Leseverdig antologi om akademia og ytringsfrihet

Sommeren og høsten 2020 har reaktualisert debatten om ytrings- og akademisk frihet. Jeg bruker begrepene ytringsfrihet og akademisk frihet om hverandre i teksten. Selv om begrepene har ulik betydning, er de gjensidig avhengig av hverandre. Debatten om ytringsfrihetens vilkår ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) nådde et foreløpig crescendo da rektor Måns Wrange valgte å gå av i oktober. Omtrent samtidig ble antologien Freedom of Expression in Universities and University Colleges, redigert av Mona Wille, utgitt. Den stiller spørsmål om hvordan vilkårene er for ytringsfriheten ved høyere utdanningsinstitusjoner.

Gjennom den offentlige diskusjonen kan man få inntrykk av at ytringsfriheten er spesielt truet i akademia. Rapporter fra USA om identitetspolitiske kamper på campus, britiske studentorganisasjoner som «no-platformer» forelesere på grunn av sine politiske holdninger, eller som i den famøse tyskervits-saken ved UiB.

Antologiens empiriske fokus tar i all hovedsak for seg situasjonen i Storbritannia og Norge, med korte sveip innom USA, Ungarn og Polen. Bidragene viser hvordan trusselen mot ytrings- og akademisk frihet kommer fra ulike kanter. Gjennom villet politikk, den offentlige diskursen i samfunnet, eller kamper innad i akademia.

Selv om det er eksempler på saker som aktualiserer problemstillingen her hjemme, viser boken at det er grunn til å være på vakt mot bevegelser som intensjonelt eller ikke, utfordrer ytringsfriheten.

Et av de mest interessante bidragene i antologien får vi gjennom Allison Scott-Baumanns essay som fokuserer på hvordan hun mener sosiale medier har bidratt til å presse den offentlige samtalen i en mer populistisk vending i Storbritannia. Som Scott-Baumann skriver: «(…) algorithms encourage the negative, the angry, and the narcissistic alongside pictures of kittens».

Dette presset mener Scott-Baumann akademia ikke klarer å respondere godt nok på. Resultatet er en nedkjølingseffekt ved de britiske universitetene, hvor studentene avstår fra å debattere kontroversielle temaer. Scott-Baumann legger stor vekt på dynamikken som skapes gjennom sosiale medier i seg selv. Det er de innebygde algoritmene i Twitter og Facebook som har skylden for brexit, høyrepopulismens fremmarsj og at studentene er apolitiske.

Dog essayet er interessant, blir forfatterens konklusjon etter mitt syn for enkel. Scott-Baumann overser andre viktige drivkrefter i det britiske samfunnet som kan være vel så skyldige. Nå må for eksempel britiske studenter betale om lag 100 000 kroner i året i studieavgifter, for så å uteksamineres til et presset arbeidsmarked og endeløs gjeld. Dette, kombinert med en stadig økende sosial ulikhet, er en forklaringsmodell jeg gjerne skulle sett Scott-Baumann utforske i større grad.

På toppen av dette er det ved britiske universiteter iverksatt omfattende sikkerhetstiltak som følge av britisk antiterrorlovgivning. Den såkalte CONTEST-lovgivningen pålegger britiske universiteter å ta aktive tiltak for å forhindre radikalisering. Som kjent er veien til helvete brolagt med gode intensjoner, som også her er tilfelle. Én av strategiene handler om at universitetene må jobbe aktivt for å forhindre at studenter radikaliseres, såkalt «prevent-strategi».

De britiske myndighetenes prevent-strategi innebærer at studenter og ansatte står i fare for å bli «flagget» som følge av uttalelser, invitasjoner til debattkvelder eller andre eksempler hvor universitetet eller myndighetene oppfatter det som om det lefles med radikale ideer. Du kan faktisk risikere å bli flagget som følge av akademisk interesse for visse typer radikale ideer som radikal islam og antisemittisme. Denne særdeles bekymringsfulle praksisen er overvåkning satt i system, og har konsekvenser som liberale samfunn ikke bør vedkjenne seg.

I kontrast til situasjonen i Storbritannia står artiklene som tar for seg situasjonen ved norske utdanningsinstitusjoner. Der britenes akademiske frihet synes å være tynget av myndighetenes respons på terrortrusler, kan det fra bidragsyternes side virke som trusselen mot ytringsfriheten og akademisk frihet i Norge kommer fra andre steder.

Ekstremismeforsker Lars Gules essay drøfter hvordan vi skal forstå ytringsfrihet i en akademisk kontekst, hvor han særlig fokuserer på bruk av religiøse plagg og deres innvirkning på ytringsfriheten. Gules utgangspunkt er Stortingets vedtak i 2018 om å innføre forbud mot bruk av ansiktsdekkende hodeplagg (les: niqab) i undervisningen. Gule støtter forbudet, og argumenterer på linje med Stortingets flertall om at et forbud kan forsvares med at bruken av niqab bryter med fundamentale prinsipper i akademia om likhet og åpenhet. Det er med andre ord studentenes læringsmiljø som brukes som argument for å stenge ute grupper fra å ta høyere utdanning, og dermed også innskrenke ytringsfriheten til de samme studentene.

Essayene viser at truslene mot ytringsfriheten kommer i mange former og fasetter. Selv drøy maktmisbruk fra myndighetene kan være subtile og ikke-intensjonelle.

Hva er så den beste medisinen mot truslene mot ytringsfriheten i akademia? Det siste, og etter mitt syn det mest lesverdige, essayet er signert tidligere statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad. Haugstad argumenterer for at akademia også må ta sin del av ansvaret for å sikre akademisk frihet. Akademisk frihet, skriver Haugstad, bygges og sikres først og fremst ved at befolkningen har tillit til akademia. Staten pøser årlig et 40-talls milliarder av skattebetalernes penger inn i utdannings- og forskningssystemet over statsbudsjettet hvert år. Da må også akademia levere på sitt samfunnsoppdrag; å drive med relevant forskning og utdanning som er interessant også utenfor den akademiske sfæren. Det vil være en viktig medisin.

Willes antologi er lesverdig hvis du er opptatt av ytringsfrihetens vilkår i akademia. Den er etter min mening også viktig, fordi den bidrar til å rydde opp i debatten. Om trusselen mot akademisk frihet ikke er akutt i Norge, kan diskusjonen om akademisk frihet og ytringsfrihet være en viktig brikke i å bygge beredskap for mer turbulente tider. Det er bare å håpe at vi får flere stemmer på banen som kan utforske og debattere ytringsfrihetens vilkår i akademia.

Boken er gratis tilgjengelig for nedlastning her.