Statsfinansiert aktivisme mot kjernekraft

I mer enn 25 år har det vært offisiell norsk utenrikspolitikk å få stengt ned kjernekraft i våre naboland og erstatte det med fornybar energi og gasskraft.

For å overbevise våre naboland om at dette er god politikk, har Natur og Ungdom, Naturvernforbundet og Bellona mottatt mer enn 80 millioner skattekroner bare de siste ti årene.

Det rareste av alt er at pengene utbetales av den den regulatoriske myndigheten på feltet i Norge: Direktoratet for Strålevern og Atomberedskap (DSA).

Med opprettelsen av Norsk Kjernekraft AS, en europeisk energikrise, stadig mer ambisiøse mål om kutt i klimagassutslipp og behov for å begrense arealet på kloden vi mennesker bruker, har kjernekraft kommet tilbake på dagsorden i Norge og i Europa. Å beholde de snart 40 år gamle reaktorene som fortsatt er i drift, så lenge som teknisk mulig og å bygge nye reaktorer har plutselig blitt offisiell politikk i en rekke europeiske land.

Men i deler av miljøbevegelsen er det fortsatt full lås.

Da en lokallagsleder i Naturvernforbundet gikk ut i media og ønsket kjernekraft velkommen i Norge, måtte leder Truls Gulowsen rykke ut med kronikk og minne om hva de hadde vedtatt på sitt siste landsmøte:

«Atomkraft innebærer en stor fare for miljø og mennesker i forbindelse med produksjon og avfallshåndtering. Det må ikke bygges nye atomkraftverk i Norge.»

At Naturvernforbundet siden 90-tallet har vært finansiert av den norske staten for å kjempe mot kjernekraft, nevnte han ikke. Sareptas krukke for miljøorganisasjonene ble funnet av Bellona rett over grensa i Russland.

Alle fordommer bekreftet

Bellona ble stiftet av Frederic Hauge i kjølvannet Tsjernobylulykken i 1986. På mange vis var denne ulykken, og måten den ble håndtert på, bekreftelsen miljøorganisasjonene trengte på at deres magefølelse rundt kjernekraft stemte.

For kjernekraft var forbuden frukt lenge før Tsjernobyl. Formative tenkere for miljøbevegelsen på 70-tallet som E. F. Schumacher og hans bok Small is Beautiful (utgitt på Norsk som Smått er godt med forord av Erik Dammann) og Amory Lovins’ essay «Energy Strategy: The Road Not Taken?» hadde begge en urokkelig tro på alternative fornybare energikilder som sol, vind og biomasse – og et ganske avslappet forhold til fossil energi.

Hele kapitlet om kjernekraft i boka til kull-entusiasten Schumacher er omtrent like etterrettelig som noe en har hørt på et seint nachspiel gjenfortalt i en feberdrøm. Men det han mangler i logos tar han igjen i patos:

«Hva er nå, når alt kommer til alt, forurensning av luft med røyk sammenliknet med forurensning av luft, jord og vann med radioaktive stoffer?»

«Hva er vitsen med økonomisk framgang og høyere levestandard når den eneste jord vi har blir forurenset med stoffer som kan forårsake misdannelser i våre barn- og barnebarn?»

Engasjerte ungdommer fra fredsbevegelsen spilte også over i miljøbevegelsen, og deres tidligere kamp mot atomvåpen ble videreført som en kamp mot sivil kjernekraft, som Spencer R. Weart skriver om i boka The Rise of Nuclear Fear.

Med eksplosjonen som skjedde ved reaktoren i Tsjernobyl, radioaktivt nedfall over store deler av Europa og nyhetssaker som påsto det var tusenvis av døde, ble alle fordommer mot teknologien bekreftet.

«2000 DIE’ IN NUKEMARE; Soviets Appeal for Help as N-Plant Burns out of Control» var overskriften i New York Post bare dager etter ulykken, skriver Adam Higginbotham i boka Midnight in Chernobyl.

Rustet i stykker midt i byen

Men dette var bare starten. Da Sovjetunionens falt, ramlet en hel armada med skjeletter ut av deres kaotiske kjernefysiske program, noe som igjen satte Bellona og nordområdene på kartet.

For like over grensa fra Kirkenes hadde Sovjetunionen bygd opp verdens største marinebase for kjernefysiske fartøy, de hadde prøvesprengt atomvåpen på Novaja Semlja, og de hadde dumpet atomavfall i Barentshavet. Alt sammen gjort på et vis så ubegripelig skjødesløst at det er vanskelig å forstå.

Bellona kunne dokumentere og avsløre hvordan atomubåter rustet i stykker midt i Murmansk by og hvordan 17 ubåter med reaktorer var senket i Karahavet. Miljøstiftelsen publiserte det de omtaler som «en skrekkrapport» som skapte stor internasjonal oppmerksomhet ved miljøkonferansen i Rio i 1992, og som på mest på det mest grafiske vis skulle dokumentere forholdene i Russland:

«Barn født uten hjerne. Barn født med to hoder og andre kraftige misdannelser.

I går brettet Frederic Hauge i miljøstiftelsen Bellona ut den grufulle sannheten om sovjetregimets hemmelige plutonium-fabrikk i det sørlige Ural.» skrev VG 6. juni 1992.

Med disse avsløringene (ikke alle like etterrettelige som vi skal se), koblet med Tsjernobyl, nedfôring av rein og det ubegripelige babbelet til kjernefysiske eksperter om becquerel, curie og rem, var det ikke lenger bare miljøorganisasjonene som var anti-kjernekraft. Det var forståelig nok også det politiske Norge.

Fornybar og gasskraft

Disse avsløringene ble belyst i Stortingsmelding 34 i 1993–1994 «Atomvirksomhet og kjemiske våpen i våre nordlige nærområder». I Stortingsmeldingen står det at Norge må komme i gang med et samarbeid med Russland om å rydde opp etter den kalde krigens atomutskeielser på Kolahalvøya og i Nordområdene da den sivile og militære atomvirksomheten på Kola reperesenterer en trussel mot helse og miljø.

De ønsket at Norge skulle presse på for å legge ned det de omtaler som «høyrisko reaktorer» og at vi bør opplyse russerne om alternativer til kjernekraft som energiøkonomisering og gasskraft. Og når Utenrikskomiteen leverte en innstilling til Stortingsmeldingen, var det ikke bare Russland som skulle legge ned sine reaktorer:

«Det er særs viktig at Norge i internasjonale fora understrekar at målet er avvikling av kjernekraft, ikkje å skape såkalla «sikker» teknologi. Dette synet gjeld og i høve til kjernekraft hos våre nordiske og vestlege allierte.»

I Stortingsmeldingen står det at å erstatte reaktorene på Kola med gasskraftverk vil kunne gi 100 millioner tonn CO2-utslipp i året. På tross av dette bør reaktorene legges ned og erstattes med naturgass jo før jo heller.

Atomhandlingsplanen ble vedtatt i 1995 og har senere vært revidert i flere omganger. Totalt har Stortinget bevilget rundt to milliarder kroner (fram til 2017) over Atomhandlingsplanen for å rydde opp i Nordområdene.

En viss del av disse pengene, rundt 10 prosent i de senere årene, har gått til organisasjonene Bellona, Natur og ungdom og Naturvernforbundet. De har fått midler for å jobbe med «økt oppmerksomhet på miljø- og atomsikkerhetsspørsmål, samt bevisstgjøring om alternativer til kjernekraft» blant sine samarbeidsorganisasjoner i Russland, står det i Atomhandlingsplanen.

Med lomma full av statlige penger har miljøengasjerte nordmenn dratt ut i verden for å frelse den.

Nyansefritt fra Bellona

Elektrisitetsforsyningen på Kola-halvøya er tilnærmet utslippsfri, og bygd opp på den eneste måten vi kjenner som faktisk kan dekarbonisere en strømforsyning (med unntak av 100 prosent vannkraft), med med en kombinasjon kjernekraft og vannkraft.

Likevel mener Bellona Kolahalvøya er en av de regionene i Russland med størst behov for en energiovergang. I en rapport fra 2007 skriver Bellona:

«One of the regions in Russia where a transition to clean energy sources is most urgent is the Kola Peninsula where the Kola Nuclear Power Plant poses an environmental threat for both sides of the border.»

Det er ikke måte på hvor fint fornybart er i forhold til kjernekraft, skriver miljøstiftelsen;

«In comparison with nuclear energy, renewable forms of energy are non-hazardous to human health; they are risk-free, ecologically clean, producing no waste, requiring no processing and are non-polluting to the local environment.»

Dette kan jo være et godt sted å nevne at 250 000 mennesker årlig dør som følge av luftforurensning fra brenning av fornybar biomasse, og at 75 mennesker døde da en turbin ved vannkraftverket Sayano-Shushenskaya Dam i Russland spant løs og oversvømte turbinhallen. Det vil si at flere mennesker døde i denne vannkraft-ulykken alene, enn antallet som døde i Tsjernobyl-ulykken i 1986.

Farlig samme hva

Under Atomhandlingsplanen har norske myndigheter og miljøorganisasjoner også engasjert seg i å få lagt ned reaktorene ved Leningrad Kjernekraftverk som er av samme type som den som gikk i lufta i Tsjernobyl.

Russland bygger her nye trykkvannsreaktorer som også er godkjent for bygging i Europa. Men dette vil ikke Norge høre av, og har i tråd med Atomhandlingsplanen forsøkt å få Russland til heller å gå for fornybar energi. Men det er heller ikke uten uten konsekvenser for natur og miljø, noe NVE skriver i en rapport fra 2006.

NVE beregner at for å erstatte reaktorene vil det kreve enten 20 Altakraftverk, vindparker med et planareal på flere hundre kvadratkilometer, eller et solcelleanlegg på 31 000 fotballbaner.

Ikke noe av dette kan sies å være risikofritt, økologisk rent, fritt for avfall eller forurensningsfritt for lokalmiljøet. Her er det bare avveininger – men dem nevner ikke statsfinansierte Bellona med et ord.

Bellonas syn på kjernekraft oppsummeres i grunn fint i et sitat fra Andrei Zolotkov i Bellona i en sak i New York Times fra 2021;

«It is nuclear technology, and the starting point needs to be that it is dangerous. That is the only way to think about it.»

Saken handlet forøvrig om hvordan det er mulig å bruke kjernekraft for utslippsfritt å levere varmt vann til fjernvarmenett. Avisa siterer også sjefen for et nytt kjernekraftverk som leverer fjernvarme på at miljøfordelene allerede er tydelige, da det er mindre kullsot på snøen i området.

Men Bellona har aldri bekymret seg videre for fossil energi. I et profilintervju med Bellona-leder Nils Bøhmer i Teknisk Ukeblad i 2011 ser han ingen problemer med at Tyskland skal stenge ned sine kjernekraftverk innen 2022: De vil nemlig kunne erstattes med gass- og kullkraftverk med CO2-rensing.

Nå er fasiten her: Atomkraftene er lagt ned, men CO2-rensing ser vi lite til. Tyskland har rett nok bygget ut mye fornybar energi – men i fjor fyrte tyskerne opp igjen gamle kullkraftverk..

Ut å finne anekdoter

Siden midt på 90-tallet har Natur og ungdom hatt en person jobbende på det de kaller for Russlandsprosjektet som er finansiert over Atomhandlingsplanen. Fra 2005 har det vært to statsfinansierte stillinger som kun har jobbet med kjernefysiske saker i organisasjonen deres.

I årsrapporten for hva pengene på Atomhandlingsplanen hadde blitt brukt til i 2018, fortalte Natur og ungdom at de hadde vært og besøkt reprosesseringsanlegget i Majak i Russland. I den forbindelse hadde de i samarbeid med Naturvernforbundet laget både en rapport og dokumentarfilmer om stråleofre for Majak-ulykken.

I 1957 førte en kjemisk eksplosjon i en tank med radioaktivt avfall til et av de største utslippene av radioaktivt avfall i historien. Ulykken skjedde ved et topphemmelig anlegg som produserte atomvåpen for Sovjetunionen, men ble holdt hemmelig av myndighetene fram til 1989.

Majak-anlegget er fortsatt et senter for kjernefysisk aktivitet, og brukt brensel fra Kola-halvøya er blitt sendt dit til videre behandling, og det igjen gjør anlegget relevant for Atomhandlingsplanen, skriver Naturvernforbundet;

«Det er likevel problematisk at farlig atomavfall flyttes fra noens bakgård til noen andres, i dette tilfellet befolkningen rundt Majak-anlegget.»

Natur og ungdom laget en rekke dokumentarfilmer fra besøket i Majak, som kan sees på YouTube. I filmene blir vi forklart at over 19 000 mennesker har fått stråleskader fra elven Tetsja som er forurenset fra reprosesseringsanlegget i Majak, at kvinner er blitt infertile og at andre- og tredjegenerasjons barn av strålingsofre fødes med misdannelser. Skadene går i arv, forteller Natur og ungdom oss, før vi får servert anekdoter fra folk i området som mener de har blitt både infertile og fått høyt blodtrykk som følge av stråling. I en annen rapport forteller Bellona at så mange som 200 mennesker fikk strålingssyke (Acute Radiation Syndrome (ARS)) og døde som følge av Majak-ulykken.

Ikke noe av dette understøttes av forskning på ulykken.

Samme sykdomsbilde

I studien «Consequences of the radiation accident at the Mayak production association in 1957» publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Radiological Protection i 2017 skriver A. V. Akleyev et. al følgende:

«No case of acute radiation syndrome was found in the examined people.»

Studier utført over årene i områdene rundt Majak viser generelt sett at den eksponerte befolkningen ikke har forskjellig sykdomsbilde fra den ueksponerte befolkningen:

«Twenty-eight years after the accident no deviations in the health status of the residents of the settlements who were exposed at the highest doses, was noted relative to unexposed people.»

Forskerne mener at rundt 27 krefttilfeller, hvorav langt fra alle er dødelige, kan tilskrives strålingsdoser de fikk som følge av ulykken. Dette er selvsagt veldig trist for dem det gjelder, men når det kommer til dødsfall som følge av industrielle ulykker, er det så lite at det knapt dukker opp på statistikken.

Til sammenligning døde 3000 mennesker umiddelbart da Union Carbide i Bhopal i India slapp ut 40 tonn metylisocyanat, og det er estimert at rundt 15 000 mennesker døde av senskader som følge av ulykken.

Det er forøvrig aldri registrert transgenerasjonelle effekter – dvs arvelige skader på barn av foreldre som har vært utsatt for ioniserende stråling. Ikke blant barn født av foreldre som ble bestrålte under bombingene i Hiroshima og Nagasaki, eller blant barn av dem som var med og ryddet opp etter Tsjernobyl, en gruppe mennesker som fikk langt høyere doser enn dem som bodde i området rundt Majak, ifølge en ny stor studie publisert i Science i 2021.

En grønn flashmobb

En del av midlene over Atomhandlingsplanen har også vært brukt på aksjoner i Norge. Ettersom vi ikke har hatt kjernekraft i kraftmiksen i Norge, har fokuset til organisasjonene vært på forskningsvirksomheten til Institutt for Energifysikk (IFE) og reaktorene deres i Halden og på Kjeller.

Fra Natur og ungdoms gjennomføringsrapport i 2014 kan vi lese hvordan de brukte statlige midler til å markere motstand mot forlenget drift av Haldenreaktoren ved å demonstrere som en flash mob med grønne atomkraftdrakter. IFE har i mange omganger vært utsatt for aksjoner fra flere av disse organisasjonene og har vært en torn i øyet på atomkraftmotstandere i Norge i mange tiår.

Gleden var derfor stor i 2018 da styret i IFE valgte å legge ned Haldenreaktoren.

«Vi har kjempet for en stenging av Halden-reaktoren i rundt 30 år. Nå må regjeringen komme på banen med en detaljert plan for en trygg demontering med en langsiktig finansieringsplan», sa Nils Bøhmer, daglig leder i Bellona, til NRK den gang.

DSA og sammenblanding av roller

Nå nærmer vi oss imidlertid et merkelig samrøre som Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har endt opp i. For fram til 2013 ble midlene over Atomhandlingsplanen delt ut av Utenriksdepartementet. Da ble jobben ble overført til DSA. Det betyr at regulatorisk myndighet på dette feltet i Norge også er ansvarlig for å dele ut penger som finansierer atomkraftmotstand i Norge.

Samtidig som DSA kritiserte IFEs drift av Haldenreaktoren, delte de ut pengene til organisasjonene som aksjonerte mot den – og som igjen rapporterte på disse aksjonene tilbake til DSA. Det fremstår ekstremt uryddig.

Det er som om Petroleumstilsynet finansierte aksjonene til Stopp Oljeletninga, eller Mattilsynet sponset stillinger i Oikos. Det hadde ikke tatt seg helt heldig ut.

En kan jo også spørre seg hvordan DSA og Utenriksdirektoratet tenker dette skal fungere framover. Nå har vi plutselig fått et privat norsk selskap som ser på muligheten for å bygge reaktorer i Norge, Norsk Kjernekraft AS. DSA vil være regulatorisk myndighet de må forholde seg til. Samtidig vil deres mest aktive motstandere være finansiert av midler delt ut av DSA.

I Natur og ungdoms rapport til DSA i fjor forteller de at det er blitt vanskelig å argumentere mot kjernekraft i Norge;

«Allikevel opplever vi debatten som betent og at vi argumenterer mot en side som ikke legger vekt på nyanse og som i liten grad har realistiske ambisjoner (f.eks å bygge atomkraft i Norge).»

Norsk Kjernekraft AS har allerede vært i debatt med folk som tjener sine penger over Atomhandlingsplanen. På Debatten 24. januar ble Bror Eskil Heiret introdusert som energipolitisk rådgiver i Natur og ungdom. Men tittelen er egentlig «energipolitisk rådgiver i Natur og Ungdoms Russlandsprosjekt», en stilling finansiert av midler fra DSA.

Verden har forandret seg

I Atomhandlingsplanen skriver regjeringen at miljøorganisasjonene gjennom sitt samarbeid med søsterorganisasjoner i Russland bidrar til økt oppmerksomhet på miljø- og atomsikkerhetsspørsmål og bevisstgjøring om alternativer til kjernekraft. Problemet er bare at den energipolitiske verden er radikalt forandret siden Atomhandlingsplanen ble unnfanget.

Klimaproblemet har flyttet opp på pallplass, sammen med forsyningssikkerhet, pris og konflikter knyttet til endret arealbruk. Men det som har endret seg mest for kjernekraftens del er den massive mengden forskning som har kommet, og som går helt mot hva vi trodde vi visste om ioniserende stråling.

For å eksemplifisere det må vi tilbake til starten: Til ulykken som fikk Frederic Hauge til å starte Bellona, og som viste med all tydelighet hvilken branntomt det sovjetiske regimet var. Når det kommer til utslipp av radioaktivitet, er det ingen over og ingen ved siden av Tsjernobyl-ulykken. Utslippet var i størrelsesorden 20 ganger større enn både Majak og Fukushima. Det skjedde fra en reaktor i full drift som brant åpent i atmosfæren i dagesvis, noe som er en fysisk umulighet med andre typer reaktorer. Ikke noe kan måle seg med Tsjernobyl. Men konsekvensene av ulykken har vist seg å være i en helt annen – og mindre – skala enn hva vi først fryktet.

Hittil kan bare rundt seksti dødsfall tilskrives ulykken skriver Verdens Helseorganisasjon (WHO), og rundt 4000 dødsfall kan forventes blant de 600 000 menneskene som fikk de høyeste dosene ioniserende stråling.

Det har heller ikke vært tilfeller av at ioniserende stråling har ført til reproduksjonsproblemer blant den eksponerte befolkningen:

«[N]o evidence or likelihood of decreased fertility has been seen among males or females», slår WHO fast.

De faktiske konsekvensene

Det som mangler i form av fysiske helseproblemer, tas igjen i form av psykiske helseproblemer:

«[T]he mental health impact of Chernobyl is the largest public health problem unleashed by the accident to date», skriver WHO. Organisasjonen viser til at folk i de områdene som fikk mest nedfall, har en tendens til å forvente at de blir syke som følge av stråling, og at de tilskriver de fleste lidelser til stråling.

I ukene og årene etter ulykken ble mer enn 350 000 mennesker evakuert, men enkelte mennesker enten nektet å forlate hjemmene sine eller returnerte til dem i etterkant, og har bodd i eksklusjonssonen etterpå. Undersøkelser har vist at de som ble værende i sine hjem, har vært ved bedre helse enn de som ble forflyttet.

Dette stemmer igjen bra med en studie publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Process Safety and Environmental Protection i 2017. Der fant professor Philip Thomas ved Universitetet i Bristol at så mye som fem til ti ganger så mange folk ble evakuert i forhold til hva som hadde vært nødvendig ut fra en kost/nytte-vurdering. Fol ville holdt seg friskere og levd lengre om de ble boende.

Helsemessig er ofte måten vi reagerer på atomulykker på, langt farligere enn den eventuelle dosen ioniserende stråling vi ville blitt utsatt for.

I den nesten 3000 kvadratkilometer store eksklusjonssonen rundt Tsjernobyl har noe annet veldig overraskende vist seg i de nå 37 årene som har gått siden ulykken. Med liten til ingen menneskelig aktivitet og forbud mot jakt er området blitt en av de rikeste biotopene i Europa. Studier viser at det har vært en dramatisk økning av ulv, elg, bjørn, ørn, ugler og den utrydningstruede sorte storken.

«CEZ [eksklusjonssonen] has become a wildlife sanctuary, and it looks like the nature park it has become», skriver Det Internasjonale Atomenergibyrået i en stor rapport fra 2006 som de har skrevet med WHO og en rekke FN-byråer.

Ny politikk for en ny tid

Og nå nærmer vi oss essensen av problemet for norske myndigheter og for miljøorganisasjonene:

Det har vært publisert en uendelighet av rapporter, kronikker, pamfletter og brosjyrer av Bellona, Naturvernforbundet og Natur og ungdom som følge av pengene de har fått over Atomhandlingsplanen. Alle fremstiller de kjernekraft som en slags overnaturlig og utenomjordisk risiko og en fare for samfunnet på en annen skala enn noe annet.

Men forskningen som har kommet ut av ulykkene vi har hatt innen sivil og militær kjernefysisk aktivitet de siste 40 årene, viser noe helt annet. Selv ikke når atomteknologi behandles med institusjonalisert skjødesløshet og inkompetanse som i Sovjetunionen, gir det særlig store miljø- og helseeffekter.

Det er i grunn helt motsatt av hva Bellona ble sitert på tidligere i teksten: Kjernekraft er trygt. Det må i hvert fall være utgangspunktet.

Det ble ikke noe radioaktiv ødemark rundt Tsjernobyl. Antall dødsfall er mye mindre enn avisene rapporterte våren 1986, og flere har dødd i vannkraft-relaterte ulykker i Russland siden Norge startet sin Atomhandlingsplan, enn av ioniserende stråling.

Misforstå meg rett: Det har vært bra at vi har samarbeidet med russiske myndigheter om å rydde opp etter eksessene av den kalde krigen i Nordområdene. Det er bra at vi har sørget for økt sikkerhet ved Kola Kjernekraftverk. Det er flott at norske miljøorganisasjoner har forsøkt å bygge opp organisasjoner og et fungerende russisk sivilsamfunn. Vi må bare sløyfe anti-kjernekraftaktivismen.

Det er på tide å anerkjenne at vi kollektivt tok feil om kjernekraft som energikilde og legge om politikken. Det er på tide at norske myndigheter og miljøorganisasjoner stiller seg samme spørsmål som økonomen Paul Samuelson gjorde;

«When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?»

For klimaets del, for naturens og for etterettelighetens del.

Dessverre for tre av Norges miljøorganisasjoner vil det medføre mindre statlig finansiering. Kanskje vil det igjen føre til at de tar seg tid til å lese seg opp på all forskningen som har kommet på dette feltet siste 40 årene.