Trepartssamarbeidet krever et sterkt og tydelig LO

Min «kollega» i den NHO-finansierte tenketanken Civita, Kristin Clemet, skrev i forrige uke en tekst om trepartsamarbeidet og politiske utspill.

Bakgrunnen for saken er at LO-leder Peggy Hessen Følsvik ble intervjuet av VG. Hun blir kontaktet av mange medlemmer som er bekymret for dyrtid og renteøkninger. Hun sier: «Høyre styrte Norge i åtte år, og forskjellene økte og økte. Erna Solberg har frekkhetens nådegave når hun snakker om «klump i magen» 

Mange på høyresiden har valgt å fokusere på at Følsvik bruker det faste uttrykket, «frekkere enn flatlusa» om Erna Solberg, fremfor det politiske innholdet i kritikken. Det er kanskje mer komfortabelt å diskutere et uttrykk (som Høyres egne Jan Tore Sanner morsomt nok også har anvendt, da om Audun Lysbakken) enn det politiske innholdet? Hvorfor ellers ligger det som et slags premiss hos Clemet at en interesseorganisasjon som LO ikke skal komme med for sterk kritikk av et politisk parti? 

LO-lederen reagerer jo på Erna Solbergs utspill om sympati med folk med dårlig råd av en grunn. Solbergs regjering tok bort feriepenger på dagpengene, blokkerte pensjon fra første krone, gjorde det dyrere å være fagorganisert, kuttet i støtte til barnebriller, kuttet i tannregluering, og fysioterapi for kronisk syke, for eksempel brannskadde. Gjorde det dyrere å være pendler, og så videre, listen er lang. Med andre ord, helt konkrete saker som rammer LOs medlemmer. Utgangspunkter for en hovedsammenslutning som LO er at man representerer såpass mange vanlige arbeidstagere at den typen velferdskutt rammer hardt. Da er den jobben til lederen å gi beskjed. 

Ellers er det et gjentagende poeng i teksten at LO har for stor innflytelse over Arbeiderpartiet spesielt og norsk politikk generelt. Eller som Clemet skriver:

«Det er allerede noen ubalanser i trepartssamarbeidet som er problematiske, og den viktigste er LOs svært tette tilknytning til Arbeiderpartiet»

Jeg er usikker på hvor Clemet har lest om norsk historie. Men det kan i alle fall ikke være i noen av historiebøkene. Dette er i alle fall pussig. LO, som den fagorganiserte delen av arbeiderbevegelsen har vært en av de viktigste formende kreftene i det norske samfunnet fra forrige århundreskifte. Det faglig-politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet er en helt fundamental del av denne kraften. Den dag i dag er LO og Ap to demokratiske organisasjoner, som er del av den samme bevegelsen, velger sine tillitsvalgte, og hvilke saker de vil prioritere. 

Man kan for eksempel lese Stein Aabøs ferske bok om samarbeidskomiteen og dens betydning for moderne norsk politikk. Både pensjonsreformen, AFP, og solidaritetsalternativet som reddet norsk økonomi på 90-tallet er vanskelig å se for seg uten det faglig-politiske samarbeidet. 

Er det så noe feil med interesseorganisasjoner og at de får politisk makt? Nei, det er en av de grunnleggende sidene ved et moderne samfunn med blandingsøkonomi. NHO er også en interesseorganisasjon, for de som eier bedrifter og virksomheter og har mye kapital. Tettest bånd har de til Høyre. Clemet har selv vært viseadministrerende direktør i NHO, i tillegg til å være en av de mest sentrale høyrepolitikerne i Norge. Nå er Anniken Haugli i en tilsvarende rolle, også tidligere statsråd fra Høyre. Arvid Moss, også sentral høyremann, er president. Listen over statssekretærer og rådgivere fra Høyre som har vært begge steder er så lang at den vil kjede selv Minervas lesere. 

Derfor jobber også NHO systematisk mot grunnrente på lakseoppdrett, for kommersialisering av velferden, for skattekutt til noen av landets rikeste og for mindre reguleringer og mer midlertidige ansettelser i arbeidslivet. Med andre ord: det stikk motsatte av LO i svært mange tilfeller. 

Man kan også spørre seg om noen av NHOs kampsaker egentlig tjener næringslivet så bra? Grunnen til at vi konkurrerer i verdenstoppen er jo et samfunn med små forskjeller og like muligheter for alle. Det krever politikk! 

Dette kalles, i et litt gammelmodig språk, for motsetningen mellom arbeid og kapital. 

Det er, for å bruke våre tenketanker som mikro-eksempel, derfor NHO er største eier i Civita og støtter dem med mye penger hvert år, sammen med blant annet Rederiforbundet og flere av Norges rikeste. Og det er derfor Agenda, hvor jeg jobber, støttes av LO, som har en million medlemmer, stort sett med helt vanlig økonomi. 

Det er, for å bruke et litt større eksempel, ikke av høytsvevende ideologiske grunner at vi kan lese i Dagbladet forrige uke i en sak om partifinansiering at «Høyre har så langt dratt inn elleve millioner i valgkampstøtte. Nesten åtte av dem kommer fra Norges aller, aller rikeste – av dem har flere flyttet til Sveits.»

Men i det store bildet handler det om selve fundamentet for den norske modellen. 

Suksessen til den norske modellen er det vidunderlige ordet «konfliktpartnerskap». 

Det betyr er felles anerkjennelse av at det eksisterer en grunnleggende konflikt mellom arbeidstagere og eiere. Man må derfor forhandle om hvordan denne konflikten skal løses.

Frontfagsmodellen ville ikke vært mulig uten dette konfliktpartnerskapet. Det betyr at fagbevegelsen forhandler for konkurranseutsatt industri først. Siden næringslivet som skal konkurrere internasjonalt må gå rundt. Alle som snakker med tillitsvalgte i LO vet hvor opptatt de er av konkurransekraft. Bedrifter som går konkurs, har ikke arbeid til folk.

Men hvis lønnen blir for lav, arbeidsvilkårene for dårlig, da kan man gå til streik. 

Det er et meget sterkt virkemiddel. Derfor er det også sjelden streik i Norge. Vi husker streiken i 2015 i protest mot Erna Solbergs endringer i arbeidsmiljøloven, og den korte, men svært vellykkede streiken nå i våren 2023, hvor folk med gode jobber i industrien og andre steder, streiket på vegne av de mest lavtlønte i Norge. Man kan spørre seg hvordan dyrtid og renteoppgang ville slått ut uten dette oppgjøret for mange. 

Poenget er at man kan ikke få konfliktpartnerskap uten to likeverdige parter. 

I de fleste land i verden er ikke arbeiderbevegelsen like mektig som i Norge, med en kraftig organisasjon som er godt politisk representert og har muligheten til å forme samfunnet. 

Det er ikke rart at sentrale aktører på norsk høyreside vil svekke både LO og Arbeiderpartiets makt. Men det er likevel noe rart med det, all den tid det er nettopp denne maktbalansen som har frembrakt et av verdens beste samfunn.