Ikke ned i avgrunnen

I sitt politiske frieri til KrF har Erna Solberg gått ut mot dødshjelp med de vanlige argumentene, krydret med paternalisme og feilinformasjon om forholdene i Nederland. Minervas Jan Arild Snoen har korrigert noe av rotet, men den høyst populære skråplan-argumentasjonen som Solberg tangerte fortjener ytterligere opprydning.

Argumentet forestiller seg at noe åpenbart umoralsk vil være en ustoppelig konsekvens av å tillate noe som ikke er like umoralsk. Vi bør ikke tillate sistnevnte, fordi det fører til førstnevnte. Man kan for eksempel hevde at spedbarnsdrap er en uunngåelig følge av å tillate abort, og derfor bør vi ikke tillate abort. Eller vi bør ikke åpne opp for likekjønnet ekteskap, fordi det leder til ekteskap med kjæledyr.

I dødshjelpdebatten er ikke-frivillig eller ufrivillig medisinske drap antatte konsekvenser av å tillate dødshjelp. Vi kommer til å skli ned et glidende skråplan imot medisinske drap hvis vi legaliserer dødshjelp. Det er vanskelig å forstå – og det begrunnes sjeldent – hvorfor en slik utvikling er logisk uunngåelig, eller i det hele tatt sannsynlig. Det har likevel ikke hindret at skråplanet dukker opp til stadighet. Dets retoriske styrken ligger i vår frykt for hva som kan skje i den usikre fremtid. Og figurativt blir vi lurt til å tro at vi står ved et skråplan der den eneste veien er nedover.