Det er ikke høyresiden som reduserer LOs makt

Agenda-leder Trygve Svensson har svart på mitt innlegg i Minerva om trepartssamarbeidet, men forholder seg overhodet ikke til den problemstillingen jeg tar opp, nemlig at dette samarbeidet hele tiden må være balansert.

I dag er det ubalansert, og det er LO som skiller seg ut.

Mens alle andre arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er partipolitisk uavhengige, er LO og Arbeiderpartiet vevet inn i hverandre organisatorisk. LO driver også valgkamp for Arbeiderpartiet.

Mens ingen andre arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner gir økonomisk støtte til de politiske partiene, yter LO massiv støtte til Arbeiderpartiet og delvis også til SV, Senterpartiet og Rødt. 

Mens alle de andre arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene har ansatte og tillitsvalgte på høyt nivå med bakgrunn fra både høyre- og venstresiden, er det nærmest utenkelig at LO vil rekruttere noen fra høyresiden. 

Mens trepartssamarbeidet forutsettes å omfatte alle store organisasjoner på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, gis LO en særlig innflytelse når vi har Ap-regjeringer.

Denne ubalansen forsterkes av at den nåværende LO-lederen, Peggy Hessen Følsvik, fører en sterkt ladet og partipolitisk retorikk. 

Fremfor å forholde seg til disse problemstillingene, later Svensson som at jeg er motstander av det faglig-politiske samarbeidet, eller at jeg ikke skjønner hvor viktig det er, fordi jeg ikke kan lese historie. 

«Både pensjonsreformen, AFP og solidaritetsalternativet, som reddet norsk økonomi på 90-tallet, er vanskelig å se for seg uten det faglig-politiske samarbeidet», skriver Svensson.

Jeg tror jeg kjenner historien godt nok.

Jeg var tilfeldigvis arbeidsminister da AFP ble innført i 1989, etter at ordningen var blitt forhandlet frem av LO og Norsk Arbeidsgiverforening (forløperen til NHO). 

Jeg var også medlem av Sysselsettingskommisjonen som, under ledelse av Per Kleppe, la frem forslaget om Solidaritetsalternativet.

Sysselsettingskommisjonen ble først foreslått av Kjell Magne Bondevik (KrF) og senere oppnevnt av Brundtland-regjeringen i nært samarbeid med partene i arbeidslivet og partigruppene på Stortinget. 

Solidaritetsalternativet som utvalget kom frem til, var, etter min mening, ikke et eksempel på at det er «en grunnleggende konflikt mellom arbeidstakere og eiere», som Svensson er opptatt av. Det var snarere et eksempel på det motsatte; en erkjennelse av at vi, tross alt, er i samme båt. 

Under Yngve Hågensens ledelse gikk nemlig LO inn for å sikre økt realinntekt med lave nominelle tillegg; det som ble kalt «moderasjonslinjen». Han og LO innså at arbeidstakerne ikke var tjent med at bedriftene ikke var konkurransedyktige. 

Ikke alle fagorganiserte velger LO og Arbeiderpartiet

I min tid som arbeidsminister reiste jeg for øvrig spørsmål om hvorfor bare LO og NHO var med i Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU), enda det fantes flere andre organisasjoner både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. 

Å stille et slikt spørsmål var den gangen som å banne i kjerka. LO ville ha denne makten alene og ikke dele den med noen andre. LO anså seg selv for å være både større og viktigere enn de andre arbeidstakerorganisasjonene var.

Og det stemte nok den gangen. 

I 1989 fikk Arbeiderpartiet 34,3 prosent av stemmene, og litt over 56 prosent av LOs medlemmer stemte på Arbeiderpartiet. LO organiserte langt de fleste av dem som var fagorganiserte i Norge.

I 2017 fikk Arbeiderpartiet 27,4 prosent av stemmene, og under 38 prosent av LOs medlemmer stemte på Arbeiderpartiet. (Tall for 2021 foreligger ikke.)

Nå er også flertallet av de fagorganiserte i Norge organisert utenfor LO, mens en stor del av LOs medlemmer er pensjonister. 

Slike utviklingstrekk må selvsagt få konsekvenser for maktfordelingen i trepartssamarbeidet, dersom det fortsatt skal være balansert. I 2000 ble derfor alle de store hovedorganisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden representert i Teknisk beregningsutvalg. 

At LO dermed, relativt sett, ble svekket, skyldes ikke at høyresiden «vil svekke både LO og Arbeiderpartiets makt», som Svensson skriver om. Det skyldes en anerkjennelse av og respekt for at ikke alle fagorganiserte velger LO og Arbeiderpartiet.

Forslitte talepunkter

Svenssons innlegg skjemmes ellers av at han bruker mange forslitte talepunkter og prøver å skjule fakta som ikke passer inn.

La meg nevne noe:

Det er ikke oppsiktsvekkende at mange som har jobbet eller jobber i NHO, stemmer Høyre. Poenget er det motsatte; at det er ganske mange som stemmer rødgrønt, og at det politiske mangfoldet er mye større enn det er i LO. (Arvid Moss er for øvrig ikke president. Det er Yara-sjef Svein Tore Holsether som er president, og den daglige lederen, Ole Erik Almlid, har bakgrunn fra Sp.)

NHO er ikke en «interesseorganisasjon for de som eier bedrifter og har mye kapital». NHO er en arbeidsgiverorganisasjon for små og store bedrifter med ulike typer eierskap.

Svensson karikerer også NHOs standpunkter. For å nevne et par eksempler:

NHO arbeider ikke «systematisk» «for skattekutt til de rikeste». NHO mener at formuesskatten på arbeidende kapital bør trappes ned og fjernes, og at dette er blitt enda viktigere etter at Støre-regjeringen har doblet eierbeskatningen for private norske eiere. Det er oppsiktsvekkende, hvis Svensson ikke har fått med seg den omfattende debatten vi har hatt om dette de siste par årene.

NHO arbeider heller ikke «systematisk for kommersialisering». NHO er først og fremst motstander av den systematiske avkommersialiseringen som regjeringen, SV og Rødt går inn for og gjennomfører. NHO foretrekker en miks av kommunale, ideelle og kommersielle tilbydere.

Til slutt litt om Agenda og Civita:

Svensson gjør et stort poeng av at Civita er «NHO-finansiert», og at NHO støtter Civita «med mye penger hvert år», mens Agenda, hvor Svensson jobber, «støttes av LO».

Det Svensson ikke tar seg bryet med å nevne, er at Civita har nærmere 120 eiere, mens Agenda har hatt to og nå i praksis har én eier, nemlig LO. 

Vi er uhyre takknemlige for den støtten vi får fra NHO, selv om Agenda får svært mye mer fra LO.

Og forskjellen stopper ikke der.

Det hender nemlig at Agenda også får penger fra NHO.

Leseren kan jo bare gjette på om Civita noen gang har fått noe fra LO.