Sluttreplikk til Svensson og Tomasgard

I sin kommentar om tillit i beredskapspolitikken her på Minerva-nett den 10. juli fremfører Tankesmien Agenda (v/Trygve Svensson) og LO (v/Are Tomasgard) mange interessante kommentarer til min tidligere Minerva-artikkel om tillit, totalberedskap og sosialdemokratiske verdier.

Debatten om Arbeiderpartiets kommende «tillitsreform» reiser mange politiske verdispørsmål. Ikke minst spørsmålet om nasjonens samlede evne til å motstå miljøtrusler, sikkerhetstrusler og pandemitrusler. For å kunne motstå slike trusler og de faktisk hendelser i trusselens kjølvann, må borgerne ha tillit til myndighetene, og myndighetene må ha tillit til borgerne. Med andre ord: Det må herske gjensidighet i tillitsforholdet.

Så blir spørsmålet: Har tilliten bedre forutsetninger for vekst i et samfunn bygget på sosialdemokratiske verdier, enn for eksempel de har i et samfunn bygget på sosial-liberale -kristne- konservative verdier? Eller, sagt mer realpolitisk: Vil et regjerings-skifte med påfølgende gjennomføringen av Arbeiderpartiets «tillitsreform» være en forutsetning for at vår totalberedskap skal kunne gjenreises, og fungere mer effektivt etter koronatiden?

Tillitsundergravende borgerlig verdigrunnlag?

Svensson og Tomasgård (S&T) hevder i sin artikkel at sosialdemokratiet «som et minimum må forstås som et politisk prosjekt, bygget på en tanke om frihet for alle, sterkere fellesskap og små forskjeller.» Disse verdiene, og da særlig verdien «små forskjeller» skiller seg ifølge S&T ut fra «høyreorientert politikk»

Da blir igjen spørsmålet: Hva kjennetegner «høyreorientert politikk»? Kanskje vil en sosialdemokrat mene, at dersom man velger sosialdemokratisk, vil man også kunne erfare at samspillet med myndighetene om landets totalberedskaps-innsats vil kunne foregå mer tillitsbasert? Og dermed fungere bedre, og være mer tilpasset utfordringene i en post-koronatid?

Uten å kjenne regjeringspartienes ideologiske tenkning i detalj, ville det forundre meg om Høyre, Venstre og KrF ville ha akseptert uten videre, å få sine respektive partiers verdigrunnlag vurdert, i kontrær negativ valør, vurdert opp mot de positive sosialdemokratiske verdiene «frihet for alle, sterkere fellesskap og små forskjeller»?

S&T hevder videre i sin artikkel at «hovedtyngden av forskningslitteraturen» peker mot at den nordiske velferdsmodellen bereder grunnen best, for et tillitsfullt felleskap mellom borgerne, og mellom borgerne og staten. Det kan nok være en riktig politisk slutning å trekke. Spørsmålet som da bør stilles: Er det et godt nok faglig/politisk/historisk grunnlag for å utelukke helt, at de mer «høyreorienterte» eller borgerlige partier, også har vært med på oppbyggingen av vår nordiske velferdsmodell?

Samfunnsforskningen kan nok hjelpe oss med å forstå bedre kompleksiteten i politiske og sosiale problem. Forskningen kan også si oss mye om hvilke kulturelle og sosiale drivere som har påvirket utformingen av den nordiske modellen. Man bør imidlertid være forsiktig med å trekke for raske politiske og ideologiske konklusjoner om hva forskningen sier oss om kausaliteten mellom et partis verdigrunnlag og betingelsene for borgernes tillit til myndighetene.

Tillit kan ikke alltid vedtas

«Tillit er et resultat av politiske valg» fastslår S&T i sin artikkel. Det kan virke som om Agenda/LO med sin påstand mer gir uttrykk for et politisk ønske, enn å foreta en reel påvisning av, hvor det politiske skillet går, mellom den norske høyre -og venstresides verdigrunnlag. Skulle man som sosialdemokrat våge å si at nåværende regjeringspartier kanskje er like opptatt av frihet, fellesskap og små forskjeller som de selv er, ville fort hele «tillitsreformen» mistet noe av sin ideologiske bærekraft.

Skal man først spekulere om hvilken ideologi som er best egnet til å drive utøvende beredskapspolitikk på et tillitsbasert grunnlag, vil det være mer relevant å heve sitt ideologiske blikk, litt ut over landets grenser. Man bør kanskje i stedet la sine tanker reflektere omkring de verdigrunnlag og de tillitsrelasjoner som preger de nye illiberale, autoritære og overdrevent nasjonalt tenkende samfunn.

Det kan dreie seg om nasjoner tilhørende vår nære europeiske, og demokratiske familie som også i utgangspunktet ønsket «frihet, fellesskap og små forskjeller» - like sterkt som vi her i nord streber etter slike idealer. Vi her oppe i nord som bygger vår tillit til myndighetene på en velprøvd nordisk velferdsmodell som det vel er rimelig å forlange, at ikke bare en sosialdemokrat skal kunne glede seg over?

Tilliten til politiske partier og politiske ledere svinger. Dessverre kan tillit ikke alltid vedtas, hverken gjennom reformer eller partivedtak. Den tilliten borgerne bør ha til myndighetene i et land (og vise versa), kan heller ikke uten videre knyttes til velferdsmodeller eller ideologier.

Er Senterpartiet sosialdemokratisk (nok)?

Helt konkret: Ser en for seg at det sosialdemokratiske verdigrunnlag etter valget i 2021 vil danne et naturlig tyngdepunkt i et rødgrønt regjeringsalternativ, vil det rimeligvis møte konkurranse fra andre samarbeidende partiers verdigrunnlag. For selv om norsk politikk i det store bildet preges av konsensus, vil et parti som Senterpartiet sikkert ønske å markere ytterligere sin tilsynelatende populære, verdikonservative og nasjonalt innrettede beredskapspolitikk. Og det må erkjennes: En slik politikk virker i dag åpenbart tillitsvekkende, på mange. Den sosialdemokratiets utfordring kan da lett bli å fokusere med det samme selvforsyningsblikket som Senterpartiet når vår nasjonale totalberedskap skal endres og fornyes?

Moderne totalberedskap kan enten bygges på en åpen, regional (EØS basert) vare- og tjenesteutveksling, eller en mer nasjonal, selvråderettslig- selvforsyningslinje. Skal folk få tillit til en rødgrønn totalberedskapspolitikk må sosialdemokratiet velge. Og ingen vet bedre enn politikerne selv, at man gjennom politiske dilemmafylte valg fort kan miste velgernes tillit.

Uansett skal det bli spennende å følge med i hvordan den sosialdemokratiske «tillitsreformen» blir lansert, og gjennomført innenfor politikkområdet «samfunnsberedskap». En mulighet kan jo være at Arbeiderpartiet og Senterpartiet konkretiserer noe bedre hva de vil reformere av tillitsrelasjoner.

Sivilforsvaret overmodent for reform

En slik konkretisering kunne for eksempel være at de aksler på seg å reformere Sivilforsvaret – som jo er en meget viktig del av vår totalberedskap.

I Aftenposten av 10 juli om norsk sivilforsvar skriver fire menige i Sivilforsvaret under tittelen «Igjen er Sivilforsvaret irrelevant i en nasjonal krise». Det er nå er på tide å reformere Sivilforsvaret som en del av den nasjonale beredskap. Ved å se konkret på påstanden om Sivilforsvarets relevans i dagens Norge, vil man også få belyst om forsømmelsene har svekket folks tillit generelt, til vår totalberedskap, opp gjennom de siste 50 årene (!).

Undertegnede var Direktør for Direktoratet for sivilt beredskap i en kort periode (91-92). Artikkelen fra menige sivilforsvars-mannskaper var derfor både nedslående og trist lesing. Trist fordi artikkelens situasjonsbeskrivelse like gjerne kunne gjelde for 1990-tallet Sivilforsvar, da man også vurderte deres tjenester og ytelser som foreldede og lite tidsriktige. De tre sivilforsvars-representantene av 2020-årgang bekrefter og forsterker ytterligere en slik historisk tristesse ved å hevde: «Mens Forsvaret har tatt konsekvensen av at tidene har forandret seg, og blitt færre folk, men mer profesjonelt, står Sivilforsvaret igjen i 50-årenes tankegang.»

Med tanke på sosialdemokratiets ønske om en tillitsreform som en viktig forutsetning for å fornye vår totalberedskap, kan derfor et godt råd være: Kanskje vil det være klokt å åpne tillitsreformen med å reformere Sivilforsvaret? Da vil sannsynligvis tilliten til justis- og beredskapsmyndighetene øke, i alle fall den tilliten man er avhengig av, fra de tusenvis av sivilforsvarsmannskaper som øver jevnt og trutt flere ganger i året innenfor totalforsvarsrammer.

Hyppig skifte av statsråder ikke gunstig

Til slutt et kort svar på S&T sitt direkte spørsmål til meg om jeg – med min lange erfaring som ekspedisjonssjef i et justis- og beredskapsdepartement – synes det: «..svekker et departement at man bytter statsråd åtte ganger på åtte år? Og hva gjør det med beredskapspolitikken og beredskapsevnene i dette mest grunnleggende av statens oppgaver – å trygge egen befolkning?»

Jo, det vil åpenbart kunne svekke en beredskapsorganisasjons yteevne at den politiske toppledelsen i organisasjonen (departementet) skiftes (for) hyppig ut. Et for hyppig skifte av statsråder, enten de kommer fra de rødgrønne eller fra den borgerlige siden, bør imidlertid ikke være avgjørende, hverken for tillitsbygging eller for en regjerings beredskaps-politiske handlekraft.

Jeg hatt for øvrig hatt den glede å arbeide under 15 statsråder. Mange av dem i embetsrollen som ekspedisjonssjef. Tilliten mellom oss, og opplevelsen av å være delaktig i et faglig/politisk samspill om beredskap var avgjørende. Betydningen av tillit var med andre ord, og i stor grad, knyttet til hva embetsverket og politisk ledelse var i stand til å opparbeide av personlige, og gjensidige tillitsrelasjoner.

Innenfor sektoren beredskap var dessuten enigheten om politikk og virkemidler så vidt stor, at samme totalberedskaps-strategier kunne føres, enten de sprang ut fra et sosialdemokratisk verdigrunnlag eller fra et sosialt-liberalt/konservativt verdigrunnlag. Men selvfølgelig, alt av beredskapsplanlegging foregikk trygt og godt innenfor den nordiske velferdsmodells velprøvde rammer.