Livet i simulasjonen

Da jeg flyttet til San Francisco i 2018, lærte jeg tidlig at lokalbefolkningen ikke lenger omtalte byen som San Fran eller Frisco, slik de gjorde i de gamle beatbøkene jeg hadde lest. Nå var navnet SF. En forkortelse jeg tenkte var for kjedelig for byen, inntil jeg var bevisst dobbeltbetydningen den rommet. SF står jo også for science fiction.

Og ja, det er noe utenomjordisk med denne tettbebygde steinknausen på kanten av kontinentet. Det er aldri sommer, aldri vinter. I SF er det eviglang vår. Stillehavståka dimmer sola, og gjør at man ikke ser klart. Ofte tenker jeg at været også betoner det lokale sinnelaget: Sanfranciscanerne går med hodet i skyene. De er mer opptatt av luftige visjoner enn det jordnære. The sky is the limit.

Hjemløsheten. De selvkjørende drosjene. Kryptovaluter og skytjenester. Hvor ekte er vel alt dette, uansett? Jeg kjenner flere her som tror mer på simulasjonsteorien enn på en Gud. Hvis du ikke har hørt Elon Musk fable om det førstnevnte, så er det teorien om at verden slik vi kjenner den er en digital konstruksjon skapt av en høyere intelligens. Et slikt grensesprengende verdenssyn kan selvsagt fostre fatalisme, men også få folk til å tenke utenfor boksen. Eller, vel så ofte: utenfor byen. Hippiemantraet «think globally, act locally» har fortsatt gjenklang, og i lokalpolitikken er man kjent for å presentere lokale løsninger på nasjonale problemer, selv når det nasjonale anliggendet ikke angår lokalsamfunnet.