Ola Svenneby er Høyre uten unnskyldninger

Sa han det virkelig? Spottet han virkelig profeten?

Det spørsmålet fikk en svært prominent plass i dagene som ledet frem til årets kommunevalg, der Høyre for første gang på hundre år ble største parti. Da Ola Svenneby etter å ha vunnet skolevalget forrige uke erklærte «generasjon Greta Thunberg» for å være død, var reaksjonene i hvert fall omtrent som om han skulle fornærmet en kjent profet fra 600-tallet. Kanskje er det ikke så rart, for noen av verdens ledende teologer omtaler henne som nettopp en profet. Mer sekulære rødgrønne politikere reagerte med sjokk og forferdelse. 

Nå uttalte Svenneby seg i grunnen negativt hverken om Thunberg eller om den eventuelle generasjonen som bærer hennes navn – mer om det senere. Men mange oppfattet det slik, så for å forstå reaksjonene begynner vi der – fordi det sier noe både om hvordan venstresiden forstår høyresiden, og om hvordan høyresiden selv ofte kommuniserer.

Radikalt, trumpistisk oppgulp fra ytre høyre

La oss først se på noen av dem: MDG-politiker Eivind Trædal kalte den korte frasen «generasjon Greta Thunberg er død» for «et krystallklart, radikalt budskap». Kommunikasjonsekspert Kjell Terje Ringdal mener at Svennebys utsagn kommuniserer «at Høyre er på samme parti som Donald Trump og klimaskeptikerne» og at det plutselig ble «likheter mellom Svenneby og Trump». Tidligere SV-leder Audun Lysbakken mente at Svenneby bidro til en polarisering der «Greta Thunberg er selve den røde kluten for ytre høyre- og antiklimakrefter», mens Sunniva Bjerkaas, rådgiver i Arbeiderpartiets stortingsgruppe mente at Svenneby «poserer med ytre høyre-oppgulp».

Sosiale medier flommet over av lignende budskap fra mer og mindre prominente personer. Og disse reaksjonene er interessante, fordi de på samme tid i en viss forstand er intuitivt forståelige og analytisk bisarre, og ikke bare fordi mange misforsto hva Svenneby forsøkte å si: For burde noen egentlig i det hele tatt latt seg overraske dersom en Unge Høyre-leder hadde uttalt seg negativt om Greta Thunberg?

Greta Thunberg er venstreradikal

Svaret er selvsagt nei: For en alminnelig Høyre-mann finnes det få grunner til å like Greta Thunberg spesielt godt. 

Under en boklansering i fjor beskrev hun verden vi lever som følger: «Det vi kaller ‘normalen’, er et ekstremt system bygget på grov utnyttelse av mennesker og planeten. Det er et system definert av kolonialisme, imperialisme, undertrykkelse og folkemord begått av det såkalte globale nord for å akkumlere velstand, som fortsatt former dagens verdensorden.» Systemet, mener Thunberg, «har sine røtter i rasistisk, undertrykkende ressursutvinning som ofrer mennesker og natur for å maksimere kortsiktig profitt for noen heldige få».

Termene – «exploitation», «accumulation of wealth» – hinter om en marxistisk-inspirert forståelse av global økonomi. Man trenger ikke være plassert lenger ut til høyre enn NRKs bokanmelder for å få med seg denne siden av Thunberg.

Hennes klimaløsninger diskuterer i nesten forbløffende liten grad betydningen av energiproduksjon for menneskelig sivilisasjon, helse, velstand og kultur. Hun angriper olje- og gasselskaper, oppfordrer til veganisme og til å slutte å fly, men diskuterer nesten ikke hva som skal til for å lykkes med teknologiutvikling og grønn energi, nasjonalt eller globalt. På alle disse punktene – og dertil selvsagt i synet på norsk sokkel – står hun selvsagt milevidt langt unna Høyre-folk flest. Sett fra Høyres perspektiv er hennes klimaløsninger i beste fall en avsporing, i verste fall en oppskrift på å destabilisere vestlige samfunn uten å produsere meningsfulle globale utslippskutt.

Greta Thunberg er dessuten også «woke» i enhver rimelig forstand av – det for tiden omstridte – ordet. Hun har gitt støtte til kansellering – av en film om forholdet mellom transrettigheter og kvinnesak som skulle vises ved et skotsk universitet. Hun er så dedikert til urfolksrettigheter at hun ser de nesten tre terrawattimer med grønn energi som produseres på Fosen, først og fremst som et utslag av kolonialisme, snarere enn et spørsmål om krevende avveininger og krevende jus. «Koloniseringen av Sápmi må ta slutt», sa hun i en appell om Fosen. Høyres offisielle politikk er ikke at vindmøllene partiet selv hadde medansvar for i regjering, utgjør noen kolonisering av noe som helst.

Er Greta Thunberg en engasjert, idealistisk og flammende taler? Ligger det et genuint samfunnsproblem til grunn for hennes engasjement? Ja, selvsagt, på begge spørsmål – men det gjelder de fleste radikale, til høyre og til venstre. Ml-erne var også engasjerte, idealistiske og flammende, og de kjempet mot Vietnamkrigen og global nød. Engasjement alene er ikke noen formildende omstendighet i politiske bataljer. 

Thunberg er for atomkraft, det skal hun ha. Men realiteten er at Greta Thunberg er svært venstreradikal i både økonomiske og kulturelle spørsmål. Det er hun i en tid der vi også ser fremveksten av radikale og ytterliggående grønne bevegelser – med potensial for både vold og autoritær politikk. Derfor er det nær sagt selvsagt at mange Høyre-folk ser Greta Thunberg som en politisk motstander. Hva skulle vi ellers gjøre?

Hvorfor er venstresiden overrasket?

Det merkelige er i stedet at dette iblant kommer som en genuin overraskelse på mange på venstresiden. Kanskje skyldes det, som Jonathan Haidt har belyst på interessant vis, at mange på venstresiden ofte preges av en nesten forbløffende mangel på forståelse for hvordan høyresiden tenker om moral. Dette gir spesielt problematiske utslag når den analytiske distinksjonen mellom moralske verdier og overordnede politiske mål på den ene siden og policy-standpunkt på den andre samtidig forsvinner.

For eksempel: En MDGer som tar utgangspunkt i en moralsk verdi om å ta vare på menneskets livsbetingelser og miljøet vi lever i, kan ha et forståelig overordnet politisk mål om å redusere CO2-utslipp. Fra dette målet kan det følge et forståelig policy-standpunkt om letestans på norsk sokkel.

De tre elementene er likevel ikke identiske: Menneskets livsbetingelser er mer enn klimaendringer. CO2-utslipp kommer i stor grad fra avgjørende livsbetingelser som oppvarming og matproduksjon. Det skaper dilemmaer som må håndteres i en energiomstilling. Videre: Norsk sokkel produserer olje og gass som slipper ut CO₂. Men petroleumsmarkedet består av både en tilbudsside og en etterspørselsside, og interaksjonen er tildels kompleks. Det finnes rimelige argumenter for at norsk gass på mellomlang sikt reduserer utslipp gjennom å erstatte kull. Det er også plausibelt at inntektene fra olje og gass bidrar til at Norge fører en langt mer offensiv klimapolitikk på andre felt – for eksempel i form av en særnorsk satsing på elbiler med mål om å bidra til teknologiutvikling, eller i form av særnorsk støtte til bevaring av regnskog.

Min erfaring er at denne måten å resonnere på ofte fremstår som nærmest uforståelig for mange på venstresiden, spesielt i partier som MDG og SV. Standpunktet «letestans» får i stedet en umiddelbar moralsk kvalitet. Argumenter av den typen jeg har presentert over, fremstår da ikke først og fremst som en legitim uenighet om hvordan verden henger sammen. Det blir i stedet i beste fall falsk bevissthet drevet frem av manglende vilje til omstilling; og i verste fall et bevisst forsøk fra grådige og egoistiske Høyre-folk på å fordreie sakens natur for å skaffe seg ekstra profitt.

Blasfemi og engasjement

Det er i dette lyset reaksjonene på Ola Svennebys utspill også må forstås. Hvis Greta Thunberg sees på som et symbol på en grunnleggende moralsk verdi om å ta vare på menneskets livbetingelser og miljøet vi lever i, er et angrep på henne i praksis å spotte selve Det gode. Den psykologiske mekanismen er ikke så ulik en muslim som reagerer med sinne på karikaturer av Muhammed eller anglikanske biskoper som hisset seg opp over Life of Brian: I alle tilfellene oppleves spottingen som at det spyttes på godhetens fundament, fordi den rettroende gjør en nesten automatisk kobling mellom mål, verdier og virkemidler.

Reaksjonen på Svennebys utspill handler, som de fleste reaksjoner på blasfemi, likevel ikke bare om profeten: Like viktig er kanskje kritikken av profetens følgere – nettopp «generasjon Greta Thunberg» – med sine skolestreikere og øvrige aktivister. Disse reaksjonene har en rent maktpolitisk dimensjon, selvsagt: å åpne for kritikk av et symbol som Thunberg kan underminere støtten til bestemte politiske posisjoner. Men det handler kanskje også om at det oppleves som et angrep på en viss type engasjement som svært mange på venstresiden kjenner seg igjen i: Engasjementet som springer ut av Det gode. Det hele minner meg litt om da tidligere SV-leder Kristin Halvorsen for rundt 20 år siden ble konfrontert med et ungdomsparti som satte den marxistiske revolusjonen på programmet igjen. Hun svarte noe slikt som at det vel må være bra at ungdommen er for mye engasjert, snarere enn for lite.

Men «for mye engasjement» er selvsagt ikke bra, og det skjønner alle som tenker gjennom at også mange høyreradikale aktivister er drevet av idealisme og engasjement. For mye engasjement for en verdi er det som gjør at vi overser viktige kritiske innvendinger; at vi glemmer andre kanskje like viktige verdier; at vi blir selvrettferdige og autoritære. For mye engasjement er det som drar konservative som er bekymret for at høy innvandring svekker samfunnslimet, over mot illiberal populisme eller «generasjon identitet». For mye engasjement var det som dro sosialister som var frustrert over stor økonomisk ulikhet, over til totalitær kommunisme. Interessant nok var for øvrig Audun Lysbakken med sine den gang revolusjonære standpunkter en av dem som fikk revolusjonen inn i varmen igjen i Sosialistisk Ungdom – trolig som et uttrykk for «litt for mye» engasjement mot ulikhet. 

Men konservative er allergiske mot «for mye» politisk engasjement. Politikk må være et sted der interesser og hensyn veies, der konsekvenser ved forslag utredes og diskuteres – ikke bare et sted der den med det mest høylytte engasjementet får best karakter i faget «høy moral».

Hegemoni og tilpasning

I både offentlig debatt og i dannet selskap er likevel kampen om god karakter i «høy moral» hard. Her setter akademikere, journalister og organisasjonsmennesker ofte setter agendaen, og alle disse gruppene står politisk langt tildels svært langt til venstre. Her står både MDG og den automatiske koblingen mellom moralske verdier og policy-standpunkter sterkt. Og engasjement for Det gode – det verdsettes høyt.

Vi har sett talende eksempler på dette de siste dagene fra presumptivt tenkende personer som forsøker å forstå hvordan befolkningen har kunnet gjøre noe så fryktelig som ikke å stemme på deres foretrukne partier. Aftenpostens psykolog Line Marie Warholm bidrar nærmest til pute-TV når hun i fullt alvor oppfordrer foreldre til å gå i seg selv etter skolevalget: «Vi har oppdratt en generasjon med barn og unge hvor individet står i sentrum, og der fellesskap først og fremst er noe man har krav på, men ikke viktig i seg selv.» På Twitter slutter forfatter og MDG-medlem Erlend Loe fra høyresidens fremgang til at «unge velgere syns det er viktigere med lett tilgjengelig og billig alkohol enn med livsgrunnlaget vårt».

En utfordring med at denne type temmelig pussige analyser ikke desto mindre forvalter et slags hegemoni som andre må forholde seg til: Enten må man tilpasse seg, eller også må man tåle fordømmelsen som følger.

Dermed tilpasser vi andre oss ofte. Tilpasningen skjer på to måter: For det første passer vi på å understreke at vi synes engasjement er fint, Vi roser elevene som streiker og forsøker å være åpne for at aksjonene kanskje, kanskje denne ene gangen ikke vil bli kuppet av en mer ytterliggående venstreorientert gruppe. Det siste er selvsagt stort sett forgjeves, siden O’Sullivans lov dikterer at enhver organisasjon som ikke er eksplisitt høyreorientert over tid vil bli venstreorientert.

For det andre jatter vi i noen grad med på de engasjertes egen formulering av både egne verdier og andres. Der kan klimaengasjement for eksempel handle om omsorg for kloden, mens høyresidens politiske saker, ofte reduseres til kulde og egoisme. At folk som er engasjert i redusert innvandring, kan være motivert av et brennende engasjement for å bevare samfunnslimet eller av å finne bedre måter å hjelpe flere mennesker på globalt, er en kamp som det i hvert enkelt tilfelle ikke er mulig å utkjempe, og så lar man det være. 

Tilpasningen er jo i en viss forstand genuin – engasjement har for eksempel mye positivt ved seg selv om det altså kan føre galt av sted. Men slik tilpasning har også en omkostning, i den forstand at denne verdens Warholmer og Loer kan gå gjennom årevis av offentlig debatt uten helt å møtes med at mennesker de ellers respekterer, forteller dem hva de faktisk mener fullt ut. Hvis den ene grunnen til forbløffelsen over Svennebys utsagn er at MDGere flest mangler forståelse for hvordan deres meningsmotstandere tenker, er den andre at Høyre-folk flest i liten grad forklarer dem det. 

For eksempel ble klimastreikerne hyllet av daværende Høyre-statsråd Nikolai Astrup i 2019. Han fikk frem at han syntes det var «fantastisk bra» at unge engasjerer seg for klima og miljø, og at streikene er uttrykk for en «utålmodighet som verden trenger». Man må lese videre for å få med seg at «han ikke nødvendigvis [er] enig i at alle kravene som fremmes i klimastreikene er de mest effektive». Sympatisk i og for seg, og forståelig dertil, men det blir nok lenge til MDG eller SV roser Ola Svenneby for et «fantastisk bra» engasjement når han kommer med et innvandringspolitisk utspill de er uenige i.

Til og med Svenneby og Unge Høyre støttet for øvrig klimastreikerne. Svenneby beskriver det slik: «Unge Høyre støttet klimastreikene fordi vi ønsket en bedre klimapolitikk enn den rådende. Og i starten var klimastreikene veldig brede. Men vi hadde ikke støttet dem om man fra start fremmet en rekke krav vi var uenige i. Som ble resultatet.»

Hva mente han egentlig? 

Alle disse forholdene – venstresidens sammenblanding av moral, mål og midler; dens hegemoni i offentlig debatt og høyresidens for forsiktige formuleringer av egen posisjon – er egnet til å forklare hvorfor så mange reagerer på hån og spott av Greta Thunberg og hennes følgere. Og Thunbergs ytterliggående, marxistisk-inspirerte og svært woke standpunkter forklarer hvorfor det likevel ville være helt logisk om høyresiden faktisk kritiserte dem.

Men så langt har jeg likevel beskrevet en kjempediskusjon om noe som egentlig aldri fant sted. For Svenneby gikk løs hverken på Thunberg eller hennes følgere – hans målskive var mediene. Han har selv forklart at han refererte til hvordan mediene fremstiller ungdommen, og det gir også helt intuitivt mening, siden Svennebys «generasjon» selvsagt ikke er død.

Selv leste jeg uttalelsen omtrent som følger: «[Forestillingen i mediene om at ungdom flest er – og bør være – en woke, antikolonialistisk, XR-sympatiserende] Generasjon Greta Thunberg [som tror klimaproblemet løses ved å fordømme markedsøkonomi og stemme MDG] er [eller bør nå være] død.»

Man kan ikke nekte noen å tolke uttalelsen som en slags bevisst appell til høyreekstreme klimafornektere for et eller annet dystert formål – men min tolkning har den fordelen at den er konsistent med alt vi ellers vet ikke bare om Ola Svenneby, men også om fremstillingen av Greta Thunberg-generasjonen i mediene.

Generasjonens røst

For det er altså ikke Ola Svenneby som har funnet på «generasjon Greta Thunberg»:

Vaskeseddelen til hennes egen bok fra 2019, No One Is Too Small to Make a Difference, selger henne inn som den unge aktivisten som er blitt «the voice of a generation». Mote- og livsstilsmagasinet Vogue Scandinavia kunne ikke vært mer enig – også her er hun «generasjonens røst». Guro Ødegård, forskningsleder for seksjon for ungdomsforskning på OsloMet, mener Thunberg kan «prege en hel generasjon».

NTNU-forskerne Jan Frode Haugseth og Eli Smeplass, som står bak en studie om engasjement og verdsetting blant unge ved NTNU, sier rett ut at «Greta Thunberg representerer den unge generasjonen». Det siste utsagnet, og studien den bygger på, er verdt å se nærmere på, ikke bare fordi det representerer en ganske katastrofal brist på sammenheng mellom studiedesign, data og metode på den ene siden og konklusjoner på den andre, men fordi det illustrerer nettopp hvordan venstreorienterte voksne leser sine egne lengsler inn i tolkningen av en postulert «generasjon Greta Thunberg».

Studien baserer seg på spørreundersøkelser. Deltagerne er selvselektert, og rekruttert gjennom annonser på Facebook. Til sammen 2855 informanter, fordelt på fire forskjellige tidspunkter, har svart. I 2019, som er mest relevant for våre formål, var det 332 respondenter. Av de 2855 svarte drøyt halvparten, 1571 personer, på de åpne delene av spørreundersøkelsen, hvor man selv kan fylle inn egne tanker. Det er disse svarene som danner grunnlag for de relevante tolkningene.

Et spørsmål melder seg underveis: Er det grunn til å tro at denne gruppen er representativ? Nei, selvsagt er det ingen grunner til å tro det, men vi trenger ikke egentlig gjette heller, for studien selv slår fast at «the majority of participants were women, and individuals whose parents had leadership responsibilities or higher education (...) were overrepresented in the sample». At denne gruppen er mer positiv til Greta Thunberg enn gjennomsnittet av befolkningen, er neppe egnet til å overraske noen.

Men når vi leser videre, ser vi at foregående innvending nesten ikke er relevant. For selv i denne gruppen, er det bare 20 respondenter som nevner Greta Thunberg som en positiv rollemodell i 2019. Hva som er telleren her, fremgår ikke, men det kan ikke være snakk om noe særlig mer enn ti prosent av dette helt skjeve, dobbelt selvselekterte utvalget – i en spørreundersøkelse som ble foretatt akkurat da skolestreikbevegelsen var på sitt høydepunkt, og preget både mediebilde og skolehverdag.

Studien oppsummerer det i stedet slik: «She appears to have been a unifying inspiration for young people attributing ‘green’ worth to role models, which they had previously attributed to less directly relevant figures.» Deretter går det umiddelbart frem at Thunberg sjelden ble nevnt i den (langt større) undersøkelsen i 2020, og ingen ganger i 2021.

Forskerne vil kanskje hevde at dette er en bisak, at studien egentlig handler om noe annet, nemlig «klimarefleksivitet», målt på tre måter: Gjennom å se på hvordan ungdom rangerer klimasakens viktighet kvantitativt; i hvilken grad de «erkjenner at klimaendring, naturen og miljøspørsmål er essensielle på et personlig plan» og i hvilken grad de ser andres bidrag til «grønn verdi», for eksempel gjennom «å verdsette grønne rollemodeller som Greta Thunberg». Jeg skal avstå fra å si noe mer om dette, utover å understreke at det er forskerne selv som selger funnene inn som at «Greta Thunberg representerer den unge generasjonen».

Ola Svenneby er lei

Om Ola Svenneby er litt lei av å få sin generasjon beskrevet på denne måten, kan man altså saktens både forstå og tilgi ham det. Derfor er han blitt irritert, og i irritasjonen har han lagt vekk den høflige tilpasningen folk som ham ellers bedriver overfor dem som har vært vant til å forvalte hegemoniet om det gode engasjementet.

Jeg må erkjenne at jeg synes det er litt forfriskende – selv om det, som Svenneby selv skriver på Twitter, har sine faremomenter.

På Twitter ble Svenneby utsatt for et siste utpressingsforsøk, av en Greenpeace-ansatt som synes han bør skamme seg for ikke å huskes for andre saker de selv er for: «Noen bygde sin arv som Unge Høyre-leder på motstand mot oljeboring i Lofoten. Andre på rusreform eller for selvbestemmelse over egen kropp. Svenneby bygger sin arv på populistutsagn mot klimaengasjement, midt i klimakrisa.»

Hans svar er kort: «Du glemte en mer restriktiv innvandringspolitikk.»

Han kunne selvsagt begynt å forklare hvorfor en mer restriktiv innvandringspolitikk ikke er en ond og kald og grusom politikk; at det handler om bekymring for politisk polarisering, fremvekst av autoritære politiske retninger og kulturkonflikt; men også om et asylregime som har spilt fallitt i møte med dagens migrasjon, og som påfører enorme kostnader til både migranter, avsenderland, transittland og mottagerland. Men han sto i den debatten i flere uker i sommer, hvor meningsmotstandere viste begrenset evne – eller vilje – til å forstå.

Kanskje er det da like greit rett og slett å være Høyre – helt uten unnskyldninger.