Blir alkohol glemt i rusreformen?

Alkohol er ifølge flere ekspertvurderinger det rusmiddelet som forårsaker mest skade på individ og samfunn. Alkohol er i særdeleshet forbundet med omsorgssvikt, ulykker, vold, overgrep og fosterskade, og kostnadene i helsevesenet er så store at det er uklart om de fullt ut dekkes av de 13,7 milliardene staten får inn i alkoholavgifter. Ifølge dødsårsaksregisteret førte alkoholbruk til 339 dødsfall i 2017, 91 flere enn illegale rusmidler. De fleste dødsfallene var relatert til avhengighet, og tallet inkluderer ikke de langt flere dødsfallene ved alkoholutløste ulykker eller sykdom forverret av alkoholbruk.

Norge er blant de beste i klassen på tiltak som reduserer totalkonsumet av alkohol, selv om vi har mange alkoholbrukere. En uforholdsmessig stor del av skadene skjer imidlertid blant dem som har alkoholproblemer. Derfor har vi mye å hente på å utvikle et bedre behandlingstilbud og bedre intervensjoner. Rusreformutvalgets mandat åpner for å la politiet henvise personer til helsevesenet når lovbrudd skjer i forbindelse med bekymringsfull alkoholrus. Et spørsmål blir da hva slags type behandling de skal tilbys.

I Norge i dag opereres det i hovedsak med tre behandlingsformer: 1. Abstinensbehandling, der hovedmålet er å forebygge delir og andre farlige abstinenssymptomer. 2. Forebygging av tilbakefall med bruk av ikke-rusgivende legemidler som akamprosat og disulfiram (antabus). 3. Psykososial oppfølging.

Imidlertid ser vi i dag høy grad av tilbakefall etter behandling. Dette kan dels skyldes at målet med behandlingen ofte er totalavhold, som er vanskelig å oppnå for mange. Denne tilnærmingen gjør dessuten trolig at mange ikke oppsøker behandling i utgangspunktet; i en artikkel på forskning.no fra 2016 anslo NKROP-seniorforsker Jørgen Bramness at kun syv prosent av personer med alkoholproblemer får behandling.

En alternativ tilnærming, som i begrenset grad brukes i Norge, er å bruke legemidler som nalmefen og naltrekson for å svekke trangen til å drikke mer når en først drikker. Målet med denne behandlingen er ikke totalavhold, men å redusere forbruket og derigjennom skadevirkningene. Ifølge Karl Mann, en av Europas ledende forskere på rusbehandling, kan denne tilnærmingen nå ut til en større gruppe enn en tilnærming basert på totalavhold.

En annen lite utprøvd tilnærming er substitusjonsbehandling, slik vi i dag har for personer som er avhengige av opioider. Det er stor faglig enighet om at legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har bidratt til bedre helse og livskvalitet for denne gruppen. Det er betimelig å spørre om ikke denne tilnærmingen bør benyttes overfor avhengighet av flere rusmiddeltyper enn bare opioider.

I Norge er nedtrapping med benzodiazepiner det nærmeste en kommer substitusjonsbehandling ved alkoholavhengighet. I noen europeiske land har man imidlertid god erfaring med både stabiliserende substitusjonsbehandling av alkoholavhengige og bruk av andre medikamenter enn benzodiazepiner.

Mens både baclofen og pregabalin viser potensial i enkeltstudier, er legemiddelet med best evidens natriumoksybat – det medisinske navnet til rusmiddelet GHB. Det virker på noen av de samme systemene i hjernen som alkohol, men er lite giftig for kroppen. Selv om bruk av GHB som rusmiddel har ført til overdosedødsfall, er dette ikke registrert ved substitusjonsbehandling med GHB, som har pågått i mer enn 20 år.

Nyere forskning fra Italia tyder også på at GHB trygt kan brukes til å få pasienten til å redusere alkoholinntaket, uten å kutte ut alkoholen helt. Substitusjonsbehandling med GHB kan dessuten kombineres med naltrekson eller nalmefen, som i foreløpige studier viser større effekt enn behandling med noen av legemidlene alene.

På Nordic Reform Conference 20. september vil Professor Wim van den Brink snakke om nye alternativer i behandling av alkoholproblemer, deriblant substitusjonsbehandling med GHB. Forhåpentlig kan dette bli begynnelsen på en større offentlig samtale om hvordan vi som samfunn kan reduserer skadene av det mest problematiske rusmiddelet vi har.