Menneskegudene vil bli svært syke og ensomme

Det er i grunnen ikke Yuval Noah Harari sin feil.

Harari er utvilsomt en brilliant historiker, og selveste Barack Obama fortalte at Hararis første bok, Sapiens: En innføring i menneskets historie, forandret synet hans på menneskeheten.

Nei, syndebukken er nok minstemann i realfagsøskenflokken, biologen, også kjent som matematikeren og fysikerens kreative lillebror. For i motsetning til fysikeren, som har hatt tett oppfølging av storebror matematiker slik at ingen seriøse aktører forfekter at tidsreiser og kaldfusjon er like rundt hjørne, har biologen fått fred til å sysle med sitt.

Før genteknologiens fremmarsj var det ikke noe problem at biologen stort sett tegnet figurer med piler mellom, men nå er tiden inne for at biologen begynner å leke med de store gutta.

Imidlertid liker biologen mye bedre å erte sin yngre kusine, humaniora, og i denne frileken har det blitt unnfanget helt ville ideer som vi dessverre kan lese om i Hararis nye bok, Homo Deus: A Brief History of Tomorrow.

Algoritmer og fjortisjenter

Før boken blir dårlig, er den imidlertid veldig bra.

I Hararis første bok, Sapiens, som jeg skrev om i Minerva-teksten «Samarbeid for selvbevisste», argumenterer han for at menneskers evne til å dikte opp og tro på felles historier gjør at vi kan samarbeide i store grupper. I sin nye bok skriver Harari godt om hvordan skriftspråket gjør det mulig å formulere historiene våre på algoritmeform, og at vi bruker algoritmene til å organisere enormt store og svært komplekse samarbeid.

Trine var veldig flink til å følge kioskeierens algoritme: Ikke spis smågodt.

Ifølge Harari er hver enkeltperson i et moderne samfunn bare et lite steg i en stor algoritme, og det er algoritmen som helhet som tar viktige avgjørelser. Det er essensen av byråkrati.

Men hva er algoritmer? Tenk deg at du jobber i en klesbutikk, og at det kommer inn en gjeng fjortisjenter. Alle skal prøve den samme t-skjorten, men i forskjellige størrelser. Ingen kjøper noe, og de etterlater t-skjortene strødd utover prøverommet. Hvordan sorterer du t-skjortene? Sannsynlig tar du en tilfeldig t-skjorte og henger den på klesstativet. Deretter plukker du en ny og henger den foran den første hvis den er mindre, og bak hvis den er større. Så gjentar du prosedyren. Denne sorteringsalgoritmen kalles innstikksortering.

En annen metode er å hive t-skjortene i to hauger etter å ha hengt den første tilfeldige t-skjorten på klesstativet – t-skjorter som er mindre enn t-skjorten på klesstativet skal i den ene haugen, mens resten av t-skjortene skal i den andre haugen. Så trekker man en ny t-skjorte og lager to nye hauger, og gjentar prosedyren til gulvet er tomt. Denne sorteringsalgoritmen heter quicksort, og som navnet tilsier er det en effektiv algoritme som gjerne benyttes når store mengder elementer skal sorteres av datamaskiner. Imidlertid fungerer quicksort dårlig i en klesbutikk – selv fjortisjenter produserer relativt få elementer i en datakontekst.

Men finnes det noen jobb der man kun følger algoritmer?

Da jeg var skoleelev, jobbet jeg på en lokal kiosk, og en av mine kollegaer var en kvinne som visstnok hadde læringsproblemer. Imidlertid viste det seg at kvinnen, la oss kalle henne Trine, var veldig flink til å følge kioskeierens algoritme: Ikke spis smågodt. Når du fyller opp med smågodt, trekk det gamle smågodtet frem og fyll opp med det nye bak. Legg softisen helt ytterst på kjekskanten slik at den blir hul inni, ikke spis softis.

Når det er sagt, gjorde ikke Trine alt plettfritt heller. Flere foreldre klaget på at hun solgte røyk til unge tenåringer, så kioskeieren instruerte henne til å alltid spørre om legitimasjon. I kjent stil fulgte Trine instruksene til punkt og prikke: Da en kompis parkerte utenfor kiosken, observerte Trine ham fra kioskluken. Han spurte om tjue Prince, og Trine spurte om legitimasjon.

Kompisen min mente at det var mye hyggeligere når jeg stod i kioskluken. Dessverre var ikke kioskeieren enig med ham.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, kun 49,- i måneden!

Overlevelsesstrategi for genene

Algoritmer er ingen ny menneskeskapt oppfinnelse. De ble skapt av evolusjonen for om lag fire billioner år siden, og oppskriften på algoritmene er lagret i DNA-et til levende organismer.

I motsetning til sorteringsalgoritmer som innstikksortering og quicksort, er algoritmene til genene utviklet i en kontinuerlig kamp for tilværelsen. Multicellulære organismer, som mennesket, er et samarbeid mellom veldig mange gener. Som jeg diskuterer i to tidligere Minerva-tekster, «Samarbeid for selvbevisste» og «Immunterapi må tilbys til alle», så er et samarbeidet aldri stabilt og vil derfor før eller senere bryte sammen.

Menneskers dødelighet er en overlevelsesstrategi for genene.

Immunforsvaret beskytter kroppen mot biologiske fremmedlegemer som bakterier og virus, men ingenting kroppslig er feilfritt, og dersom bakterier får prøve seg på det samme immunforsvaret mange nok ganger, vil det oppstå en bakteriemutant som klarer å snik seg forbi. Det er en av grunnene til at mennesker hverken lever evig eller lager kopier av seg selv, men har sex og rekombinerer de genetiske algoritmene.

Menneskers dødelighet er med andre ord en overlevelsesstrategi for genene: Menneskene er fartøy som frakter livets algoritmer fra én generasjon til den neste.

Ifølge Harari vil fremtidens leger imidlertid vinne kappløpet mot bakterier og virus, og det vil være et steg i den menneskeskapte evolusjonen av en ny art, «Homo Deus», menneskegud, som potensielt kan leve evig. Harari argumenterer med at bakterier og virus muterer tilfeldig. Derfor er mikroorganismene avhengig av ren flaks, mens legene får stadig mer og bedre kunnskap og derfor på sikt vil kunne håndtere alle nye varianter av sykdommer og infeksjoner.

Men menneskekroppen er mer lik en bakterieklump enn vi liker å tro. Den indre delen av immunforsvaret produseres av blodsystemet, og som jeg skriver i teksten «Hvordan vet kroppen vår når vi trenger mye blod, og når vi trenger lite?» på forskning.no, så fremstår oppførselen til hver enkelt blodcelle som kaotisk og tilfeldig på tross av at blodsystemet som helhet er stabilt og robust, noe som tyder på at blodproduksjonen styres av selvregulering.

Individer av menneskearten «Homo Deus» vil mest sannsynlig ha et veldig likt immunforsvar, og derfor vil bakterier og virus bli svært tilpasset kampen mot det. Så i motsetning til Harari satser jeg pengene mine på mikroorganismene. Dersom du er i tvil, anbefaler jeg denne videoen, som viser at i løpet av elleve dager så overvinner en bakteriepopulasjon tusen ganger mer antibiotika enn det som er dødelig for de ikke-muterte bakteriene.

Robotinvasjon og skolematematikk 

Arbeidsmarkedet har allerede blitt forandret på grunn av teknologi. For eksempel har banker færre kundebehandlere fordi kundene kan gjøre mye av jobben selv via nettbanken, og videre teknologiske fremskritt kan svekke arbeidstakernes stilling og rettigheter.

Imidlertid går Harari mye lenger. Han spår at de fleste mennesker vil havne helt utenfor arbeidslivet, i det han kaller «den ubrukelige klassen». Den andre klassen består av personer som eier maskiner eller er ansatt i en av de ytterst få lukrative stillingene som robotene ikke har overtatt. Mennesker fra den nye overklassen vil bruke genteknologi for å utvikle bedre egenskaper, som høyere intelligens og lengre liv, og som blir «Homo Deus».

Forholdet mellom teknologiske fremskritt og antall arbeidsledige kan ikke beskrives som en rett linje.

Harari ser også for seg at det vil bli utviklet algoritmer som kan kjøpe og selge varer med hverandre og med «Homo Deus»-ene. Når man leser en bok med Kindle, så leser Amazon også deg og finner ut hvilke bøker du liker, hvor fort du leser og om du leser bøkene ferdig, nevner han. Men Amazons algoritmer leser for å selge flere bøker, og det er et kvantesprang til algoritmer som leser bare fordi de vil. Å utvikle algoritmer som har lyst til å kjøpe varer, og som begjærer ting, er i beste fall veldig vanskelig og kostnadskrevende.

I en situasjon med en stor underklasse som står uten jobb og har svekkede rettigheter, og en liten overklasse som eier fabrikker hvor det produseres varer veldig få har råd til å kjøpe, framstår det som lite sannsynlig at den lille overklassen stenger den store mengden billig arbeidskraft ute av arbeidslivet og i stedet utvikler dyre dataalgoritmer som muligens vil kunne kjøpe og selge varer i en fjern fremtid. Eksempelet illustrerer at forholdet mellom teknologiske fremskritt og antall arbeidsledige ikke kan beskrives som en rett linje.

Apropos lineære grafer: På NRKs Debatten 28. april 2016 tegnet Aksel Braanen Sterri antall arbeidsledige som en lineærfunksjon av robotisering, og i samme program sa han at de to faktorene påvirker hverandre i en negativ spiral. Dette blir en selvmotsigelse, for i motsetning til en negativ spiral, så har lineærfunksjonen per definisjon konstant vekst. Det burde Braanen Sterri ha lært på videregående skole. Det er faktisk en del av pensumet!

Hvis vi er på vei mot en guddommelig menneskehet, slik Harari hevder, hvorfor fylles da akademia opp med personer som setter rette linjer gjennom ikke-lineære datasett? Og siden mye av arbeidet på universitetet består av å analysere data, vil en person som ikke behersker skolematematikk da kunne leve et fullverdig akademisk liv?

Feedback-looper i en ikke-lineær verden

En av farene med å bruke historier og algoritmer til å organisere samfunnet vårt, er at når byråkrater og meningseliten får mye makt, kan de bli immune mot egne feil. I stedet for å forandre algoritmene eller historiene slik at de passer bedre til virkeligheten, vil de prøve å forandre virkeligheten slik at den stemmer overens med deres historier, påpeker Harari.

I Minerva-artikkelen «Her er en hyllest til fiskerbonden» skriver Mats A. Kirkebirkeland at fiskerbonden ble forkastet til fordel for den innesluttede innlandsbonden da meningseliten skulle finne opp norsk nasjonalisme etter unionsoppløsningen med Danmark. Valget gjorde nordmenn til et mer innesluttet folkeslag, mener Kirkebirkeland. I Havboka beskriver også Morten Strøknes konsekvensene av at fiskeren ble tilsidesatt.

Virkeligheten er mye mer kompleks og nyansert.

Enkelte feminister verner også om sine favoritthistorier. I fjor ble det 8. mars parolebråk da tre unge liberale feminister ble hetset ut av et parolemøte etter å ha foreslått å fjerne parolen med sexkjøploven. I etterkant beklaget Kari Jaquesson fra Kvinnegruppa Ottar at hun oppfordret de liberale feministene til å suge ti pikker per dag i et år fordi en av dem bare var 17 år gammel. Men Jaquesson påpekte samtidig at kvinnebevegelsen alltid har kjempet mot kvinner som var motstandere av stemmerett for kvinner, abortloven og sexkjøpsloven.

Virkeligheten er mye mer kompleks og nyansert enn fiksjon og historier.

Mormor syntes at byen, det vil si Ålesund, var fjern og fremmed. Der bodde familien min og jeg. Ferjeturen fra Ålesund og ut til Vigra, hvor mormor bodde, tok ti minutter. Morfar, som kom fra gård, var nokså forskjellig: På tross av at han ikke kom fra noen rik familie, hadde de to onklene hans ingeniørutdannelse fra Tyskland, og tanten hans var lærerinne. Han arvet gården, men likte bedre å høre på radio og å lese enn å drive med gårdsarbeid. Morfar drev også med fiske, men i motsetning til barskingene Strøknes beskriver, som lengter mot det ville og uregjerlige havet, tålte morfar sjømannslivet dårlig og var mye plaget med lungebetennelse.

Mormor mente at mor burde gå på husmorskolen, men morfar ville at den skoleflinke datteren skulle bli lærerinne. Slik ble det. Fra mor var 13 år gammel bodde hun på hybel slik at hun kunne gå på skole, og siden morfar var mye plaget av sykdom, var det mormor og hennes unge tenåringssønn som hadde hovedansvaret for det tunge gårdsarbeidet.

Ingen kan beskylde mormor for å være en feminist, men jeg tror at kvinner som henne har en stor del av æren for at den lovfestede likestillingen var relativt enkel å implementere i Norge: Folk visste at kvinner ikke er syngende og dansende lerker, men likeverdig bidragsytere.

Sirkler i livets flerdimensjonale rom

Harari forfekter at vi vil utvikle en ny og bedre menneskeart, «Homo Deus». Imidlertid vil de mest sannsynlig tape kappløpet mot multiresistente bakterier, og gode analytiske evner på individnivå kan føre til kollaps i samarbeid på gruppenivå.

Hvis målet er å følge algoritmer nøye, vinner kiosk-Trine klart.

De superintelligente menneskegudene vil antakelig bli svært syke og ensomme. Vil den nye menneskearten i så fall være bedre enn oss? Det er ingen opplagte og entydige regler som avgjør hva som er et bra og et dårlig menneske.

For å være mer konkret: Hvem er best av kiosk-Trine, Aksel Braanen Sterri og meg?

Hvis man bruker en lineær, endimensjonal skala, vil kiosk-Trine være den meste attraktive arbeidstakeren siden min tidligere arbeidsgiver valgt henne. Jeg kommer på andreplass fordi jeg banker Braanen Sterri i skolematematikk. Det betyr at stakkars Braanen Sterri kommer på jumboplass og står i fare for å bli skjøvet ned i den ubrukelige klassen.

Men livet er flerdimensjonalt, og man kan gå i sirkel. Hvis målet er å følge algoritmer nøye, vinner kiosk-Trine klart. Jeg stikker av med førstepremien i å pugge tørre formler som veldig få bryr seg om, mens Braanen Sterri sikkert overgår både Trine og meg i evnen til å skape kontakt og engasjere andre. Det er umulig å bestemme hvilken dimensjon i livet som er viktigst og best. Det har fire billioner år med evolusjon demonstrert.