Hvorfor publiserer Aftenposten statlig kinesisk propaganda?

På to år har andelen unge som leser nettaviser falt med 15 prosent. Kanskje er det derfor Aftenposten har hyret inn fire nye spaltister i starten av 20-årene. Men selv om man absolutt bør holde døren åpen for unge skribenter, bør man ikke være mindre varsom med å ettergå påstandene de fremmer. I Aftenposten 14. februar går det galt når spaltist Jessie Kong anklager Vesten for «China bashing», og kommer med en rekke påstander hentet fra statlig kinesisk propaganda. 

Kong stiller spørsmål ved hvorfor det er så mange advarsler knyttet til sikkerheten og sensuren på den kinesiske KI-appen DeepSeek, til tross for at den både er «revolusjonerende, gratis og med langt lavere klimaavtrykk enn andre språkmodeller». Det virker som hun ikke forstår at en gratis og klimavennlig app også kan sensurere innhold og samle store mengder personlig informasjon, og at det er en sikkerhetsmessig utfordring.

Videre påstår Kong at amerikanske myndigheter «implementerte et nasjonalt forbud mot TikTok, en av de største SoMe-plattformene, blant annet grunnet propalestinsk innhold». Faktum er at det var kinesiske myndigheters kontroll over appen som bekymret amerikanske lovgivere, hvilket også er grunnen til at TikTok skulle få overleve dersom eieren ByteDance godtok å selge til et amerikansk firma.

Undertrykkelse i sikkerhetens navn

Deretter refererer Kong til amerikanske myndigheters argumentasjon knyttet til nasjonale sikkerhetshensyn, og skriver at «når Beijing argumenterer på samme måte, anklages de for menneskerettighetsbrudd og autoritarisme fra alle kanter». Samtidig anklager hun Vesten for å drive med sensur. Å sette likhetstegn mellom Kina og USA, slik Kong gjør, er drøy kost når man vet at Kina slår knallhardt ned på enhver myndighetskritikk. Kina sensurerer for eksempel informasjon om kommunistpartiets brutale kvelning av studentopprøret i 1989, uavhengighetsbevegelsen i Tibet og folkemordet på uigurene i Xinjiang – alt dette med argumentasjon knyttet til «nasjonal sikkerhet». 

Disse hendelsene er umulig å oppdrive på kinesisk internett og på DeepSeek. Man kan mene mye om hvordan USA håndterer sin egen problematiske historie, men enhver som ønsker å lese om slaveriet, Jim Crow eller den etniske rensingen av kontinentets urinnvånere, har fri tilgang på informasjon om dette, både på ChatGPT og Google.

Det å fremstille alle parter som like gode eller like dårlige er en form for moralsk relativisme som kjennetegner statlig kinesisk propaganda.

Den egentlige mobberen

I Aftenposten skriver Kong at: «Vesten har konkludert med at demokrati er lik tilfredshet, men hvor skoen trykker mest, er det kun innbyggerne selv som vet.» Med andre ord skal ikke vi utenforstående komme her og belære den gjengse kineser om hvordan vedkommende skal leve. Dette er et forsvar for ettpartistaten som ser bort fra det faktum at dagens ledelse i Kina ikke er folkevalgt og hverken gir borgerne friheten eller kunnskapen de trenger for å kunne kritisere systemet. 

Kong kritiserer også Vesten for å tvinge andre land til å tilpasse seg vestlige standarder, og presenterer Kina som mobbeofferet i klasserommet. Hun hopper bukk over at det er Kina som bruker makten sin til å mobbe og krenke mindre lands suverenitet i Sør-Kina-havet. Det er også Kina som truer med å angripe Taiwan og tvinge det demokratiske landet til å tilpasse seg kinesiske standarder, slik de allerede har gjort med Hongkong.

Anarki eller overvåkningssamfunn?

På slutten av sin apologi for ettpartistaten skriver Jessie Kong: «Beijing blir kritisert for å være Big Brother og invadere folkets privatliv, men er det bedre at gjerningsmenn er på frifot etter skudd og ran på åpen gate?». Dette spørsmålet er både forbløffende dumt og dypt urovekkende. For det første er det voldskriminalitet også i Kina. For det andre er det absurd å bruke en skyteepisode mellom kriminelle miljøer i Oslo som et argument for en orwellsk ettpartistat. Kong fremstiller det som om valget står mellom to ekstreme ytterpunkter uten noe imellom: Enten anarki og vold på åpen gate eller den totalitære statens overvåkningssamfunn. Dette er et gjentagende budskap i kinesisk propaganda.

At Aftenposten ønsker å gi plass til unge stemmer er positivt, og alternative vinklinger og etterprøving av vedtatte sannheter er noe de fleste av oss har godt av i en tid der ekkokamrene dominerer. Men det innebærer et redaksjonelt ansvar. Jessie Kong fungerer som mikrofonstativ for et av verdens mest brutale diktaturer. At Aftenposten velger å gi spalteplass til en skribent som viser så totalt manglende evner til kritisk tenkning og saklig argumentasjon, er overraskende.