Rasisme styrer ikke hvilke lidende grupper vi engasjerer oss for

«Reaksjonene på folkemordet i Gaza viser hvor dypt den vestlige rasismen sitter». Det var tittelen på debattinnlegget fra forfatter og samfunnsdebattant Sarah Zahid i Aftenposten forrige uke. Zahid har en høne å plukke med de fleste av oss for hvordan vi angivelig forskjellsbehandler utsatte grupper.

Hun begynner med en omvei innom Syria, hvor hun bredt og uten spesifikke eksempler hevder at syriske flyktninger til Norge ikke har mottatt på langt nær samme medlidenhet fra det norske samfunnet som ukrainske flyktninger. Selv begrepsbruken har endret seg radikalt, skriver Zahid. Ukrainerne refereres ikke til som «asylsøkere» eller «migranter», men som «våre nye landsmenn». Sistnevnte er et uttrykk som er blitt brukt om samtlige folkegrupper som har valgt å skape seg et nytt liv i Norge gjennom flere tiår (Det norske akademis ordbok gir et eksempel fra 1951). 

Samtidig kan ikke Zahid ha fulgt spesielt godt med i pressedekningen de siste 20 månedene, ettersom ukrainere stadig refereres til som «asylsøkere» og «migranter». Sistnevnte begrep er i mindre grad brukt om både syrere og ukrainere, kanskje fordi det er et samlebegrep for personer som flytter seg fra ett land til et annet, uavhengig av hva som driver forflyttelsen.