Menneskeverdet tåler ikke aktiv dødshjelp

For å forstå det moderne dødsønsket bør vi gjennomgå de tankene det moderne Vesten har latt seg prege av. Forherligelsen av autonomi har skapt en trang til å frigjøre seg fra religion. Videre blir mennesket nødt til å skape sin egen moral og mening med livet. Det jordlige livet blir til et kortvarig opphold hvor et godt liv er et liv som består av en overvekt av goder – hva enn nå disse godene er. Taper man autonomi og/eller må lide en overvekt av onder, har man ikke lenger et liv som er eksistensen verdig – for det er åpenbart ingen god grunn til å leve et liv i lidelse hvis det er alt man skal oppleve. Dette utgjør altså grunnlaget for det moderne dødsønsket.

Ved frigjøring fra religion har mennesket også mistet den logisk forankrede verdien det har i kraft av å bare være menneske. «Uten evige sjeler og en skapergud vil det være pinlig vanskelig for liberale å forklare hva som er så bemerkelsesverdig med individuelle sapiens» hevdet ateist og forfatter av boka Sapiens, Yuval Noah Harari. Finnes ikke Gud, er ikke mennesker noe mer enn dyr. Og dyr spiser vi til middag. Har vi ikke menneskeverd, blir vår verdi heller forankret i vår funksjon og evne til å yte for både oss selv og andre.

Når vi ikke lenger er mer enn vår funksjon, ikke lever for noe mer enn nå, forherliger autonomi og verdsetter uavhengighet så høyt som vi gjør her i vesten, blir de sosiale smertene enorme for de som ikke evner å gi mer enn de mottar. Smertene uttrykkes dessuten i vanlige dødsønsker i stater hvor dødshjelp er tillat; i Oregon og Washington er nemlig frykten for å være en byrde for andre en av de vanligste årsakene til å ville benytte seg av dødshjelp. På vårt kontinent, ivaretas dette dødsønsket og flere dertil i den nederlandske dødshjelploven. Så lenge man har «varige og uutholdelige lidelser» (det være seg psykiske, fysiske, sosiale eller eksistensielle) er det godt nok til å få innvilget dødshjelp.

Det nederlandske smertebegrepet er kritikkverdig, og gjør det dessuten ganske tydelig hvorfor en delvis liberalisering ikke forblir delvis. Noen smerter er åpenbart vondere enn andre. Likevel vil smerte alltid være subjektivt. Derfor vil det ikke være mulig å sette grenser for hva som er smerter nok til å få dø. Samtidig vil det også være vanskelig å begrense hvem som skal ha tilgang til dødshjelp. Grensene flyttes stadig nedover. I Nederland har dette ført til at barn helt ned i en alder på 12 år kan få innvilget dødshjelp. I nabolandet Belgia finnes det ingen nedre aldersgrense. En delvis liberal dødshjelplov er derfor en ustabil dødshjelplov – den er logisk usammenhengende.

Dessuten er en delvis liberalisering problematisk i seg selv. For det første fordi dødshjelp ved en liberalisering vil bli institusjonalisert og innarbeidet i helsevesenet. Dødshjelp vil bli daglig praksis og anset som en pasientrettighet. Derfor blir det minst like vanskelig å «angre» liberaliseringen som det er å prøve å reversere endringer i abort- og bioteknologiloven. For det andre vil kriteriene for dødshjelp diskriminere. Ved å lage kriterier for dødshjelp, kommuniserer lovverket at det finnes noen liv som under gitte forutsetninger er rasjonelt å avslutte. Hvis storsamfunn så vel som enkeltindivider internaliserer disse holdningene, vil det danne seg forventinger om at disse livene avsluttes ettersom de tar ressurser fra samfunnet og ikke engang bør oppleves som verdifulle av individet selv. Dette er ikke en virkelighetsfjern tankelek. Tvert imot. Dette er en av mange årsaker til at folk vil benytte seg av dødshjelp. Mer ytterliggående, har filosofen Peter Singer (sitert i Jeg vil dø (E. Masvie & E. Masvie, 2019, s.131)) sagt at «det finnes tilfeller der det er i de svakestes interesse å dø, selv om de ikke kan forstå dette selv – og derfor bør vi hjelpe dem å dø». Dette bør få varsellampene til å blinke.

Samfunnet bygges av, med og for mennesker. Krenker vi menneskeverdet, rokker vi ved samfunnets grunnmur. Dessuten er det moderne dødsønsket en konsekvens av at vi har tatt for dårlig vare på den kulturarven som har dannet grunnlaget for både våre verdier og demokratier. Lar vi være å anerkjenne dette, kommer vi fort i skade for å begrense livets mening og menneskes verdi til autonomi. Verdien vi har i kraft av å bare være menneske – både sett utenfra og opplevd selv – vil da forvitre med tiden. Dette har ikke vårt samfunn råd til, og derfor kan ikke dødshjelp tillates.