Frata samfunnsviterne makten over skolesektoren

Norsk skole er i krise. Læringsresultater faller, mens trusler, vold, mobbing og mistrivsel øker i omfang. Mange lærere flykter fra skolen, og få vil bli lærere. Ukritisk digitalisering og fjerning av kvalitetssikrete lærebøker er blant forklaringene. Aller viktigst er imidlertid svekkelsen av lærernes profesjonskultur og fjerningen av lærerens profesjonelle skjønn som autoritet i skolesektoren og i klasserommet.

Skolen skulle bli så bra, mente man, dersom bare alle yrkesprofesjonene, som ikke selv sto i klasserommet, fikk bestemme mer i skolen. Samfunnsviterne inntok maktposisjonene i skolesektoren som byråkrater, skoleforskere og lærerutdannere. Jurister, sosiologer, statsvitere, pedagoger, psykologer og økonomer har kompetanse som kan være nyttig for skolesektoren, men de må ikke få for mye makt. Skoleteknokratene forutså ikke konsekvensene av at det gode lærerskjønnet har blitt ryddet av veien, men samfunnsviterne har selvfølgelig selv fylt maktvakuumet de selv skapte ved å strippe lærerne for all autoritet.

Siden 80-tallet har lærerne blitt gradvis fratatt autoritet som ledere i skolesektoren. Historiker Kim Helsvig skriver i sin bok om Kunnskapsdepartementets historie at departementet i løpet av 80-tallet endret yrkessammensetningen blant byråkratene fra dominans av lærerutdannete til en dominans av ansatte med annen yrkesbakgrunn enn lærerutdanning. Kunnskapsdepartementet ble fylt særlig med samfunnsvitere til fortrengsel for lærerutdannete. Kunnskapsminister Gudmund Hernes avskaffet dessuten lærerrådene, som inntil 80-tallet hadde gitt lærere medinnflytelse over skolesektoren. Det ble etablert, det Helvig kaller «et nytt styringstriangel» i utdanningssektoren, et «øvre kretsløp» der forskere, byråkrater og politikere fortrengte lærere og skolefolk.

De humanistiske vitenskapene, språkfagene, realfagene og skolen som helhet har vært skadelidende ved en overrepresentasjon av samfunnsvitere i ulike maktposisjoner i norsk skole. Tidligere kunnskapsminister Guri Melby ville fjerne historiefaget og erstatte det med et utvidet samfunnsfag. Historiefaget, alle humanvitenskapers mor, har gradvis fått redusert betydning i skolen. En viss grad av historiebevissthet er imidlertid en forutsetning for at medborgerskap skal kunne fungere, i form av felles forestillinger om fortid, samtid og fremtid. Historiefaget har mer å tilby for å forstå verden rundt oss og gjøre inkluderende fellesskap mulig, enn skoleteknokratene tror. Se bare på hvilke analyser som har vært mest gyldige for å forklare bakgrunnen for krigen i Ukraina. Styrking av historiefaget i skolen vil gjøre elevene og samfunnet bedre i stand til å forstå og takle utfordringer som klimakrise, psykisk uhelse og demokratiets utfordringer.

Norge har større andel samfunnsvitere i offentlig virksomhet enn andre europeiske land, hevder Andreas Grünfeldt i Morgenbladet 23. juli 2020. De siste årene har antallet samfunnsvitenskapelig utdannete økt blant ansatte i byråkrati, lærerutdanning og blant skoleforskere.

Professor i statsvitenskap Tore Wig erkjenner, også i Morgenbladet samme dato, at mye av dagens samfunnsforskning har dårlig kvalitet og er dårlig empirisk fundert. Fordi samfunnsvitenskapen er ung i forhold til annen vitenskap, har den ikke utviklet tilstrekkelig metodisk kvalitet, ifølge Wig. Pedagogikken og skoleforskningen er blant de yngste blant samfunnsvitenskapene. Mer samfunnsvitenskap gir ikke mer kvalitet i skolen.

De «solide» fakta i skoleforskning er ikke så «solide», som skoleforskerne hevder. Mye skoleforskning er basert på utvalg av elever, lærere, skoleledere og foreldres meninger om det de blir spurt om av skoleforskere. Lærerne samtaler jevnlig om samme tema som skoleforskerne forsker på med elever, skoleledere, foreldre, lærere på egen skole, på seminarer og lærere på skoler vi besøker som sensorer ved eksamen. Forskerne har begrenset kontakt med de samme menneskene.

Skillet mellom forskning og lærernes «synsing» er mindre tydelig enn forskerne selv hevder. Kontaktflaten overfor lærere er større blant lærere enn blant skoleforskere, som baserer sin skoleforskning på kontakt med lærere, som på uunngåelig, selektivt vis rekrutteres blant lærere som i utgangspunktet er positivt innstilt til den forskningsagendaen skoleforskere selv ønsker å fremme.

Pedagogikkfaget har mistet sin nærhet til lærernes profesjonskultur ved at alle som underviser ved lærerutdanningene på høyskoler og universiteter først og fremst driver med forskning. Pedagogikkfaget ved praksisutdanninger er preget av overdreven akademisering, og bidrar til akademisk inflasjon.

Alle yrkesprofesjonene i skolesektoren som ikke står i klasserommet, har de siste tiårene lykkes i å tvinge gjennom sine profesjoners gode hensikter for norsk skole og norske elever, ofte ved å overbevise politikerne om å vedta lovverk eller reformer. I sum har alle de gode hensiktene uttenkt av velmenende profesjoner i skolesektoren, som ikke står i klasserommet, fjernet den profesjonelle lærerens praksisnære og erfaringsbaserte innflytelse i skolesektoren. Alle ville ta makt fra lærerne, og lovet at ved å overstyre lærerne, så ville alle elever lære mer og trives bedre i skolen.

Summen av velmente, men innbyrdes uforenelige intensjoner har skapt et uoversiktlig, innbyrdes motstridende villniss av et lovverk, og et tilsvarende oppsvulmet byråkrati til å administrere og kontrollere lovverket. Det nye lovverket har i realiteten gjort skoleledelsen handlingslammet, og fratatt lærerne muligheten til å være profesjonelle lærere.

Det norske samfunnet trenger en ny maktutredning, lik den på 70-tallet og den på 90-tallet, men denne gangen må ledere av utredningen suppleres fra andre fagfelt enn samfunnsvitenskap. Maktforholdene i skolen trenger et overordnet maktkritisk blikk, som dagens styringssystem mangler. Ulike samfunnsvitenskaper har fått regjere uimotsagt i skolesektoren lenge nok. All makt korrumperer, også makt utøvet av samfunnsvitere.

Litteraturliste:

Helsvig, Kim. Reform og rutine. Kunnskapsdepartementets historie. Oslo 2017. s. 164 ff.

Heum, Trond, (red.). Alle tiders historie. Oslo 2020. s. 247.

Artikler i Morgenbladet 23.7.2020 og 15.12.2023.