AfD har aldri før vært nærmere makten

Etter Olaf Scholz’ regjeringskollaps før nyttår, kan valget i februar markere et dramatisk skifte i Tysklands politiske landskap.

I skrivende stund er det nest største partiet på meningsmålingene Alternative für Deutschland, med en oppslutning på rundt 20 prosent, kun forbigått av det konservative CDU. Like før jul fikk AfD en stor håndsrekning da verdens rikeste mann, Elon Musk, rykket ut på X og hevdet at «Bare AfD kan redde Tyskland». Kort tid etter publiserte Musk en kronikk i avisen Welt am Sonntag, hvor han skrev at AfD er landets «siste håp», samtidig som han kritiserte de tradisjonelle partiene for å ha sviktet.

Hvorfor «Alternative für Deutschland»?

AfDs navn ble valgt som et direkte motsvar til Angela Merkels berømte utsagn «Uten alternativ», som omhandlet hennes egen europeiske politikk under eurokrisen i 2011-2012. Dette utsagnet, ment som en bekreftelse på en kompromissløs politikk for å løse krisen, ble en katalysator for partiets tidlige vekst. Siden har AfD utviklet seg fra å være et euroskeptisk parti til en bredere populistisk bevegelse som omfavner spørsmål om nasjonal identitet, migrasjon og kulturelle verdier.

Et historisk splittet politisk landskap

På få år har Tyskland blitt preget av både politisk og geografisk spenning. Dagens østtyskere – med sin historie fra DDR og sine langvarige økonomiske utfordringer – står ofte i en situasjon hvor de føler seg marginalisert av de politiske elitene i Berlin. AfD har strategisk erobret denne misnøyen i øst gjennom kampanjer og slagord som «Vi er folket» og «Østen reiser seg», med historiske konnotasjoner til protestene fra 1989, da DDR ble oppløst.

En bemerkelsesverdig tilpasningsevne

AfD har vist en evne til å tilpasse seg. Partiapparatet har gjort sitt ytterste for å gjøre seg stuerent utad, selv om kontroversielle utspill fra enkelte medlemmer fortsatt skaper problemer. Så sent som i 2021 bestemte tysk etterretning seg for å sette AfD under overvåkning. Likevel har deres evne til å balansere mellom protest og etablissement vært avgjørende for deres suksess. Partiet har blant annet gått fra å være anti-EU til å ønske reform fra innsiden av unionen – for å så gå tilbake igjen til å ønske å forlate unionen.

En utfordring for de tradisjonelle partiene

Det finnes flere fremgangsmåter for hvordan etablerte partier kan møte utfordringen fra nyetablerte partier. I Tyskland har de etablerte partiene vært noe usikre på hvordan de skal håndtere AfDs kraftige vekst, foruten om et klart premiss: Ingen ønsker å samarbeide med dem, hverken på delstatsnivå eller nasjonalt nivå.

I de senere årene har vi sett en slags hybridvariant, hvor noen partier avviser og ignorerer politikken deres totalt, mens andre har lånt elementer fra AfDs strategi. Denne dobbeltkommunikasjonen har imidlertid ikke klart å demme opp for partiets økende popularitet.

Et tydelig eksempel på denne dynamikken finner vi hos CDUs kanslerkandidat Friedrich Merz. Han har kommet med uttalelser som tilsynelatende åpner for et mulig samarbeid med AfD, men har senere endret kurs ved å advare sterkt mot å stemme på partiet. Det er ingen tvil om at AfD i kraft av å være en utfordrer skaper hodebry for CDU, som ønsker å få regjeringsmakt etter tre år med sosialdemokraten Olaf Scholz ved roret.

Mange ubesvarte spørsmål

Når valglokalene stenger i februar, vil vi få svar på flere spørsmål som kan endre Tysklands politiske landskap. Vil AfD vokse seg så store at de tradisjonelle partiene tvinges til å endre sin strategi overfor partiet? Kan vi se en situasjon der AfD får en lignende rolle som Sverigedemokratene i Sverige – med makt bak kulissene uten å være i regjering? Disse spørsmålene kommer utvilsomt til å diskuteres opp og ned i mente i korridorene Riksdagen i tiden fremover.