfor Den katolske, lutherske og reformerte kirken har det nok vært en sterkere dualisme mellom skaperånden og troens ånd, det vil si at skaperånden ble mindre vektlagt slik at i mange tilfeller ble Den hellige ånd kun sett i lys av å være troens ånd. Når man da snakker om ånden som på mystisk vis knyttes til skapelse, så er Smiths usynlige hånd her lett beslektet med en skapelses-teologisk åndsforståelse.

Konklusjon

Adam Smiths teologiske bidrag kommer på en måte ut av ingenting. Hans tenkning er knyttet til økonomi og etikk. Det at man først og fremst forbinder Smith med den usynlige hånd, antyder hvilken massiv forklaringsnøkkel det er. Det er som om tilværelsens krefter, som man oppfatter som løse tråder, plutselig samles i et system, og som samtidig er en kraft i stand til å øke produktiviteten, velstanden og velferden. Om man skulle tenke denne hånden i en mer sekulær forståelseshorisont, har den faktisk samme gode virkning. Dette er ingen streng moralsk eller religiøs forsynstro, den er imidlertid beslektet med Jesus sin beskrivelse av Gud i Bergprekenen; en kraft som viser samme udifferensierte kjærlighet mot alle.

For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.

Selv om usynlig hånd-metaforen på Smiths tid ble hyppig brukt, kan man bare beklage Smiths sparsomme bruk av begrepet usynlig hånd med tanke på hvor mye dette begrepet kan forklare, ikke bare økonomiske prosesser, men også andre prosesser knyttet til gudstroen og menneskets handlinger i dagliglivet. Smiths tenkning omkring et enkelt begrep er på mange måter et ideal innenfor dagens forskning: hvem innenfor akademia drømmer ikke om å oppdage en liten nøkkel som kan åpne enorme dører? Smiths bruk av begrepet er egentlig en storstilt oppdagelse av hvordan tilværelsens grunnkrefter arter seg. Jeg ser det som et usedvanlig viktig funn som Smith på en måte tok for gitt og som han derfor ikke forsøkte å utvikle, slik at det ikke ble, før i ettertid, hans økonomiske og livssynsbaserte hovedtese.