– Det handler om Vestens troverdighet

– Det vi ser i Afghanistan nå, er en av de største kvinnekrisene i moderne tid. Da må vi bevege oss fra slagord til handling.

Det sier Ayesha Wolasmal til Minerva på videosamtale fra New Jersey. Hun er veteran fra ISAF-operasjonen, og har jobbet i flere år med hjelpearbeid i Afghanistan og Midtøsten. Hun var en av de siste nordmennene som ble evakuert ut av Kabul etter at Taliban inntok byen i august 2021 – og senere en av de første som dro tilbake for å fortsette arbeidet sitt.

Nå etterlyser hun at Norge og Vesten følger opp de sentrale løftene som i så mange år ble brukt til å legitimere NATO-operasjonene i Afghanistan. I januar i år foreslo hun at Norge skulle ta imot noen av kvinnene i Afghanistan som har fått sin utdannelse stoppet av de nye makthaverne. Universitetet i Oslo stilte seg umiddelbart bak forslaget, og Venstre fremmenstre fremmet saken i Stortinget. Neste uke kommer innstillingen fra komiteen. Minerva har snakket med henne både om forslaget og hvordan Norge og Vesten skal forholde seg til sitt ansvar overfor Afghanistan etter uttrekningen for to år siden.

– I Sikkerhetsrådet har Norge fremmet et utall resolusjoner om kvinner og utdanning i Afghanistan. Vi bør selvsagt hjelpe flest mulig der de er. Men kvinner som er i Afghanistan, kan ikke hjelpes der de er: Utdanning er forbudt for dem.

Wolasmal erkjenner at hennes forslag ikke vil kunne hjelpe alle. Det er heller ikke poenget, mener hun, og legger til at ingenting vil hjelpe alle. De store bistandspengene må uansett brukes i nærområdene, og en del av forslaget handler også om dette. Men noen bør til Norge, sier hun:

– Forslaget jeg lanserte, var at Norge utsteder studentvisum – et håndterbart antall. Det bør være mulig å få til betydelig grad av privat finansiering til dette. Det er viktig for dem det gjelder, selvsagt, men det er også symbolsk svært viktig for Norge.

– Det er elendighet over alt, og dårlige vilkår for kvinner i høyere utdannelse i mange land i Midtøsten. Hvorfor skal vi prioritere akkurat Afghanistan, og å hente studenter hit?

– Fordi Afghanistan har vært en av de viktigste prioriteringene i vår sikkerhetspolitikk de siste tyve årene. Det har vært vår lengste krig. Vi har investert milliarder av dollar, vi har investert menneskeliv, vi har hatt politikere som har snakket i Stortinget om betydningen av kvinners rett til utdanning.

Vestens troverdighet

Wolasmal mener en viktig grunn til at vi snakket så mye om kvinnespørsmål i forbindelse med engasjementet i Afghanistan, var at var egnet til å mobiliserere støtte innad i befolkningen i Norge. Men alt det snakket skapte også et sett med legitime forventninger i Afghanistan og i regionen om at vi mente det vi sa, forteller hun.

– Det er selvsagt tusen problemer i Saudi-Arabia eller Jemen – men vi skylder Afghanistan dette på en særegen måte, fordi vi har lovet dem det, og vi skylder våre egne skattebetalere at i hvert fall noe av det vi klarte å bygge gjennom tyve år i Afghanistan, ikke forvitrer. Og Afghanistan er altså det eneste landet i verden som forbyr høyere utdanning for kvinner.

Wolasmal utdyper at det ikke bare er fagert snakk om utdanning for kvinner som gjør at Norge skylder noe – men også vår aktive deltagelse i det som skulle vise seg å bli en transisjon til Taliban-styre.

– Norge var hele veien en stor pådriver for fred og forsoning i Doha, altså i prosessene som sikret Talibans retur til Afghanistan. Norske diplomater og politikere så selvsagt ikke for seg at resultatet skulle bli det som det er blitt, ingen ønsket seg dette – men det var slik det ble. Når vi har vært så tungt inne – sivilt og militært, men også politisk, skaper det også et ansvar, sier hun.

Wolasmal legger umiddelbart til at «ansvar» her ikke bare er et spørsmål om moral:

– Det er et spørsmål om troverdighet. Det handler Vestens troverdighet som en langsiktig aktør. Om Vestens evne til å bidra når det trengs, og forholdet mellom hvordan vi snakker om ting og hva vi faktisk gjør.

Wolasmal forteller at et spørsmål hun har hørt flere ganger i Afghanistan – blant aktivister, men også blant vanlige jenter og kvinner – er: Er dette et Vesten som bare slipper tak i oss når de forlater oss, eller er de investert verdimessig i kvinnerettigheter?

Ansvar for både afghanske kvinner og for norske soldater

Afghanske kvinner som drømmer om å fortsette høyere utdannelse, er i dag blant dem som i størst grad står opp mot de nye makthaverne. For til tross for alt som gikk galt i Afghanistan, var det også mye man klarte å bygge opp over 20 år, og mange rettigheter som ble etablert. En generasjon kvinner har vokst opp med dem. Wolasmal mener det frøet den vestlige tilstedeværelsen var med å så, fortsatt spirer i Afghanistan. Disse kvinnene kan bidra til positive endringer i Afghanistan i tiårene som kommer.

– Det er kvinner som tar til motmæle i Afghanistan, og de ber først og fremst sine makthavere om disse rettighetene. Men de kommer til lukkede dører, og per i dag er det eneste reelle håpet de har, å vende seg til Vesten, sier Wolasmal.

Ansvaret handler likevel ikke bare om Afghanistan, mener hun – det handler også i stor grad om de nordmennene vi sendte dit:

– Det sitter så mange soldater og veteraner i dag med tunge traumer: Vi tapte i Afghanistan. Det er følelsen hos mange. Vi har et ansvar også overfor dem, å sørge for at hvis noe kan reddes ut av alt det de har vært med på, så gjør vi det. At ikke absolutt alt er tapt.

Norge er et land med mindre erfaring i å tenke på sine veteraner enn mange andre land. Men for Wolasmal er ansvaret vårt overfor våre egne soldater en sentral plikt for staten og nasjonen:

– Dette er den krigen som har påvirket flest norske soldater siden andre verdenskrig, den krigen der flest norske soldater har falt siden andre verdenskrig. Noen tror vi bare kan være ferdige med Afghanistan. Nei – mange nordmenn vil aldri bli ferdige med Afghanistan, sier hun alvorlig.

Verdier og allianser

For tiden er de fleste utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske analyser opptatt med Russlands krig i Ukraina. Og på andre siden av den krigen venter en verden der Kina har vokst frem som en kvalitativt ny type rival til dagens verdensorden. Færre har tid til å tenke på Afghanistan, og på hvordan Vestens troverdighet oppfattes der. Det tror Wolasmal er en feil.

– Et viktig spørsmål her er når verdier betyr noe. Ukraina er også en verdimessig konflikt. En viktig bestanddel i krigen er det autoritære mot det frie. Og det er en viktig komponent, fordi det også er en verdimessig mobilisering, både i Ukraina og i Vesten.

Spørsmålet man må stille seg, mener Wolasmal, er: Når krigstrettheten kommer – og det vil den gjøre – og når våre forsvarsbudsjetter begynner å slite mer med en krig som ikke direkte er vår egen krig, hva betyr da verdiene på lang sikt? Kan vi og våre allierte stole på at de betyr noe?

– Forstått på denne måten er det ikke noe klart skille mellom verdier og realpolitikk. At vi har troverdighet på at våre verdier betyr noe, har enormt mye å si – for hva slags allianser Vesten er i stand til å bygge, og for hvor mye andre tør å investere i dem. Står vi opp for dem? Kan de vare over tid? Eller stikker vi med halen mellom beina?

Å vise at Vesten er en langsiktig og troverdig alliert vil bare bli viktigere i møte med et fremvoksende Kina og et revansjistisk Russland. For disse landenes pragmatiske, interessebaserte og ganske verdi-løse utenrikspolitiske engasjementer er også attraktive for mange autoritære regimer. Allianser som også baserer seg på verdier, har likevel den fordelen at de i større grad kan holde sammen over tid – hvis de er troverdige. Wolasmal mener derfor at inntrykket av at Vesten stikker av med halen mellom beina, har store konsekvenser på bakken.

– Kollapsen til de afghanske sikkerhetsstyrkene i 2021 hadde mange årsaker – det handlet for eksempel om hvordan NATO hadde organisert krigføringen og samarbeidet med sikkerhetsstyrkene, der så mye var avhengig av amerikanske militærkapasiteter og luftstøtte. Men det handlet like mye om en politisk og moralsk kollaps opplevelsen av å bli forlatt i møte med en fiende som kom seirende ut av Doha-avtalen mellom USA og Taliban. De følte seg også sviktet av egne politiske ledere og opplevde at de ikke lenger hadde noe å kjempe for.

Hun peker på at Vesten hadde gitt opp Afghanistan, og landet hadde ingen leder som kun samle dem.

– Så er det lett å tenke at Afghanistan er uviktig for Vesten. Den feilen har vi gjort flere ganger før. Men Afghanistan har vært viktig for supermakters vekst og fall før. Sovjetunionen slet seg ut der. Fremveksten av mujahedin, sponset av USA, fikk stor betydning for moderne jihadisme som konsept. Tanken om at Afghanistan er uviktig, er veldig farlig.

Og nå sist, mener hun, fikk måten Vesten trakk seg ut av Afghanistan på, fått store geopolitiske konsekvenser:

– Russland fulgte selvsagt med på måten Vesten ble ydmyket på. Putin så et Vesten som var lei, et Vesten som ikke står løpet ut. Men også president Zelenskij fulgte med. Ingen hadde trodd at Zelenskij skulle være så modig. Men han hadde jo sett hva som skjedde med den afghanske hæren da lederne ikke stod fast, og senere da president Ashraf Ghani forlot landet. Alt henger sammen med alt, slår Wolasmal fast.

– En stige til verden

De store politiske spørsmålene i Afghanistan er likevel utenfor rammen av Wolasmals forslag, som er mer konkret og avgrenset.

– Hva er det vi skal bidra til med forslaget?

– Jeg vil at afghanske kvinner skal kunne fortsette med, og skal kunne fullføre en utdannelse. Det er viktig ikke bare for dem på individnivå, men for fremtiden til landet. De kan bruke denne utdannelsen til videre utvikling i Afghanistan, og til å bidra til å bevare noen fliker av de verdiene og interessene som Norge kjempet for der. Men jeg vil også at Norge skal vise at vi er en venn også i nød, og at vi står for den politikken vi sier at vi fører og de verdiene vi sier at vi har, sier Wolasmal.

Hun mener forslaget ikke trenger å bli dyrt for staten:

– Forslaget mitt har to deler: Det ene handler om studentvisum til Norge. Det bør være et offentlig-privat samarbeid. Vi kan mobilisere næringsliv som kan bidra til finansiering, mens myndighetene må bidra med kvoter og visum. Og universitetene har lang og god erfaring med utenlandske studenter – det ser vi nå med hvordan de gir utdannelse til ukrainere, selvsagt, men også i noen grad til russere. Å gjøre dette for afghanske kvinner ville derfor ikke noe nytt, dette kan vi – men vi tror det er mer komplisert enn det er på grunn av avstanden til Afghanistan.

Dette er også et integreringsarbeid, mener Wolasmal:

– Hvis et knippe næringslivsaktører for eksempel sponser noen få jenter hver, gir dem mulighet som traineer eller i mentorprogrammer, har du også gjort et stykke integreringsarbeid. Det er en mulighet for å ta inn mennesker som kan gå mer direkte inn næringslivet.

– Hvis et knippe næringslivsaktører… – men er finansieringen på plass?

– Vi har fått med oss noen, og vi vet at filantroper og stiftelser er på utkikk etter konkrete initiativ som kan utgjøre en forskjell. Hva er vel mer konkret enn å støtte universitetsutdanning for kvinner? Men vi trenger flere, erkjenner hun.

Den andre delen av forslaget handler om å hjelpe flest mulig der de er – i nærområdene, gjennom øremerkede bistandmidler:

– Tyskland har satt av 7 millioner euro til å finansiere studentvisum for afghanske kvinner i regionen. Utfordringen er at man da stort sett når flyktningbefolkningen – i Iran eller Pakistan. Men det aller største problemet er i Afghanistan, der kvinner har et fysisk forbud mot å få en utdanning. Å sikre utdanning for afghanske kvinner som allerede befinner seg i nærområdene, er viktig.. Men hvem skal hjelpe de flinke, hardtarbeidende, ambisiøse jentene som nå sitter bak lukkede dører, spør Wolasmal.

Hun forteller at mange nordmenn blir overrasket når de ser jenter i Afghanistan som ser omtrent ut som vestlige jenter. Det er lett å glemme at det også var mye som gikk i riktig retning i Afghanistan på noen områder. Og når man ser dem, gjør det plutselig et større inntrykk på dem når de forstår at disse jentene over natten mistet grunnleggende rettigheter som de faktisk hadde levd med og blitt vant til – som var den eneste virkeligheten de kjente.

– Denne gruppen har ingen vei fremover i Afghanistan. De trenger en stige til verden. Og den kan Norge gi til noen av dem, avslutter Wolasmal.