Masvies påstand om frihetens normløshet faller sammen

Andreas Masvie tar i sitt essay Frihet er å fornekte seg selv i Minerva 18. februar tak i en viktig moralsk dimensjon i diskusjonen om personlig frihet. Siden Masvie bruker min bok Liberale tenkere for vår tid som et utgangspunkt for å problematisere det liberale frihetsbegrepet og dets forhold til normer og dyder, vil jeg forsøke å komme Masvies tenkning i møte med noen kritiske og, forhåpentligvis også, konstruktive refleksjoner. Dette gir meg også en anledning til å utdype noen tanker om forholdet mellom frihet og moral, som ikke ble vektlagt i min bok om liberale tenkere.

Det sentrale punktet i Masvies kritikk er at et begrep om frihet som er normløst og verdinøytralt til hvordan vi velger å leve ut vår personlige frihet risikerer å ende opp som «en forvrengt forståelse av frihet, og er med på å undergrave den liberale samfunnsorden». Masvie er med andre ord redd for at vi uten dyder som rettleder våre handlinger mot det gode, i tråd med menneskets natur, vil undergrave «liberalismens kulturideal», for å låne et begrep fra Wilhelm Röpke. Jeg er enig med Masvie om at Wilhelm Röpke, en av de ni tenkerne jeg skrev om i min bok, er spesielt interessant i denne sammenheng. Jeg deler også, på lik linje med Masvie, Röpkes syn om at en liberal samfunnsorden ikke bare er betinget av liberale institusjoner, «men også av at enkeltmennesket kultiverer visse dyder» som styrker oppslutningen om de samme institusjonene.

Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg mener Röpkes tanker også kan gi et viktig svar på Masvies frihetsdilemma, samtidig som Röpkes syn representerer en tydelig broforbindelse med min tolkning av frihetens innhold og forutsetninger.