Et selvpåført nederlag

Etter 20 års militær tilstedeværelse nådde krigen i Afghanistan i helgen sitt foreløpige endelikt. Den afghanske hæren som NATO har investert enorme summer og prestisje i, har kollapset i rekordfart, og Taliban har gjenerobret Kabul uten nevneverdig motstand.

Optikken i det som nå foregår i Afghanistan, ser unektelig svært dårlig for USA og deres allierte. For en stormakt som USA er bilder av amerikanske diplomater og hærstyrker som rømmer ut av Afghanistan, ikke bare ydmykende, men et sikkerhetspolitisk kostbart omdømmetap: En stormakt som oppfattes som svak og inkompetent, mister verdifull troverdighet i det geopolitiske spillet.

I tillegg kommer spørsmålet om hva som nå vil skje med afghanere som har samarbeidet med de vestlige okkupasjonsmaktene i håp om at Afghanistan med tiden skulle utvikle seg til et trygt og mer moderne land. Som en som gjentatte ganger har tatt til orde for en streng asylpolitikk, er det derfor på sin plass å si at om det er ett formål asylinstituttet definitivt bør brukes til, er det å hjelpe dem som utsettes for livsfare for å ha hjulpet norske militære styrker i strid. Dersom disse skulle bli henrettet eller bli møtt med andre dramatiske sanksjoner, har Vesten nok en gang sviktet de få allierte man har i en del av verden der man sårt trenger støttespillere.