Russlands frieste mann

Av litt uklare grunner ble jeg i helgen sittende å lese en artikkel av den norske sosiologen Dag Østerberg om filosofen Arne Næss:

«Næss reserverte seg bestandig mot å bli oppfattet som sosialist», skrev Østerberg – for «han var overbevist om at ethvert menneske kunne bevare sin frihet om den økonomiske situasjonen var aldri så vanskelig». Setningen appellerer selvsagt til en konservativ – men jeg tror i grunnen også mange sosialister i Norge i dag vil si seg enige: Mennesket kan bevare sin frihet i de grusomste omstendigheter. Samtidig bør også konservative kunne legge til: Men lett er det ikke.

Navalnyjs bursdagshilsen

Litt senere på dagen kom jeg over en tekst fra den fengslede russiske opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj. Søndag var nemlig Navalnyjs 47-årsdag, og han hadde i den anledning skrevet noen ord som var blitt lagt ut på Twitter.

Oversatt lyder teksten slik: 

Idag har jeg bursdag. Og da jeg våknet i morges, spøkte jeg med meg selv at i samlingen av steder jeg har feiret bursdag, kan jeg nå legge til isolatcelle. Og deretter, som mange andre som har nådd en viss alder – og jeg blir 47 i dag, kan du tro! – tenkte jeg på mine bedrifter i løpet av året, og på planene for det neste.

Bedriftene mine er ikke så store, og den som oppsummerte det best, var psykologen i fengselet for noen dager siden. Etter prosedyren skal du, før du settes på isolat, sees av en helsearbeider (tåler du det?) og en psykolog (du henger deg vel ikke?). Og denne psykologen sa altså etter møtet: Nå setter vi deg for sekstende gang i isolat, og du bare spøker, og humøret ditt er bedre enn hos medlemmene i kommisjonen. Og det er absolutt slik, men om morgenen på bursdagen måtte jeg være ærlig med meg selv, og jeg stilte meg selv følgende spørsmål: Er jeg i godt humør, eller bare gjør jeg det slik?

Mitt svar: Jeg er i godt humør. Jeg skal ikke forsøke å skjule at jeg forståelig nok gjerne skulle våknet ikke i dette hølet, men til frokost med familien, til kyss på kinnet fra barnet, til åpning av gaver, hvor jeg kunne utbryte: Wow, det var akkurat det jeg ønsket meg! Men livet er innrettet slik at samfunnets fremgang og en bedre fremtid kan oppnås bare dersom en viss mengde mennesker er rede til å betale for retten til å ha sine meninger. Jo flere slike mennesker, jo mindre blir prisen for hver enkelt. Og en slik dag kommer definitivt da det å snakke sant og det å kreve rettferdighet blir noe hverdagslig i Russland, og noe helt ufarlig.

Men inntil den dagen kommer ser jeg ikke min situasjon som noen tung byrde og ikke som et åk, men bare som et arbeid som må gjøres. I alt arbeid finnes det ting som er ubehagelige, ikke sant? Og akkurat nå opplever jeg noen av de ubehagelige sidene i mitt favorittarbeid.

Min plan for året som er gått, bestod i å unngå å brutaliseres, å unngå å bli bitter, og ikke å miste lettheten i handlingene – for det ville være begynnelsen på nederlaget. Og hvis jeg klarte noe av dette, så er det bare på grunn av deres støtte.

Som alltid på bursdagen min vil jeg takke alle mennesker jeg har møtt i livet. De gode for at de har hjulpet meg og hjelper meg. De mindre gode for at erfaringen av å omgås dem, har lært meg noe. Takk til familien min for at den alltid er med meg!

Men den største takken vil jeg i dag gi til alle politiske fanger i Russland, Belarus og andre land. De fleste av dem har det mye tyngre enn jeg. Jeg tenker på dem hele tiden, og deres utholdenhet inspirerer meg hver dag.

Kjemp for alt hva du har kjært

Jeg tror ikke det er noen grunn til å tvile på Navalnyjs fremstilling: Langt borte fra familien sin og avskåret fra ordinært politisk arbeid er han likevel i bedre humør enn kommisjonen som jevnlig bestemmer at han skal settes i isolat.

Utenfor Navalnyjs fengsel er Russland preget av mange vonde følelser for tiden. De som er mot krigen, er ofte forskremte og redde og føler seg spredt og alene. De mange som støtter den, kjenner økende uro for utviklingen i krigen eller for å bli mobilisert. På TV sprer propagandister budskap som veksler mellom det dystre og det hysteriske. Og nesten alle kjenner på et hat – noen mot egne myndigheter, andre mot Vesten eller mot Ukraina. De er, for å parafrasere Navalnyj, brutaliserte, bitre og har mistet all letthet i sine handlinger.

Og midt i dette kaoset sitter Navalnyj, mannen som allerede har overlevet et forgiftningsforsøk, som har vært alvorlig syk og til tider har sluttet å spise – og som vet at myndighetene når som helst igjen kan bestemme seg for å ta livet av ham – på sitt isolat med en avklart ro. Hvorfor?

Det handler selvsagt om Arne Næss’ innsikt: Mennesket kan bevare sin frihet selv under de vanskeligste forhold. Det er kanskje ikke lett – og det er ikke så mange andre i dagens Russland som har klart det. Men Navalnyj gjør det, i stor grad gjennom å ta til seg den bibelske lærdommen om at det er sannheten som skal sette oss fri. Gjennom å insistere på å fortsette å tenke og å tale sant om Russland, uavhengig av konsekvensene, forblir han et fritt menneske.

Prisen han betaler er selvsagt enorm. Men hvis man først klarer å bevare sin frihet, er det til gjengjeld mye annet som blir lettere. De fleste av oss har vel erfart at livet kjennes lettere når vi kjemper for det vi vet er rett – og tungheten som senker seg over oss når vi ikke makter eller ikke vet hva som er rett. Men de fleste av oss har også erfart at det ikke er så lett å holde på slike prinsipper når vi vet at prisen er å tilbringe årevis i en russisk fengselsescelle med en implisitt dødstrussel hengende over seg.

Og nettopp i det lyset er Navalnyj en interessant inspirasjon. For ikke bare er Putins fange det frieste mennesket i Russland: Han får det også til å virke om ikke enkelt, så likevel i en viss forstand lett. Da er det vanskelig å lese Navalnyjs tweet uten å tenke på salmen Alltid freidig når du går, der siste verset lyder:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.