Oljesøl i pressen

Dette er historien om olja og pressa. To bautaer og bærebjelker i det norske samfunnet som på hver sin måte sliter med å finne fast grunn. Størst blant disse er henholdsvis Equinor og Aftenposten, og da er det også passende at de er klart verst. I den seneste tida har det nesten ikke vært mulig å bevege seg rundt hverken i byens gater eller på internett uten å bli møtt av den uhellige alliansen mellom de to. Equinor har kjøpt Aftenpostens flater og plattformer til å spre et politisk budskap om at norsk olje er en frelsende salve.

Selv har jeg blitt markert for den mest aggressive politiske kampanjer jeg kan huske her til lands fordi jeg er mellom 18 og 34. Olja har nemlig oppdaget at de har et stort problem. Verdens ungdom har begynt å våkne opp for at foreldregenerasjonen er i ferd med å trekke stigen opp etter seg. Samtidig, i et helt annet hjørne av det norske samfunnslivet, sliter pressen med overgangen til en digital era. Papiravisene og abonnentene, og med det inntektsgrunnlaget, har på få år forduftet som dugg for solen.

En desperat oljenæring