Alf Prøysen er ennå en undervurdert dikter

Han kom fra en husmannsplass i Ringsaker. Ove Røsbaks store biografi (1. utg. 1992, revidert utg. 2004) beretter om en fattigdom som var til å leve med, for han hadde gode foreldre. Særlig mor Julie var en støtte. Han var fantasifull, glad i å tegne og fabulere, men engstelig, sjenert, upraktisk. I mange år var han griskokk, sveiser og alt-umuligmann.

Han fikk publisert dikt i ukeblader sent på 30-tallet og var en populær bidragsyter til revyer. Den første boken, Dørstokken heme, kom i 1945. Da hadde han lagt litterære forbilder bak seg og funnet sine egne emner – sterkt knyttet til miljøet han måtte bort fra. (Ikke et paradoks, velkjent i kunstnerbiografier.) Deretter gikk det raskt, få år senere var han rikskjendis som «barnetimeonkel» i radio, så sang og diktet han seg inn i den norske folkesjela. Han ble en internasjonalt anerkjent barnebokforfatter, Teskjekjerringa var særlig populær i i Sverige, godt likt i Japan også. Debutboken er holdt i en mørkere tone, som vender tilbake.

Prøysens klassebevissthet er klar og tydelig. Noen av de første versene var blodrøde, senere fant han seg til rette i et sosialdemokratisk ståsted. Alle partier unntatt Ap får sine pass påskrevet, særlig understreket blir Bondepartiets mas om flere subsidier til storbøndene. Refrenget i den visa er bastant: «Framskrittet kommer til å fortsette/linja er nå som den alltid var.» I dag ville det vært et lattervekkende motto i ethvert parti.

Prøysen fikk god hjelp av flere komponister, i fremste rekke Bjarne Amdahl og Finn Ludt. De kongeniale melodiene melder seg umiddelbart når man leser de kjente visetekstene, og når Borghild Rud bidrar med sine like kongeniale tegninger, blir det tale om et «Gesamtkunstwerk». Ove Røsbak kan også bruke store ord når det trengs: «Prøysens eventyrskikkelser vekker urbilder i oss.» (Røsbak 1992, s. 274). Javisst, og visa som folk setter høyest, er nok den som vekker urhåpet i oss. Teksten gir ingen gode råd om hvordan man unngår feil i framtida, derimot viser refrenget til mårradagens uberørte, rene skjønnhet, som du selv må gi form og farge, og du hører Prøysens trøsterike stemme: Du ska få en dag i mårå/ som rein og ubrukt står/ med blanke ark og farjestifter tel -

Stubbene

Det er rørende vakkert. Men språklig kan Prøysen stråle enda sterkere i en annen sjanger, såkalte «lørdagsstubber», publisert i Arbeiderbladet fra 1951 til han døde. Dette er også kvantitativt den mest ruvende del av forfatterskapet. Det skal visst være 742 slike stubber. Jeg har langt fra lest alle.

En prøysensk stubb er en kort prosatekst i hans ytterst presise stil, de beste er mini-noveller. Situasjoner og personer skisseres i raske strøk. Typiske prøysen-skikkelser er rappkjefta, replikkene smeller veggimellom. Alt later til å være klart og entydig mens stubben forbereder noe annet. Prøysen skapte sitt enorme persongalleri med usentimental kjærlighet.

Han røper kreativitetens hemmelighet i guttungen Jons replikk til mor:

«Je skjønne itte å du får æille rare tanka din frå je.»

«Det er bære å sitta still og glåme rett ut i lufta det, så kjem dom ta seg sjøl.»

Ringsaker-dialekten perfeksjoneres. Skriftbildet blir noen ganger eksotisk – man må lytte til teksten for å kunne lese den. Prøysen var visst selv overrasket over at folk overalt i landet forsto dialekten hans, som om den var blitt et nytt riksmål. For meg er den velkjent. Nær slekt i Ringsaker, det må man ha.

I perioden 1950-70 ble jordbruket mekanisert og sysselsatte langt færre. Det var viktige framskritt, likevel dro mange til byene. Politikere var bekymret over «flukten fra landsbygda», et gnål Prøysen ikke tålte. Han visste hvilket klassesamfunn folk flyktet fra. Han får sagt det med få ord i den geniale avslutningen av Griskokktrøsta: «For vi skal villig glømme du er en grishusknøl, men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl.» Poeten Lundjordet i romanen Trost i taklampa hyller det harmoniske bygdesamfunnet og blir latterliggjort, for ikke å si forhånet.

Prøysen kan fortelle hva det opphøyde virkelig er og betyr. Stubben som avslører det, er blant de beste jeg har kommet over. Omhyggelig bygges det opp til en logisk avslutning som likevel blir et lite sjokk. Mesterstubben må gjengis i sin helhet.

Juleglans og innmatkake

Det peneste juletreet je har sett i mitt liv, var juletreet i Svingen. Og det juletreet vart penere og penere for hårt år. Det rakk helt oppi taket og var dryssfullt ta glitter og glasskuler, papirkørjer og lys.

Åtte daer før jul pynte dom juletreet i Svingen: Mæinn og kjærringa, den vaksne sønn og de tre onga. Og æille vi andre onga som bodde i grenda omkring Svingen, fekk vara med og sjå på.

– Sett dekk pent på senga nå, så skal de få sjå på, sa kjærringa. Og vi klompe øss ihop oppi senga, skubbe og fløtte øss, så det skulle bli plass tel æille. Vi sa itte et ord, vi bærre såg. Helt tel det var noen som banke på ruta og ropte navnet våres. Det var utsendinger hemanifrå, store søsken som skulle få øss telbars tel hverdagen. Tel vedhogginga og kveldsgrauten og skuleleksa.

Og da var det itte moro å fortælja at vi hadde vøri i Svingen. Ingen skulle gå dit, folket i Svingen var møkksamme og domme, dom kunne itte hæindtere penger, itte hadde dom gris så det vart no julkveldsmat, vedtomt var det i skålen der nesten støtt. Og et nytt klesplagg hadde itte onga der fått på mange år. Hadde dom tjent litt ekstra tel jul, så kjøpte dom juletrepynt.

– Åffer kæin itte vi har slikt juletre som dom har i Svingen da? kunne vi onga seia der vi satt i tjukke gensera og åt blodklubb.

– Jo – ville du heller sitta her og fryse og itte ha noe mat så --.

Og det var forklaring nok for øss. Vi godtok den. For da skjønte vi at vi hadde det bedre enn folka i Svingen. Vi hadde det bedre enn mange andre og, hu mor delte ut en fleskebæta og litt mjølk tel dom som itte hadde. – Slik var det å ha god råd, tenkte vi onga der vi gikk i tussmørke og delte ut tel dom som satt «trångt i det». Den gamle kjærringa inni skauen folde henda og gret da vi kom, vi følte øss nesten som engler der vi stod ved døra og hørde å snille vi var. Og den giktbrøtne kæillen oppå loftet i Svestugua, hæin sa både takk og ære.

Så hadde vi bære Svingen att. Hu mor hadde sendt med ei pølse som vi skulle levere der og.

– Men det er vel itte stor hjelp i det, dom greie itte å gjømme noe tel julkvelden kjem, sa hu mor da hu putte pølsa i kørja.

Vi kjæm med litt julemat vi, sa vi da vi kom inn.

– Takk for det, legg pølsa på bordet, sa kjærringa. Mæinn sett fram stol tel øss, vi belaga øss på såmå takksamheten som vi hadde møtt hos dom andre som fekk julesmak.

Men så flaug den vesle dotter der over golvet og slo opp døra ut i den kæilde stua.

Der sto juletreet med den peneste og blankeste juletrepynten som tenkjes kunne.

Og så var vi onga like fattige att. Det var oppi Svingen dom hadde juleglansen, tenkte vi.

Og så gikk vi sakte hematt og åt innmatkaker.

Har Svingen-folket forstått at det åndelige er viktigere enn materielle goder som varme klær og blodklubb? Slik er det ikke. Det er «vi»-ungenes mor som praktiserer kristne dyder, først ved protestantisk sans for forstandig bruk av penger, så ved å gi til de som er fattigere. At ungene kjenner seg om engler, er ikke et hovmod som må irettesettes. Teksten gir ingen moralsk belæring. Juletreet er ikke det «grønne glitrende». De norske flaggene mangler, og høyt i toppen er det ikke plass for den blanke stjerne. Dette juletreet er konfesjonsløst, det kjennetegnes ene og alene ved sin grandiose penhet. «Vi», som pliktmessig har utført gode gjerninger, går slukøret hjem. Vi fikk et glimt av Det skjønnes seier over Det gode. I kjærringa i Svingen er Hedda Gabler triumferende reinkarnert for en stakket stund.

Det må være et glimt. Man kan riktignok tenke seg en fortsettelse – «vi» kunne utvikle en varig forakt for mors dyder, Svingen-folket kunne gå til grunne i ødsel skjønnhetslengsel og trang til å imponere naboene, eller poeten Lundjordet kunne stikket hodet fram og kreve en harmonisk avslutning. Stubben unngår alt dette.

Med god grunn fryktet Prøysen lundjordifisering av forfatterskapet, en skjebne som ikke var til å unngå. Han gjør helst ironisk bruk av «skjønnhet», et ord for fine byfolk og storbønder. Her er det ikke ironi, derfor blir juletreet så pent. Det holder for å vise at glansen er et annet sted.

Prøysen har skrevet et dikt om sannhet og løgn som må være blant de minst pene og mest kjetterske i norsk litteratur.

Visa om løgna

Og detti er visa om løgna
du hørte så lindt som a læt …
Sæinnheta syng og marsjere,
løgna går omvæg og græt ….

Sæininnga seire i solskinn
og vill itte kjøpslå om fred,
løgna sitt livredd i skuggen
og sverger sin saligheds ed!

Sæinninga sitt i en ting-sal
med fakta og klare bevis,
løgna sitt dødsdømt i pine
og dikte om Paradis ...

Sæinninga peke ut vægen
snor-rett med glass-skår og stein,
løgna har lønnlige stier
for børrføtte, såre bein.

Løgn ... ska vi slå øss ihopes?
Sei det er meg du vil ha!
... du ska slæppe å sjå meg i aua
bære du svara «ja».

Kvisk det er meg du er gla ti!
Gjøm deg ved hjertet hos meg!
Så ska je blunde att aua
og kviske det såmmå ått deg...

Det finnes (minst) 11 musikalske tolkninger av den rå skjønnheten i disse linjene. Jeg synes Knut Anders Sørum og Sigurd Hole lykkes særlig godt, begge tolkninger er tilgjengelige på YouTube.

Har det å gjøre med fortielse? Han oppsøkte Kim Friele, som mente stormen ville bli for stor om han forlot skapet. Det var i 1967. Selv i 2004, da Røsbak offentliggjorde at Prøysen var «glad i gutter også», ble det negative reaksjoner. «I Vårherres hus er det mange rom, og de fleste er i kjeller’n» betrodde han sin gode venn Alf Cranner. (Røsbak 1992, s. 351) I en av stubbene berøres et sextema som ennå er skandaløst, og Prøysen viser sitt mesterskap i sjokkartet finale. Han innbyr aldri til omvisning i kjeller’n.

På 60-tallet spilte han den sjarmerende gatesanger Romeo Clive Sandersen Olsén på TV. Sammen med Anne-Cath Vestly var han tilbake som barnetimeonkel. I intervjuer prater han avslappet om fattigdommen han kom fra og avslutter med en trivelig, velkjent vise. Lundjordifiseringen er langt framskreden. Antakelig var det greit for Prøysen å bekrefte seg selv som nasjonalt godslighetsikon. Den store språkkunstneren merkes der også.