Isolasjonismen blomstrer i det moderne republikanske partiet

I januar, nesten et år etter Russlands fullskalainvasjon, viste en meningsmåling fra Gallup at 65 prosent av amerikanere støtter at USA hjelper Ukraina med å gjenvinne sitt territorium, til tross for risikoen for å forlenge konflikten. Men at kun 53 prosent av republikanere mente det samme, illustrerer kampen om veien videre for partiet. Splittelsen går hovedsakelig mellom moderate konservative på den ene siden, og populistene som ønsker å gjeninnføre «America First»-politikken fra mellomkrigstiden på den andre siden.

Det finnes mange historiske paralleller mellom dagens situasjon og hendelsene som ledet opp til andre verdenskrig. På 1930-tallet måtte verden takle den store depresjonen, en alvorlig økonomisk nedgangstid som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig. Hitlers fremvekst, aggressive retorikk og annekteringer av land og territorier økte frykten. Til tross for disse voksende bekymringene var det i USA liten politisk vilje til å bli involvert i internasjonale konflikter, selv om president Franklin Roosevelt var ivrig etter å hjelpe europeerne. Særlig det republikanske partiet var mer opptatt av å løse nasjonale utfordringer og å komme seg på beina etter den økonomiske krisen, noe som førte til en uvilje mot utenlandske kriger og en preferanse for isolasjonistisk politikk.

Isolasjonismen på 1930-tallet gjorde det utilsiktet enklere for Tyskland å erobre Europa i begynnelsen av andre verdenskrig.

Spoler vi frem til i dag, er verdenssamfunnet fortsatt i ferd med å komme seg etter finanskrisen i 2008. Mange mener at det internasjonale engasjementet i Afghanistan og Irak ikke har gitt positive resultater. Disse likhetene fremkaller et kjent bilde: et globalt samfunn som er utmattet, desillusjonert og misfornøyd med dagens situasjon, og som søker svar og løsninger på komplekse utfordringer. En økt trang til kulturkamp fra venstresiden, forankret i identitetspolitikk, bidrar også til å polarisere, blant annet ved å gi grobunn til autoritære tendenser på høyresiden. Grensene for politisk diskurs skyves enda lenger ut mot det ekstreme.

Dette skaper et farlig politisk klima, som er sårbart for utnyttelse av populistiske og nasjonalistiske ledere (eller til og med TikTok-influencere som Andrew Tate) som hevder å representere «vanlige folks» interesser mot det etablerte og elitistiske.

Som et ekko fra tidlig 2. verdenskrig, hvor senator Robert Taft fremmet anti-intervensjonisme, har dagens politiske stemmer begynt å uttrykke lignende standpunkter. Floridas guvernør Ron DeSantis, en betydelig utfordrer til Trumps republikanske nominasjon, har uttrykt at USA ikke bør engasjere seg i «den territorielle konflikten» mellom Russland og Ukraina. Disse parallellene mellom dagens isolasjonistiske retorikk og tidligere tids holdninger understreker den sykliske naturen ved politiske ideologier.

Men hvordan gikk vi fra et skeptisk misfornøyd flertall på 1930-tallet til sentrale skikkelser i USA som nå fungerer som språkrør for Putin? Kongressrepresentant Paul Gosar fra Arizona uttalte: «Ukraina er ikke vår venn, og Russland er ikke vår fiende». Den oppmerksomhetssøkende Marjorie Taylor-Greene, som sitter i komiteen for innenlandsk sikkerhet i Representantenes hus, sverger på at hun ikke vil sende en eneste krone til Ukraina, sammen med en voksende fraksjon av bråkmakere i Kongressen.

Det faktum at Kevin McCarthy, speaker i Representantenes hus, ikke er villig – eller har mulighet – til å fjerne disse stemmene fra maktposisjoner i Huset, sier mye om partiets nåværende tilstand. Som den svakeste speaker i manns minne er McCarthy spesielt sårbar for partiets mer ytterliggående folkevalgte.

Holdningsendringen kan tilskrives en kombinasjon av faktorer, inkludert økende politisk polarisering, svekket tillit til tradisjonelle institusjoner og et sterkt ønske om politiske ambisjoner. Disse ambisjonene er i økende grad i forgrunnen på skjermene våre. Tucker Carlson, som nylig fikk sparken fra Fox News, har åpent støttet Russland, lenge før invasjonen fant sted: «Jeg tror vi sannsynligvis bør ta Russlands side hvis vi må velge mellom Russland og Ukraina.»

USA må ta et oppgjør med dagens pro-fascistiske stemmer som Tucker Carlson, slik anti-semittiske og anti-intervensjonistiske stemmer ble møtt på 1930-tallet. Pater Charles Coughlin, en farlig demagog og radiovert, hisset opp motstanden mot intervensjonisme blant sine titalls millioner lyttere. Ved utbruddet av andre verdenskrig i 1939 innførte National Association of Broadcasters nye selvregulerende retningslinjer som sikret at han ble fjernet fra radioen, noe som effektivt satte en stopper for hans karriere. Angrepet på Pearl Harbor i 1941 eliminerte gjenværende antiintervensjonistiske holdninger i befolkningen, og figurer som Coughlin ble stemplet som forrædere og Hitler-sympatisører. I vår tid har medielandskapet og innflytelsen fra kommentatorer endret måten vi mottar nyheter på. Det faktum at Rupert Murdoch fortsatt kan eie hundrevis av nyhetsplattformer verden over uten restriksjoner, er utvilsomt en av de største utfordringene i vår tid.

Å fastslå hvem som bærer ansvaret for dagens politiske klima, krever en nøye granskning av nyhetsmedienes utvikling og den økende innflytelsen fra sosiale medier og informasjonsekkokamre. Sosiale medier og apper har gjort det enklere for folk å bli eksponert for og å dele informasjon som bekrefter deres eksisterende overbevisninger. Dette skaper ekkokamre som forsterker nasjonalistiske og isolasjonistiske holdninger. Det gjør det også betraktelig vanskeligere å tie ned demagoger og konspirasjonsteoretikere som når frem til millioner av mennesker. Det faktum at Russland og Kina har egne «bot-farmer» rundt om i verden for å drive sine propaganda- og desinformasjonskampanjer, understreker medienes makt når det gjelder å vinne folks «hearts and minds».

I USA bærer begge sider av det politiske spekteret ansvar for å forsterke denne kultaktige nyhetsunderholdningsbølgen, og deres manglende evne til å regulere de skadelige konsekvensene.

USAs intervensjon i Irak var ikke så ensidig som media ofte framstilte det, spesielt sett fra det kurdiske folkets perspektiv. Selv om et stort flertall av amerikanerne i utgangspunktet støttet invasjonene av Afghanistan og Irak, bidro medienes rolle i å forme offentlig mening til å svekke denne støtten over tid. Dette gjorde det vanskeligere å nå de alliertes mål uten sterk politisk vilje. Denne utviklingen markerte på ett vis starten på de isolasjonistiske og polariserende tendensene vi ser i dag. Det tjener som en nøktern påminnelse om viktigheten av å forstå historisk kontekst og medienes rolle i å forme vår oppfatning av globale hendelser.

Dersom Vesten ønsker å stå imot russiske, kinesiske og andre antidemokratiske krefter, er det avgjørende at vi lærer av historien og tar et oppgjør mot dem som aktivt motarbeider våre interesser. Kun ved å gjøre dette kan vi samle den nødvendige støtten for våre allierte, før en ny verdenskrig blir en realitet.

Henrik Friis

Henrik Friis de Magalhães e Meneses, deltaker på Civita-akademiet og tidligere krigsjournalist. Han er nå sekretariatsleder for det nyskapende FN-initiativet UN Business Arena.