Aftenposten burde ikke publisert russisk propagandainnlegg

Den 10. mai publiserte Aftenposten et leserinnlegg av russiske Anna Jevsejeva med den lite subtile tittelen Kjære Erlend Loe. Det er leit at du ikke merker dobbeltmoralen og hykleriet. Tekstforfatteren presenteres av Aftenposten som en vanlig russisk student.

I korte trekk er Jevsejevas innlegg ment som et svar på Erlend Loes skriv til sine russiske lesere, der han oppfordrer dem til å våkne opp og se hvilken ulykke Putin bringer over det russiske folk, Ukraina og resten av verden. Hun belærer blant annet Loe om at han fornærmer det russiske folk, at ukrainerne dreper russere og generelt er en trussel mot Russland, og at russere er et friere folk enn nordmenn er. Teksten fremstår som et oppkok av de vanlige russiske propagandatropene.

Under Jevsejevas tekst har Aftenposten skrevet følgende: «Anna Jevsejeva er en russisk student bosatt i Moskva. Hun fordyper seg i internasjonale relasjoner. Hun har gått på norsk-russisk videregående skole i Moskva og jobbet som tolk og oversetter.»

Det høres jo tilforlatelig ut, men slik Minerva relativt enkelt har kunnet avdekke, kan det se ut som om Aftenposten ikke har undersøkt godt nok. Det viser seg at «Jevsejeva er tilknyttet Det russiske akademiet for nasjonal økonomi og offentlig administrasjon under presidenten for Den russiske føderasjonen, en utdanningsinstitusjon for statsansatte i Russland». Jevsejevas profil på Facebook er i seg selv et underlig skue, herunder en rekke bilder der hun er avbildet sammen med Arne Treholt. På andre fotografier poserer hun gemyttlig med militært personell.

Å fremstille Jevsejeva som en vanlig student er altså ikke helt dekkende. At teksten hennes fremstår som ren russisk agitasjonspropaganda, er i seg selv interessant og kanskje publiseringsverdig. Men har Jevsejeva skrevet dette på egenhånd? Det er grunn til å tvile. Det er for mange kjente talepunkter her til i det hele tatt å tro at det er skrevet av en vanlig «sivilist». Særlig dette med å be om unnskyldning er russisk «diplomatspråk».

NRK har fått kritikk for å gjengi russisk stats-TV ukritisk, det vil si uten å informere om hvor informasjonen kommer fra og hvordan vi bør forholde oss til den. Det handler om kildekritikk. Jeg frykter at Aftenposten er nær ved å gjøre noe av den samme feilen her.

Tankene går til andre debatter som har oppstått under Ukraina-krigen. For eksempel om det er riktig å stenge ned russiske propagandakanaler. Enkelte (svært) prinsipielle tilhengere av ytringsfriheten sverger også i denne sammenhengen til tanken om at graden av ytringsfrihet måles i hvor tolerante vi er mot de vi virkelig ikke liker, om de ubehagelige ytringenes albuerom, så å si. Det er i all hovedsak en god og riktig tanke. Men det finnes situasjoner og svært alvorlige hendelser som i tillegg påkaller andre former for beredskap.

Det er krig i Europa. En ekte krig. Potensielt en krig som kan ødelegge oss alle. Som vi kunne se i en reportasje på CNN den samme dagen som dette blir skrevet: I Ukraina skyter russiske soldater forsvarsløse sivile – i ryggen. Deretter plyndrer de lokalene. På en måte ser vi noe som alltid har kjennetegnet det russiske oppblåste selvbildet: Den stolte, rene nasjonen som ingen vil forstå. Under fernissen et brutalt, kriminelt, forkvaklet samfunn. Et imperium som snakker om fred, men som i handling voldtar en nasjon og deretter uttrykker sjokk og krenkelse over at andre land ønsker å beskytte seg (Finland og Sverige).

Byer bombes til grus. Sykehus (hundre av dem) jevnes med jorden. Barn blir henrettet, skutt gjennom hodet på kloss hold. Massegraver blir funnet i alle områder der den russiske hær har herjet. Jevsejeva, derimot, er såret og krenket og bruker raus spalteplass på å skjelle ut Erlend Loe og legge skylden på ofrene. Det er folkemordets språk. Den som har lest Hannah Arendt og hennes advarsler om løgnen og propagandas rolle som fascismens og dehumaniseringens slegge, skjønner dette. Så hvor går grensen for «interessante» stemmer?

Som vi vet, er krigen også en hybridkrig. Russland bruker store ressurser – og har gjort det lenge – på desinformasjon og alternative fakta, på informasjonskrigføring. Når Jevsejeva skriver følgende, burde bjellene ringe for alvor:

«I motsetning til i det norske samfunnet, hvor man kan avbryte et vennskap på grunn av politiske synspunkter (dette sier jeg ut fra min egen erfaring), kan man mye friere uttrykke sin mening i russiske miljøer uten å bli ekskludert. I min krets er det både de som støtter president Vladimir Putin, og de som er veldig opposisjonelle. Jeg er ikke blitt uvenn med noen av dem med andre politiske synspunkter, og vi fortsetter å omgås som før.»

Jevsejeva har, etter Facebook-profilen å dømme, tilbragt mye tid i Norge. Der skriver hun flytende, feilfritt norsk. Hun har bodd i Norge i åtte år og kjenner Norge godt. Likevel hevder hun altså at ytringsfrihetens kår i Norge er trange, mens den nesten er grenseløst fri i Russland. Dette kan ikke være noe annet enn løgn i en eller annen form. I beste fall virkelighetsforskyvning av ganske betydelig «bør-beskyttes-mot-seg-selv»-format. Alternativt, og antagelig det mest trolige: Jevsejeva er en av Putins tilretteleggere. Kan Jevsejeva rett og slett være en påvirkningsagent? Eller det vi i dag kaller et «troll»? Vi er midt inne i krigspropagandaens malstrøm nå, som vi ikke har opplevd maken til på mange tiår.

Hvis den russiske ambassadøren vil skrive et innlegg i Aftenposten, er det greit, selv om det også vil være propaganda. Men da vet vi at det er propaganda, og vi ser tydelig hvor den kommer fra. For den jevne leser kan Jevsejeva fremstå som en ung, norgeskjær student med svakhet for Erlend Loes forfatterskap, men som er såra og vonbroten på vegne av sitt russiske folk. Den jevne leser har vel egentlig fått med seg at mange russere er indoktrinert. Det skyldes at de flaskes opp med ensidighet, men også at tilgangen til mangfoldig informasjon er svært begrenset, eller helt fraværende. Her finner vi trolig ikke Jevsejeva, som altså har bodd lenge i Norge.

Avisene er allerede proppfulle av saker om den russiske posisjonen som kommer i strie strømmer fra Kreml, ganske identisk med det vi fikk servert av Jevsejeva. Den vanlige russer bosatt i Russland vil dessuten bli sperret inne om de skriver ærlig og kritisk. Å publisere det i en avis i et Nato-land kan være livstruende.

Men historien slutter ikke helt her. Det er en lengre historie bak publiseringen, som ikke gjør inntrykket bedre.

Loes opprinnelige tekst var skrevet for et russisk publikum, for de russiske leserne hans. Derfor valgte Aftenposten å oversette den til russisk. Men så skjedde det underlige at Aftenposten valgte å slette oversettelsen etter kort tid. Begrunnelsen skal (ifølge Erlend Loe på Twitter) være at oversettelsen kunne skape problemer for Schibsteds virksomhet i Russland, for ansatte og kontakter i Russland. Dersom bekymringen er svært velbegrunnet, er det forståelig. På den annen side er det en risiko for at avisen føyer seg etter en autoritær statsmakt på bekostning av det frie ord, som Aftenposten setter høyt.

Aftenposten har altså kommet i skade for å publisere russisk propaganda like etter å ha fjernet en innstendig bønn til russiske lesere.

Aftenposten er en seriøs, hardtarbeidende avis, trygt forankret i det kildekritiske. Men selv seriøse aviser kan rote seg bort. Det er vanskelig å være fri presse i en krigstid, der en strøm av russisk agitasjonspropaganda på alle tenkelige måter prøver å finne veien inn i medielandskapet.

Det handler om å manipulere, å kna offentligheten med en endeløs strøm av usannheter, etter malen: Der ingenting er sant, er alt mulig. Det handler om å normalisere forvirring, om å normalisere ekstremisme.

Når løgnen er oppe i dagen, lett å se og utenfor enhver fortolkningsramme, bør redaktøransvaret slå inn: Dette kan du ikke skrive i vår avis.