Tilliten balanserer på en knivsegg

Under nedstengingen før jul ble vi bedt om å holde ut. «Vi er snart der», var omkvedet. Bare over den kneika her nå, så har vi vaksinen. Og delvis var jo det rett – alt i romjulen hadde landets to allmennkringkastere minutt for minutt-dekning av at den første vaksinen ble satt. Og siden har det jammen også vært omtale av at samme person fikk satt sin andre dose. Men det er opplagt krevende å finne lyspunkter i hverdagen når nyhetene må lete blant sprøytespisser for å finne noe positivt.

Selv satt jeg med følelsen av bedrag.

Et godt samfunn for min del er et samfunn som forsvarer friheten vår. Og for å ha mest mulig frihet må vi ha «rule of law» og «common sense». Og for at folks tillit ikke skal utfordres gjennom forventningsbrudd; realisme. Selv om jeg ikke definerer meg som en av de mest autoritetstro, har jeg vært opptatt av å følge smittevernreglene. På tross av noen ganger å finne inspirasjon gjennom opprør, er jeg – tross alt – pragmatisk anlagt. Men nå var jeg forbanna. Pandemien hadde ført til at to av barna mine ikke kunne komme hjem til jul, slik de skulle. Etter måneder uten å ha vært sammen var det mye tøffere enn det meste annet 2020 bragte med seg for min del. Og jeg trodde ikke på at nirvana ventet rundt nyttårssvingen.