Spin på Agendaen

I en oppsiktsvekkende kronikk stiller leder for tankesmien Agenda spørsmålet om Høyre skal være «mest for rikfolk eller et folkeparti». Den etterfølgende «analysen» fokuserer nesten utelukkende på partiet ut fra et interesseperspektiv, og påpeker at: «Å fremstille Høyre som uten koblinger til særinteresser blir utfordrende for partiets ferske nestleder [Henrik Asheim, red. anm.].»

Og «analysen» gir et klart svar på spørsmålet, som forunderlig nok også passer perfekt sammen med Arbeiderpartiets talepunkter: Høyre er nå mest for rikfolk – hvilket bevises av at Henrik Asheim kommer fra Bærum. Og også om partiet i blant retorisk beveger seg mot sentrum, er det bare spill for galleriet, mener Svensson – «blinke til venstre, svinge til høyre», kaller han slikt.

I sosiale medier har Svensson virket overrasket over at mange Høyre-politikere ikke kjenner seg igjen i hans utlegning. Det er naturligvis ikke noe krav om at meningsmotstandere skal være enige i vurderingen av et parti. Men når ingen på innsiden kjenner seg igjen, og slik sett neppe heller er Svenssons kilder for analysen, forventer man i hvert fall andre solide holdepunkter for analysen. En meningsfull forståelse av hva en analyse innebærer, bør da ta utgangspunkt i at man makter å komme med konkrete eksempler som illustrerer et større poeng – samtidig som man evner å se helheten og se konteksten når enkeltelementer gjennomgås.

Dessverre føyer «analysen» seg inn i rekken av lignende utspill fra Agenda de siste årene, der blant annet Svensson uten videre tar det for gitt at nærmest ethvert forslag fra Høyre (og andre borgerlige partier) skaper forskjeller og kun støtter rikfolk. Et slikt «hegemonisk» perspektiv på politikk, som kommer med svært generelle antagelser uten nærmere belegg, er likevel bare noe av problemet med kronikken.

Utdatert utgangspunkt

Min oppfatning er at teksten i liten grad er en analyse, men i desto større grad gjentar fordommer, insinuasjoner og kontekstløse poenger.

Det første eksempelet kommer allerede i dikotomien Svensson trekker opp mellom et parti for rikfolk og et folkeparti. Her trekker Svensson veksler på historikeren og Høyre-mannen Francis Sejersted: «På den ene siden har partiet ‘alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet’, ifølge Sejersted. Samtidig har Høyre ‘alltid ønsket å være et folkeparti’.» Sitatet er hentet fra tredje bind i Høyres historie, Opposisjon og posisjon; 1945–1981, som ble utgitt i 1984. Dessverre virker det ikke som om Svenssons analyse har tatt til seg utviklingen i tiårene etter boken ble gitt ut.

Norsk politikk har nemlig forandret seg vesentlig de siste førti årene. Men Svensson skriver som om Arbeiderpartiets høyredreining på 80-tallet eller moderniseringen av offentlig sektor under Jens Stoltenbergs første regjering aldri skjedde. Han skriver som om Erna Solbergs «mennesker, ikke milliarder» – hele grunnlaget for Solberg-regjeringen – aldri skjedde. Og han ignorerer de nye spørsmålene som er kommet til, som klima, innvandring – der skillene mellom «folkeparti» og «rikfolksparti» ofte går helt nye steder.

Ideologi og geografi

Siden Svensson etterlyser en nærmere forklaring på hvorfor mange Høyre-politikere mener teksten mangler en klangbunn de kjenner seg igjen i, kan jeg gjøre et forsøk, selv om jeg ikke er medlem av partiet.

Det grunnleggende problemet er en inngang til Høyres univers som ser vekk fra skillelinjer som aktive i partiet selv opplever som viktigere enn motsetningen folk/rikfolk. Svenssons tilnærming er interessebasert, med vekt på økonomi og sentrum-periferi, og han har liten vilje til å se de mer idémessige spenningene. De går på den ene siden mellom liberale og konservative; og på den andre mellom dem som er opptatt av ideologiske diskusjoner og dem som er mer opptatt av Høyre som et pragmatisk styringsparti.

Dette er særlig viktig fordi mange av de klareste konfliktlinjene i Høyre er vanskelige å sortere inn under interessetilnærmingen, i hvert fall knyttet til de interessemotsetningene Svensson trekker opp. Dette gjelder blant annet synet på klimapolitikk, hvor partiet de siste årene har endret seg i retning av å skulle være bedre enn Arbeiderpartiet på kutt i klimagasser. Det er nok av ting å analysere rundt denne motsetningen – både knyttet til ideologisk utgangspunkt, grad av pragmatisme og geografi – men motsetningen er ikke folk/rikfolk, og derfor har Svensson ingenting meningsfullt å si om den.

Også når Svensson faktisk nevner ideologi, er analysen snever – og han bruker begrepet nesten synonymt med interessekonflikten han har tegnet opp. For eksempel viser han til at Oslo Høyre er «mer ideologisk drevet, hvor saker som skattelette og front mot LO i arbeidslivspolitikken er viktige». Men har han ingen refleksjoner rundt andre saker som har skapt mye debatt i det siste, for eksempel knyttet til klimapolitikk eller rusreform – der Oslo Høyre har fremstått som pådrivere, gjerne med en ideologisk/prinsipiell begrunnelse.

Svensson benytter heller ingen nye forklaringsmodeller, som kanskje er vel så interessante som interesseperspektivet. De siste årene har for eksempel GAL-TAN-modellen blitt nevnt av flere som en mer relevant modell. I Høyre står nettopp disse konfliktpunktene tydelig frem – med grønne, alternative og libertære progressive som er klart uenige med tradisjonelle, autoritære og nasjonalt orienterte politikere i Høyre.

I Svenssons «analyse» plasseres Tina Bru i et «distriktsorientert» Rogaland Høyre, mens Henrik Asheim plasseres i aksen «Asker-Bærum-Oslo vest». Svenssons postulerer endog at Bærum Høyre inngår i den ideologiske fløyen sammen med Oslo Høyre og Unge Høyre – den som skal være mot LO og mest opptatt av skattelette. Uten ytterligere begrunnelse synes hele dette resonnementet å være konstruert først og fremst for å kunne fremstille Asheim som en liberalistisk trussel, som Svensson så kan advare moderate velgere mot. Innad i Høyre er Bærum Høyre knapt kjent for noen annen ideologi enn å bygge ny E18 vestover..

Også hvis vi ser bort både fra den misvisende karakteristikken av Høyres partilag, og fra at mange på høyresiden generelt nok ikke med samme selvsagthet som Svensson aksepterer at «skattelette» og «folkeparti» er nødvendige motsetninger, er det lite som tyder på at Tina Bru har synspunkter som skiller seg radikalt fra Asheims. Og personer er ikke alltid identiske med sine fylker. Bru synes for eksempel å ha en mer «progressiv» tilnærming til for eksempel klimapolitikk, med en uttalt støtte til elektrifisering av norsk sokkel – mens Rogaland Høyre ellers synes å være mer skeptisk. Synet på elektrifisering er en viktig skillelinje i Høyre, men den har ikke noe med rikfolk å gjøre, og da har Svensson intet å meddele. Asheim har på sin side tonet ned kutt i formuesskatten.

Skulle man grave i spenningene i Høyre på slike punkter kunne man i tillegg til GAL-TAN-aksen, også tatt tak i hva slags rolle de mer maktsøkende Høyre-politikerne spiller, som er mer enn villige til å ofre partiets primærpolitikk for å komme i regjeringsposisjon. Men heller ikke dette dveler Svensson ved. Det forenklede interesseperspektivet Svensson legger til grunn, blir derfor mest en gjenspeiling av Mark Twains sitat om at «for en mann som kun har en hammer, ser alt ut som spiker».

Hvor ble det av skattekuttene?

På samme side som Sejersteds historieverk nevner Høyres rolle som et interesseparti, men også som en «bærer av almene hensyn», påpeker Sejersted at det var tider da «Høyres karakter av klasseparti» var klarere. Og utsagnet kunne trolig gjentas for å sammenligne begynnelsen av 80-tallet, hvor sitatet er hentet fra, og partiets rolle i dag.

Det bringer meg til neste punkt jeg mener mangler fullstendig i Svenssons tekst: nemlig avviket mellom forutsetningene om Høyre som et snevert interesseparti, med klare ideologiske maktbaser – og det virkelige Høyre med sin pragmatiske politikk.

Samtidig som Svensson problematiserer om Høyre har tenkt til å bli et folkeparti, strekker partiet seg altså mot 30 prosent på meningsmålingene – og er landets klart største. Hans eget parti, Arbeiderpartiet, kommer ikke over 25 prosent. Dette skjer altså etter at en statsminister fra Høyre nylig har styrt landet i åtte år. Bare det i seg selv bør vekke noen tanker om hvilke partier som nå synes å målbære «folkets» interesser.

Og samtidig som Svensson forsøker å tegne et bilde av Høyre som et parti som først og fremst prioriterer skattelette, er den observerte virkelighet de siste åtte årene at offentlige utgifter har økt enormt under Høyre-styre. En analyse av Høyre fra en sosialdemokrat burde selvsagt omtale denne utviklingen i Høyre, så man forstår at ens politiske motstander har endret seg: Da jeg ble partipolitisk aktiv på slutten av 1990-tallet, var både Høyre og de andre borgerlige partiene for en betydelig moderasjon av offentlig pengebruk. De var dessuten for å redusere offentlige ytelser, blant annet med kutt i sykelønnsordningen. Siden begynnelsen av 2000-tallet er dette blitt uaktuell politikk, og i dag er det vel kun Venstre som tør å lufte denne typen forslag.

Og på stadig flere felt er det rimelig å si at Høyre de siste tiårene gradvis har endret politikk, og nå i større grad prioriterer velferdsordninger og offentlig sektor – på bekostning av skatte- og avgiftslettelser. Allerede i 2006 meldte Stein Erik Hagens seg ut av partiet, fordi det ikke ville prioritere større kutt i blant annet formuesskatten. Også i 2020 uttrykte han skuffelse over partiet. Høyres statsbudsjett for 2020 la opp til en ny skattelette på knappe 0,5 milliarder kroner. Som to BI-professorer skrev allerede i 2017:

«Gitt vårt prinsipp for nøytral beskatning har den samlede skattebelastningen økt, noe en ikke får inntrykk av ved å følge den norske skattedebatten. Under den blåblå regjeringen har offentlig sektors andel av samlede inntekter økt til det høyeste nivået siden 1990-tallet. … Ut fra vår definisjon av skattemessig nøytral politikk har den blåblå regjeringen … ført venstrepolitikk.»

På samme tid har Høyre i regjering altså støttet offentlig utgiftsvekst. Nasjonalbudsjettet 2021, Meld. St. 1 2020–2021 s. 55, påpekte at bare 10 prosent av det økte handlingsrommet i økonomien i perioden 2014-2021 er brukt til skattelettelser. Det er under halvparten av hva som er gått til å styrke kommuneøkonomien. Det offentliges andel av BNP vokste fra 60,5 prosent i 2019 til 66 prosent i 2020.

Svensson viser likevel til at Høyres nye partiprogram i 2021 «inneholdt forslag om skatte- og avgiftskutt på 10–15 milliarder kroner», og mest «til de med tykkest lommebok».

Til dette er det to ting å merke seg: For det første er det ingen refleksjon rundt hva 10–15 milliarder innebærer i et statsbudsjett som for 2022 utgjorde rundt 1580 milliarder kroner. Høyres forslag utgjør ikke så mye mer enn hva man kan spare inn ved å unngå overskridelser i en håndfull offentlige byggeprosjekter. Det kunne også være interessant å høre hvordan Svensson vurderer Høyre-forslagene til skattelettelser opp mot de større skattelettelsene Stoltenberg 1-regjeringen ønsket, og om han har noen tanker om størrelsen på skattelettene dagens regjering har videreført fra Solberg-regjeringen.

For det annet er det heller ingen refleksjoner rundt fordelingsprofilen og hvordan Høyre har endret seg, utover å nevne at «de med tykkest lommebok» skal få mest. Svensson kunne merket seg at Høyre i sitt nye program har redusert ambisjonene om kutt i formuesskatt, og nå kun vil «fjerne formuesskatten på arbeidende kapital for å styrke norsk eierskap til norske jobber.» Utover dette vil partiet «øke bunnfradraget på all formuesskatt». Det er altså ikke engang en plan om å fjerne formuesskatten i sin helhet, noe som tidligere har vært ønsket av Høyre.

Selv om forslaget ligger til høyre for Trygve Svensson, ligger det altså godt til venstre for hva som tidligere har vært Høyres politikk. Og hvis man skal analysere Høyre og utfordringene for partiets nye nestleder, er det vel det sistnevnte som er mest interessant – ikke minst fordi Asheim som nevnt har anbefalt Høyre å tone ned kuttene i formuesskatt .

Det er nok mulig at Høyre likevel er preget eller påvirket av næringslivsinteresser. Men de mest nærliggende eksemplene på det skjer ikke på den måten Svensson legger til grunn. Kapitalister kan nemlig få penger gjennom politikk på mange måter, og skattelette er ikke den eneste. En viss pekepinn kan man få ved å se på hvordan Høyre argumenterer i forbindelse med havvindsatsingen og øvrige deler av det grønne skiftet – hvor nok av private virksomheter søker å oppnå ulike former for fordeler over statsbudsjettet.

Dette passer nok dårlig inn i Svenssons agenda [pun intended], siden også Arbeiderpartiet i stor grad er tilhenger av ulike ordninger som tilrettelegger for slik tilkarring. Man kan for eksempel se på ulike klimaprosjekter i Oslo, der kommunen tar stor grad av risiko, mens private virksomheter kan kaste seg på bølgen og få profitt.

Til sist om skattelette: Svensson ser ut til å la seg lure av sin egen retorikk i snakket om skattelette, rikfolk og folkeparti. For kanskje er det også tenkelig at folk faktisk mener at Høyre gjorde en akseptabel jobb på dette punktet i regjering. En vanlig familie fikk i snitt rundt 14 000 kroner lavere skatt sammenlignet med 2013. Kjøpekraft er en vel så viktig del av velferden til familier som offentlige velferdsgoder. I tillegg ble barnetrygden økt, for første gang på svært mange år.

For tiden betaler norske lavtlønte tidenes høyeste strømpriser, selv om kompensasjonsordningen fra staten hjelper betydelig. I tillegg er mat- og drivstoffprisene på vei opp. Renta vil også stige. Finansministeren fra Arbeiderparti-regjeringen uttrykker at han vil følge nøye med på situasjonen, men har ikke gått inn for signifikante avgiftslettelser. Vanlige folk vil med andre ord få dårligere råd i år. Dette illustrerer at politikken og fordelingsprofil er kompliserte fenomener, og ikke kan reduseres til slagord om hvem som får mest med et partis politikk.

Tendensiøs slurv

Mitt tredje ankepunkt til Svenssons analyser er ulike antydninger og assosiasjoner, som skjemmes av slurv og misvisende gjengivelse.

Svensson viser som nevnt til at Henrik Asheim har inntatt «blinke til venstre, svinge til høyre»-rollen: Han argumenterer tilsynelatende i mer moderat retning, for eksempel vedrørende fagforeningsavdrag, men stemmer annerledes på landsmøtet og tok ikke ut dissens i programkomiteen. Asheim selv sa til avisen FriFagbevelse at han ikke hadde vunnet frem med dette foreløpig.

At man ikke tar dissens er en tynn suppe for å antyde politisk uærlighet.

Uredelig analyse gjenspeiles også i vurderingene av liberaliseringene Høyre gjennomførte i regjering. Svensson skriver at partiet umiddelbart satte i gang med «svekkelse av arbeidsmiljøloven og frislipp av midlertidige ansettelser». Isolert innebar deler av politikken kanskje det Svensson vil kalle en «svekkelse». Samtidig blir dette misvisende fordi han utelater det han i så fall må kalle «styrkinger». Og alle forslag bør vurderes helhetlig. For eksempel gjennomførte den borgerlige regjeringen også utvidete tilsynsordninger for å slå ned på ulovlig innleie. Og selv om reglene om midlertidig ansettelse på enkelte punkter ble justert for å tillate mer fleksibel ansettelse, ble samtidig lengstetiden på midlertidighet redusert fra fire til tre år – som jo må sies å være en innstramning.

Svensson hevder likevel at det er skjedd et «frislipp av midlertidige ansettelser». Dette er feil. Hvis «frislipp» skal ha noen mening, må det innebære en klar liberalisering, uten særlige begrensninger. Regelen om adgangen til generell midlertidig ansettelse, som jeg antar Svensson sikter til, er imidlertid svært restriktiv – med kvoter, streng tidsbegrensning og karantenetid for bruk. Fougner-utvalget har nettopp evaluert denne reguleringen, og viser til at kommunale arbeidsgivere mener «at den nye generelle adgangen ble lite benyttet og at den ble oppfattet som komplisert og lite nødvendig ut fra behovene». Private arbeidsgivere oppgav at «de opplevde begrensningene knyttet til den generelle regelen som kompliserende.» Ifølge Fougner-utvalget har vi heller ikke i praksis sett noe «frislipp»: «De kartleggingene som er gjort tyder … på at bruken av midlertidige ansettelser ikke har økt i tiden etter regelendringen.»

Det er dermed klart at «svekkelse» og «frislipp» hos Svensson først og fremst har en retorisk funksjon, ikke en analytisk. En politiker kan kanskje tillate seg å la egen retorikk overskygge et minstemål av analytisk stringens. En tenketank bør det ikke.

Til sist: Svensson raljerer over at Høyre liksom skal være en «motvekt mot populisme», siden partiet jo slapp Frp inn i regjering. Her er jeg kanskje inhabil, siden jeg en periode var statssekretær for Frp i denne regjeringen. Men det er likevel vært å forsøke å skille analyse fra spin også i denne saken. Var inkluderingen av Frp en ettergivenhet for populismen, eller bidro dette til å ansvarliggjøre partiet? Med tanke på at sistnevnte til slutt gitt ut av regjering, etter å ha aksepterte en rekke kompromisser – og i ettertid lå lavt på meningsmålingene – er det ikke opplagt at Høyre her ga ved dørene.

Det kan også være verdt å merke seg hva Jonas Gahr Støre sa til VG da Frp faktisk gikk ut av regjeringen: «Hvis spenningen var for stor til å være i regjering, så blir den ikke mindre på Stortinget. Så jeg tror det blir mer splid, mer polarisering, mer ytterliggående politikk fra Frp, og det tror jeg er dårlig for landet.» Der og da tjente det kanskje også en politisk funksjon – opposisjonen liker tross alt å fremstille det som negativt uansett hva som skjer i en regjering. Likevel er det trolig en bedre analyse enn den Svensson serverer nå.

Oppsummert kan jeg altså ikke se at Svenssons analyse tilfører debatten noe nytt eller noen godt begrunnede synspunkter. Den er heller ikke et godt utgangspunkt for videre diskusjon, som han etterlyser. Vi bør nesten forvente mer av en leder i en tankesmie som er finansiert av en milliardærarving og med ansatte fra utdanningseliten – for å legge meg på Svenssons nivå.