Tyskland tynges av både nær og fjern fortid

I Tyskland ligger det an til en ny GoKo – «Grosse Koalition» - mellom CDU/CSU og SPD. Etter 2000 har en slik koalisjon styrt i tilsammen 12 år (2005-2009 og 2013-2021) alltid ledet av Angela Merkel.. Partiene var i mange år jevnstore og samlet det dominerende sentrum i tysk politikk. Slik er det ikke lenger, sentrum har skrumpet kraftig inn. Også i Tyskland går kvinner til venstre, menn til høyre, klarest blant de yngre.

AfD er vinneren

CDU fikk flest stemmer, men gjorde et dårlig valg. Gitt den ytterst upopulære Scholz-regjeringen. kunne man forvente et bedre resultat. SPD gjorde et katastrofalt dårlig valg, det svakeste i partiets 135-årige historie. Riksdagsvalget i 1912 ga partiet 34,8 prosent I 1972, med Willy Brandt, oppnådde partiets 45,8 prosent. I år ble det 16,4. GroKo har alltid vært et tvangsekteskap, denne gang er tvangen mer deprimerende enn noen gang.

Her i landet har vi erfaring med mindre partiers skjebne i koalisjon med større: SV under Stoltenberg, Frp under Solberg, Sp under Støre. Man må til slutt vri seg ut av den identitetsutslettende knipen. Et undergangstruet SPD kan ikke la seg skvise av CDU. Friedrich Merz må antakelig oppgi de fleste foreslåtte innstramminger i innvandringspolitikken. SPD hevder at de er uforenlige med EU-lovgivning, og noen «Tvers igjennom lov til seier» kommer ikke på tale.

Følgen blir sannsynligvis at den store valgvinneren, AfD, enda mer overbevisende kan hevde at de er eneste virkelige alternativ til velkjent og langt på vei feilslått politikk. Merz må manøvrere genialt for å hindre et inntrykk av skjebnesvanger binding til det gamle. Her handler det om nær fortid.

Akseptert prinsipp

I etterkrigstiden har det vært et akseptert prinsipp blant landets parlamentarikere at det ikke skal finnes et parti til høyre for CDU/CSU. Når så Angela Merkel gjennom 16 år tar CDU klart til venstre, ligger det naturligvis til rette for et slikt høyreparti. Merkels politikk har ikke vært gunstig for Tyskland og Europa.

I en informativ kommentar til siste valg har Jan Arild Snoen påpekt at blant de over 70 har AfD bare 10% oppslutning, noe han mener skyldes «at det er lettere for denne gruppen å gjenkjenne lusa på gangen.» Men man skal være eldgammel, over 90, for å ha personlige erfaringer med naziregimet. Kunnskap om regimet har vært tilgjengelig, og knapt til å unngå, for alle stemmeberettigede ved dette valget. Det virker for meg mer plausibelt å anta at gamlinger flest, altså etterkrigsgenerasjonen, har positive holdninger til institusjoner som NATO og EU. Det taler imot støtte til AfD. De som vokste opp i vest, befant seg dessuten på landets stødige vei til økonomisk stormakt. Det tilsier en viss tillit til de politiske eliter som har hatt makt i etterkrigstiden.

AfD står for det motsatte. AfD kom til verden som noe ganske annet enn det er i dag. I 2013 gjaldt det euroen og redningspakkene, først to år senere ble innvandring hovedsaken. AfDs første leder, Bernd Lucke, er for lengst ute av partiet. Han kan ha rett i at medieomtalen har bidratt til å radikalisere partiet. Det ble tidlig stemplet som ekstremt, dermed ble mange slags ekstremister tiltrukket. Kanskje et sted for dem? Så ble det mange av dem, og de har fått stor oppmerksomhet.

Fra skyld til skyld-moral

Tyskland er bundet også til fjernere fortid, verdenskrigene. Lenge var det uakseptabelt å sette et spørsmålstegn ved tysk skyld for den første. Den europeiske «urkatastrofe». Versailles-traktateten punkt om at Tyskland alene var skyld i krigen, ble i Weimar-republikkens tid avvist av praktisk talt alle, også av sosialdemokratene. Bitterheten ble effektivt utnyttet av Hitler, slik at man fikk en nazifisert opposisjon til Versailles. Det har ført til at historikere inntil nylig har vært nødt til å hviske om saklige innvendinger mot skyld-paragrafen. Mistanke om nazi-sympati ville fort sette inn.

Det ble annerledes etter at australieren Christopher Clark publiserte The Sleepwalkers i 2013, et grundig verk som skapte internasjonalt gehør for et mer sammensatt bilde. Clark argumenterer for at Tyskland langt fra var eneste drivkraft i den fatale ferd mot august 1914. Samtlige involverte tapte på katastrofen, men bare den offisielle taperen, Tyskland, fikk sine illusjoner og feilgrep definert som skyld. Etter andre verdenskrig var skylden entydig og ufattelig mye større. Erindring om Holocaust har ført til at anti-israelsk propaganda, som regelmessig serveres i NRK, er utenkelig i tyske medier. Det er i det minste en fordel.

Oppgjøret med nazi-tiden ble utsatt i årtier. Under Adenauer satt nazister i viktige statlige stillinger. Først på 70-tallet tok man for alvor fatt på den tunge «Vergangenheitsbewältigung», dvs oppgjør med fortiden. Fortielsen er blitt kompensert med skyld-moral, det vil si en moral basert på visshet om egen skyld. Slik visshet kan forvandles til et signal om anstendighet og samvittighet. Dermed oppnås moralsk status, som forutsetter at skylden dyrkes og vedlikeholdes. Det kan ikke undre at mange tyskere har fått nok og gir uttrykk for det ved å stemme AfD. Det motivet betyr ikke sympati med nazismen.

DDR-regimet fremholdt kommunisme som eneste sikre vern mot fascisme, kapitalismens ektefødte avkom. Tanken var velkjent overalt i Europa under den kalde krigen, med særlig sterke kommunistpartier i Italia og Frankrike. Så hvem kunne forestille seg at tysk gjenforening ville føre til DDR-nostalgi kombinert med sterk høyredreining? Men slik er det blitt, AfD er blitt største parti i samtlige delstater i gamle DDR, ikke i noen delstat i gamle BRD.

Partiet ønsker vennskap med Putins Russland. Det handler om å styrke økonomien ved å gjenoppta gassleveranser, i tillegg kan man bygge på gammelt fellesskap i fordømmelse av vestlig dekadanse. Dette er mer enn nok til å beklage støtten til partiet. Det er likevel bare dumt å forestille seg nazistisk ondskap i AfDs innvandringsfiendtlighet, selv så rasistisk denne fiendtligheten kan ytre seg.

Kontraproduktive nazi-anklager

Jeg tror nazi-anklager virker mot sin hensikt. Det er grunn til å merke seg AfD-støtte fra en som vet at hun forventes å forakte partiet. Noen andre som heller ikke har latt seg avskrekke, er tyske homser, skeive som det nå skal hete. I år ble AfD største parti blant dem, med 27, 9 prosent oppslutning, godt over 30 prosent hos de yngste (under 40). Homofobe innvandrere fra Midt-Østen har ikke gjort livet lettere. Mange takk, Merkel.

Aggressiv nasjonalisme er et historisk velkjent trekk ved høyreradikal politikk. Tanken om en ikke-nazistisk høyreradikalisme synes umulig for mange på venstresiden. Nazi-anklager mot AfD røper et tilstivnet analyseskjema. Man tror visst at ingen kritikk er skarp nok hvis det ikke viftes med hakekorset. Selv sindige SPD-folk har latt seg friste til dette grepet. Det er pinlig rådløshet.

Etter tyske kriterier kunne Norge strengt tatt mistenkes for å være et høyreradikalt land. Vi er ikke med i EU. Blant tyske partier er det bare AfD som motsetter seg EU-medlemskap. Dessuten har vi siden 1905 hatt statsoverhoder med mottoet «Alt forNorge». i Tyskland er det forbudt å bruke mottoet «Alles für Deutschland». Da erman nazist. Men ingen bruker Norge som argument for at AfD står for en ufarlig nasjonalisme, og selvsagt har ingen anklaget oss for høyreradikalisme. Man minnesThorbjørn Egners ord: «Hvorfor være stor når man er lykkelig som liten?»

Noe nytt

AfD har fått støtte av Elon Musk og visepresident Vance. Sistnevntes groteske tale i München var som tatt ut av AfDs program, men ingen ting tyder på at AfD har vært tjent med talen. Derimot ble venstrepartiet Die Linke styrket. Også i den saken er anklager kontraproduktive. Det som for tiden truer AfDs oppslutning, er ikke flere nazi-anklager, og slett ikke forsøk på å forby partiet. Faren ligger heller i mer innblanding og støtte fra makthaverne i Washington.

Noe virkelig nytt

Trump har visst klart det amerikanske presidenter har forsøkt siden Nixon – å få Europa til å styrke eget forsvar vesentlig. At et så gammelt prosjekt synes å lykkes, kan ikke kalles slutten på «den liberale verdensorden». Det har vi først når folkerett ikke betyr noe, bare interesser og makt. Det er tydeligvis en slik verden Putin og Trump tilstreber, men umulig å vite hvordan alliansen mellom de to vil utvikle seg. Trump kan finne ut at han (personlig) er bedre tjent med å reversere ett og annet. Det er vanskelig å unngå ønsketenkning om den saken.

Men når NATO skal berges ved hjelp av målrettet smiger av USAs president, er det utvilsomt en annen verden. Og når makthavere i Moskva og Washington oppmuntrer det samme aggressivt nasjonalistiske parti i Tyskland, da handler det om en hittil ukjent stormaktspolitikk.