Khamenei har tre fiender: USA, Israel og Iran

«Patriotisme er et annet navn for hedenskap», sa Ruhollah Khomeini etter den islamske revolusjonen i 1979. «Jeg sier, la dette landet [Iran] brenne. Jeg sier, la dette landet gå opp i røyk, så lenge islam trumfer i verden.»

Systemet som Khomeini grunnla (velayat-e faqih) sentraliserte makten hos Irans geistlige. Landets ressurser skulle ikke lenger brukes på utvikling, men på målet om å etablere et globalt sjiakalifat. I motsetning til opplysningsfilosofien er det heller ingen plass i systemet til «folket», som fengsles eller henrettes hvis de er mot religiøse lover og institusjoner.

Khomeinis prosjekt, som videreføres av Ali Khamenei, er like fremmed for iranere som for nordmenn. De vil ikke ofre sin sivilisasjon for et religiøst diktatur. Det iranske folk blir derfor undertrykket – gjennom økonomisk utnyttelse og lovlig utslettelse, tilsvarende det algerierne opplevde under franskmennene og kenyanerne under britene.

Vedvarende motstand

Men regimet taper terreng.

Tross statlig propaganda mot USA og Israel på skoler og fjernsyn har mange iranere blitt synlig pro-vestlige. Da regimet plasserte amerikanske og israelske flagg på bakken på en universitetsgård i Teheran, gikk studentene rundt flaggene for ikke å fornærme landene.

At rekordmange valgte å boikotte president- og parlamentsvalget i Iran forrige måned, var et nytt slag for regimets legitimitet.

I årevis kunne den islamske republikken påberope seg en grad av legitimitet ved å peke på eksistensen av såkalte reformistiske politikere. Reformistene ville mykne opp morallovene og bedre forholdet til Vesten. Der de fikk delta i valg, vant de, som i 1997 og 2013 med seirene til Mohammad Khatami og Hassan Rouhani.

Men reformistene kom, og de store endringene uteble. Gradvis døde troen på at reformer er mulige med presteskapets styre over staten. Under folkeopprøret i 2022 og 2023 kunne demonstranter med slagord som «Død over den islamske republikken» høres selv i landets mest konservative byer. I en lekket statlig undersøkelse svarer tre av fire at de ønsker overgang til et sekulært demokrati.

Den andre fasen

Gapet mellom presteskapets visjoner og folkets ønsker har aldri vært større. Derfor tar ikke øverste leder Khamenei lenger noen sjanser.

For å beskytte og videreføre den islamske republikken utover hans egen levetid, følger 85-åringen strategien om «Den andre fasen av den islamske revolusjonen» (gaam-e dovom-e enqelab), hvor han bytter ut tjenestemenn som ikke er tilstrekkelig ideologiske.

Valget av Ebrahim Raisi som president i 2021 – og igjen i år – viser vektleggingen av «andre fase». Raisi, som knyttes til massehenrettelser på 80-tallet og har kallenavnet «slakteren i Teheran», er venn av Revolusjonsgarden, og har utvidet gardens innflytelse.

Det som var en milits laget for å sikre presteskapets grep over Iran, har blitt en stat i staten, med egne økonomiske, kulturelle, politiske og etterretningsmessige armer.

Et dummere system

Med flere trofaste tjenestemenn i ledende stillinger føler Khamenei seg tryggere. Men fokuset på ideologisk lojalitet har fordummet regimet.

Ta dyrevernpolitikken som eksempel.

Etter at en utrydningstruet gepard fødte tre unger i et dyrereservat i 2022, hevdet regimets miljøsjefer at alle var hunner, før sjefene senere erklærte at de var hanner. Da ungene ble berørt for hånd, nektet gepardmoren å ta dem imot, og som konsekvens døde to av dem.

Den eneste overlevende var Pirouz, som ble et symbol på iranernes motstandskraft. Men i fjor døde også Pirouz av feilmedisinering.

Videre har prioriteringen av ideologi i utenrikspolitikken skadet økonomien.

Etter det iranske rakettangrepet mot Israel steg prisen på en dollar til over 700 000 rial, et historisk bunnpunkt for den iranske valutaen. Til sammenligning kostet en dollar bare 70 rial før den islamske revolusjonen i 1979.

Til slutt har Khameneis styrking av kompromissløse islamister økt undertrykkelsen av iranere, med en oppgang i henrettelser og hardere straffer for brudd på morallovene.

De siste 18 månedene har alle faktorene som utløste folkeopprøret i 2022, bare endret seg til det verre.

Veien til veltet

Med andre ord er nye demonstrasjoner i horisonten.

De siste årene har iranernes misnøye antent hyppigere, blant annet med demonstrasjonen i 2016 ved graven til Kyros den store, Dey-demonstrasjonene i 2017-2018, og Aban-demonstrasjonene i 2019.

En ny og stor protestbølge kan komme spontant, som med drapet på Mahsa Amini i 2022.

Men den kan også komme hvis Khamenei dør.

Hans bortgang «kan utfordre et system preget av elitefraksjonisme som bare har gjennomgått ett enkelt lederskifte», står det i USAs nyeste trusselvurdering.

Men om en ny protestbølge skal klare å velte den islamske republikken, bør interne og eksterne vilkår oppfylles.

I Iran bør den stille majoriteten, også kalt det «grå laget» av samfunnet (qeshre khakestari) ta til gatene, samfunnskritiske arbeidere bør streike, og deler av sikkerhetsapparatet bør slutte seg til folket.

I tillegg står den demokratiske verden overfor valget om å fortsette å legitimere regimet, eller å isolere det, slik apartheidregimet i Sør-Afrika ble isolert – og om de skal støtte den iranske demokratibevegelsen, slik den polske solidaritetsbevegelsen fikk støtte.

Skjebnetråden veves gjennom gategulvet i Teheran og regjeringskontorene i Oslo og Washington D.C.