Afghanistans fremtid må sikres selv om soldatene forsvinner

President Joe Biden har satt en dato for tilbaketrekking av amerikanske soldater. Avgjørelsen vil ha negativ effekt på den pågående fredsprosessen, samt amerikanske forpliktelser overfor det afghanske folk etter to tiår med militær tilstedeværelse.

En slik sluttdato har gitt Taliban enda færre incentiver til faktisk å etterkomme kravene i fredsforhandlingene. Taliban er nå tjent med å uthale prosessen, for senere å mobilisere og gjenvinne mer makt og innflytelse så snart de utenlandske styrkene er ute av landet. Allerede etter annonseringen om tilbaketrekking innen 11. september har Taliban avlyst det planlagte møtet i Istanbul den 24. april.

Tilbaketrekkingsdatoen vil dessuten kunne fristille USA fra det finansielle og sikkerhetspolitiske ansvaret de har overfor den afghanske befolkning og stat. Når det ikke lenger er forpliktelser til stede, legges det til rette for fremtidig ansvarsfraskrivelse for landets sikkerhetspolitiske utfordringer.

Avgjørelsen viser også et annet aspekt når fremmede stormakter skal trekke seg tilbake fra sine krigstokt: Den såkalte antiimperialistiske grasrotbevegelsen er langt foran i å kreve slike tilbaketrekkinger, uten en plan for hvordan situasjonen etter en slik tilbaketrekking blir. Slik hjelper den globale folkeopinionen, som nettopp er imot slik krigføring, stormaktene med å flykte fra sitt ansvar.

Slikt burde det ikke være, og ironisk nok er en tilstedeværelse – den være seg substansiell eller symbolsk – den beste garanti for at USA oppfyller sine forpliktelser overfor Afghanistan når det gjelder stabilitet, sikkerhet, demokrati og frihet. Afghanerne har selv klart å få til den skjøre utviklingen USA nå er villig til å risikere i sitt håp om å skape illusjonen av en form for fredsavtale med Taliban.

Ifølge en lekket rapport fra det amerikanske utenriksdepartementet ønsker Washington at den tyrkiske konferansen skal akseptere en plan om å erstatte dagens folkevalgte president, Ashraf Ghani, med en interimsregjering som involverer Taliban. Noe større svik kan knapt kommuniseres etter at afghanere har brukt nesten to tiår på å skape en stat og institusjoner fra bunn av.

Dette lover ikke godt for stabiliteten og den skjøre maktbalansen i Afghanistan. Allerede har den såkalte fredsprosessen fjernet ønsket om å stille krigsherrene og Taliban for retten for deres ugjerninger gjennom de siste tiårene. Partene er i stedet blitt legitimert og renvasket for deres massakrer og voldsbruk. Nå risikerer man å etterlate landet i hendene på folk som tror deres seighet og vilje til å utøve vold mot sivile har lønnet seg.

USA gikk fra 110 000 soldater i 2011, til 15 000 i 2015, og har i dag ca. 2500 soldater i Afghanistan. Vi snakker med andre ord om en symbolsk tilbaketrekking. Samtidig premierer denne symbolske handlingen den afghanske borgerkrigens verste aktører – og straffer de demokrativennlige aktørene.

Dette er også feil måte å drive fredsforhandlinger på. Taliban-bevegelsene (det er ikke lenger én sentral bevegelse) har ett mål: å vinne PR på at amerikanerne trekker seg ut. Dette vil i sin tur også skape inntrykk av at de slo en supermakt, og er berettiget til å styre landet igjen. Det styrker muligens den del av bevegelsen som gikk i forhandlinger, fordi de alltids kan si at de har mye godt i vente – men det hverken demilitariserer disse nettverk, eller fjerner voldselement hos dem som mener at det ikke bør foreligge kompromiss.

Taliban lar seg ikke avvæpne, og hittil i forhandlingene har de valgt ikke å angripe amerikanske mål fremfor å avstå fra voldsbruk. Slik kommer de seirende ut av dette med våpen i hånd og mer legitimitet enn før, de trenger bare ikke lenger å støtte Al-Qaida – som likevel er desimert.

Hvis amerikanerne ikke kan garantere at Taliban ikke tar makten i Kabul, er det et gedigent svik mot myndighetene og det afghanske folk. For å kunne gi en slik garanti må amerikanske budsjetter ha forpliktelser, og amerikanerne ha en form for rolle for å sikre den sivile demokratisk valgte regjeringens overlevelse.

Naboland i regionen er direkte berørt av hva som skjer i Kabul. Pakistan har selv smakt på hva som skjedde da de støttet ekstremister til makten i Afghanistan på 90-tallet. Iran var nær ved å invadere landet rett før USA gjorde det. Pakistan vet godt at konsesjoner til slike bevegelser bare skaper krav om å ettergi enda mer, likevel er landet blant dem som ønsker at Taliban får en rolle i styringen i Afghanistan.

Nå er det også slik at de ulike Taliban-nettverkene har ulike partnere og blir brukt til ulike stedfortrederkonflikter. Denne fragmenteringen er en fordel, men også en utfordring. Hvis man tror at en avtale med en symbolsk representant for nettverket vil respekteres av alle, kan en like gjerne lukke øynene og signere i blinde.

Kabul er imidlertid sterkere og har flere partnere enn det som var tilfellet på 90-tallet. Men store deler av Afghanistan er fortsatt under Talibans kontroll eller innflytelse. Disse vil hverken gjenerobres eller komme under sivil kontroll av å premiere Taliban.

For at det virkelig skal bli fred må det skje flere ting parallelt. Det trengs en internasjonal og lokal prosess som fokuserer kun på straffeforfølgelse av forbrytelser mot menneskeheten i Afghanistan siden landet havnet i konflikt på 70-tallet. Dette innebærer også at mange av dem som er inne i varmen, skal måtte svare for sine handlinger.

Det trengs en generell avvæpning av sterke aktører som er med og imot myndighetene i Kabul. Besittelse av våpen gir partene forrang foran dem som velger å kjempe politiske kamper gjennom valgseddelen. Voldsmonopolet må konsentreres under en sentral myndighet – alternativt vil det alltid lønne seg å ha styrker i reserven som kan true til seg makt.

Amerikanske og regionale aktører må forplikte seg til å bygge opp sikkerhetsinstitusjoner, og bidra med direkte assistanse hvis forholdene tilsier det. En slik garanti hindrer at de fremskritt afghanerne har gjort ikke raser sammen fordi krig koster USA penger. Dette innebærer også en felles grensepatrulje mellom Afghanistan og Pakistan, som sikrer at en får fullstendig has på militante bevegelser.

Ikke minst må man sikre den folkevalgte regjeringen og styringsformen i landet, at de sivile demokratiske prosesser får utvikle seg og bli enda bedre. Det er her det avgjøres hvilken fremtid landet ønsker, ikke av naboland eller stormakter som ønsker å huke av punkter på en liste over ting som nå angivelig er på stell.

Mest av alle er det afghanerne som er trette av krig. Den lange krigen ses kanskje fra USAs ressursperspektiv og militære tap, men det er afghanerne som under ulike regimer og forutsetninger forsøker å bygge et stabilt land. Da er det også rettferdig å se det fra deres ståsted: at mekanismer som nettopp forsterker deres arbeid er veien å gå.