Talibanditter i Norge

På hjemmesiden til Utenriksdepartementet kan man lese hva utenrikstjenesten er til for, nemlig å «arbeide for Norges interesser internasjonalt». Etter å ha minnet om at våre interesser er knyttet til «vår geografiske plassering i et strategisk område, vår åpne økonomi, vår posisjon som kyststat og forvalter av store maritime ressurser og omfattende eksport av olje og gass», slås det fast at «Norges interesser fremmes best ved å samarbeide med andre land».

En nærmere forklaring på hvorfor norske interesser skulle være tjent med et bilateralt møte mellom våre myndigheter og Taliban krever betydelig pedagogikk. De som søker etter en forklaring kan på samme hjemmeside lete seg frem til utenriksminister Huitfeldts begrunnelse, som også har stått på trykk i VG. «Afghanistan står overfor en enorm (sic) humanitær katastrofe og kvinners fremtid er truet. Derfor snakker vi direkte med Taliban og afghanske menneskerettighetsforsvarere.» Og «det er mot dette alvorlige bakteppet at Taliban kommer til Norge for å ha samtaler».

Bortsett fra mangelen på presise angivelser for hva vår utenriksledelse vil med Taliban, en altomfattende katastrofebeskrivelse som spenner fra sultedød for millioner via statskollaps til redusert skoletilbud for jenter over 12, hevdes som «avgjørende at land som Norge har direkte kontakt med Taliban. Det er bare slik vi kan formulere våre tydelige forventninger og bruke diplomati for å holde Taliban ansvarlig.»

Når man ser slik politisk lavprosa med sine logiske inkonsekvenser, historieløshet ispedd en stor andel norsk selvovervurdering, er det ikke til å undres over at Norges alenegang vekker internasjonal undring. For å si det forsiktig. Nordiske og europeiske kolleger – ikke minst de sosialdemokratiske – spør meg hva som ligger bak det som for dem ser ut som et reklamestunt for norsk prektighet og åpenbare betalingsvilje, helt utenom det internasjonale samarbeidet. Noen (de nordiske) er så frimodige og antyder at det er enda en runde med norsk «sjekkheftediplomati» som betyr at norske skattebetalere igjen skal finansiere personlig, humanitær profilering hos enkelte regjeringsmedlemmer. Men hovedinntrykket er at vår utenriksledelse har overskredet grensen for det naive.

Dette er ikke lett å forklare utad, fordi Huitfeldt/Støres ulike forklaringer på hvordan møtene/dialogen/seminaret/forhandlingene kom i stand, og Norges rolle er ikke beskrevet stringent. Ifølge Huitfeldt og UDs hjemmesider er det et norsk initiativ, der Taliban angivelig har latt seg invitere på bakgrunn av menneskerettighetssituasjonen og hvor det var stilt som betingelse fra norsk side om at gjestene måtte møte MR-representantene. Etter at en del kritiske spørsmål fra pressen om verdien av norsk alenegang, var Støres versjon at Norge primært var arrangøren som ga USA, EU og andre representanter for det internasjonale samfunn et sted å møtes med Taliban, noe de var svært takknemlige for. Norge er altså både menneskerettighetsforkjemper som bruker sitt diplomati overfor Taliban «for å holde dem ansvarlige». Eller, når det passer bedre, en teknisk møtearrangør med mekling som tilbud. Det siste forutsetter jo at man inntar en nøytral mellomposisjon. Hvem var da Talibans motpart?

Norsk offentlighet har bare stykkevis og delt fått informasjon om hvem som har deltatt i samtalene fra vestlig side, eller om samtalene har ført til av gjensidige forpliktelser. For de norske familier som har mistet noen, for norske skattebetalere som har finansiert 20 års innsats og like mange milliarder, er det nødvendig å vite hvilke ytterligere forpliktelser vi kan vente oss fra Huitfeldt og co for å hjelpe Taliban-regimet ytterligere.

Taliban-representantenes uttalelser er også interessante. Det fremkommer av sammenhengen at de ikke deler Huitfeldts «bakteppe» for samtalen. Tvert imot ser de dette som en de facto diplomatisk anerkjennelse, og de vil kunne finne støtte for en slik tolkning i Huitfeldts utlegning om diplomati. Men resten av verden undres. Som en utenlandsk reporter sa til sine seere: «Taliban kommer neppe til å sitte på flyet hjem og diskutere de nye ideene de har fått i Norge om at skolegang for alle er en fin ting.» Det er et paradoks at Norge samtidig med at vi i januar leder Sikkerhetsrådet, velger et bilateralt dvs. norsk initiativ for å møte folk på internasjonale terrorlister, som vi ellers prøver å opptre koordinert overfor.

En del vestlige land har sendt velrenommerte Afghanistan-eksperter med tilknytning til offentlige institusjoner i de respektive land, f.eks. Thomas West (USA) og Jasper Wieck (Tyskland). Det er bare Norge som har vært representert på regjeringsnivå i møtene med Taliban.

Hvis man ser nærmere på fellesuttalelsen fra vestlig side inneholder den, etter en innledende beskrivelse Afghanistans humanitære situasjon, en rekke påpekninger av hvilke hindringer som Taliban må rydde av veien raskt for å være i stand til å motta internasjonal hjelp. Det må en fundamental endring av følgende forhold: Respekt for menneskerettighetene og et representativt politisk system. Opphør av vilkårlig fengsling, frigivelse av kvinnerettsaktivister (to også spesielt navngitt), fjerning av hindre for pikers videre skolegang. En videre forutsetning for internasjonal hjelp er at betalingssystemet er transparent, og er interessant på bakgrunn av at Taliban gjerne vil ha ut 9,5 milliarder innefrossede dollar.

I tillegg til internasjonal anerkjennelse som den vestlige uttalelsen uttrykkelig sier man ikke vil gi Taliban-regjeringen, var nok mulighetene for å få ut pengene en viktig motivasjon for Taliban til å ta turen til Oslo, selv om de første dag måtte høre på menneskerettighetsaktivister de ellers ikke respekterer, men banker opp hjemme. Taliban reiser hjem uten noen forpliktelser. Vestens synspunkter var de klar over på forhånd, men ser altså en glidning i holdningene fra «vår» side.

Vår utenriksminister har i sine TV-opptredener ikke kunnet fremlegge konkrete resultater utover talemåter, så i denne omgang må vi konstatere at hun har arbeidet mer til nytte for Taliban enn Norge. Og utløst ny undring hos mange av våre internasjonale samarbeidspartnere om hvilke strategiske overveielser som ligger bak Soria Moria-stuntet.