FRA PAPIRUTGAVEN

Veien til liberalisme med innhold

Alex Vanopslaghs liberalisme er populær fordi den ikke bare gir individet frihet fra grenser og ansvar for eget liv, men først og fremst frihet til å ta ansvar for fellesskapene som omgir oss.

Partileder Alex Vanopslagh i Liberal Alliance.
Publisert

Alex Vanopslagh er klassisk liberal. Hans forsvar av liberalismen biter fra seg, fordi han gir friheten innhold. Det danske borgerlige partiet Liberal Alliance, som Vanopslagh leder, er populært blant unge, særlig menn. Noen tror muligens det er et litt kjekt parti som spiller på en (ny)liberalistisk ånd, der individet er sin egen lykkes smed, og velferdsstaten angivelig sløver oss ned. Vejen til ansvar, som utkom i 2023, avkrefter langt på vei slike fordommer. Vanopslagh kritiserer riktignok liberalismen også, men det er ikke først og fremst liberales tendens til å gi individet selv ansvar for sitt eget liv, og ikke se at struktur eller klasse påvirker, som kritiseres. Det er individualisme uten ansvar Vanopslagh misliker. Konfirmantliberalisme, som han kaller det.

I forordet skriver han at hvis det å være liberal kun handler om velstand og frihet, vil liberalismen dø som ideologi. En slik liberalisme er for individualistisk, innadvendt og velstandsorientert. Jeg mener vi kan si noe av det samme om sosialdemokratisk ideologi. Sosialdemokratiet handler også i stor grad om maksimering av individuell frihet og velstand. Du har riktignok et skattemessig ansvar for andre gjennom velferdsstaten, som igjen setter deg fri med sin statsindividualisme. Men det personlige ansvaret for din neste vannes ut. Vanopslagh siterer Casper fra den hysterisk morsomme TV-serien Klovn. Casper og Frank ser en fattig dame som roter etter mat i en container. Casper får ikke med- eller ansvarsfølelse for kvinnen. Han betaler nemlig skatt for å slippe å se sånt.

Koblingen mellom sosialdemokrati og den grenen av liberalismen som Vanopslagh kritiserer, kommer til uttrykk i det han kaller konkurransestatsliberalismen. Det er en åndløs og teknokratisk tenkemåte der man ifølge Vanopslagh blander mål og middel. Velferdsstaten, og den konkurransekraften som skal til for å opprettholde den, blir et mål i seg selv. Han kritiserer begreper som «eldrebølgen» og at politiske tiltak og reguleringer handler om å maksimere arbeidskraftstilbudet i konkurransestaten.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS