Å appellere til det beste hos amerikanerne

Ny bok

A Promised Land

Barack Obama

Crown Publishing, 2020

768 sider

I am a conservative in temperament if not in vision

– Barack Obama

For observatører av amerikansk politikk er det få ting som er mer givende enn å lese politiske biografier, især tidligere presidenters. Det var derfor store forventninger til Barack Obamas memoarer, A Promised Land.

Og den skuffer ikke!

I boken beskriver Obama hva som formet ham politisk. Hvilke vurderinger som lå til grunn for ulike beslutninger, hans forhold til venner og rivaler, og ikke minst, hans egen forståelse av USA og betydningen av rase. Åpenbart er en slik utgivelse betydningsfull samtidshistorie i seg selv, men Obama krydrer verket gjennom glitrende prosa – og har i så måte levert en av de mest interessante politiske bøkene i 2020.

Kontrasten til Donald Trump

Etter bare en side vandret tankene mine hen til Donald Trump. Mange vil sikkert beskylde meg for å være i overkant fokusert på realitystjernen i Det hvite hus – og det kan hende at de har rett. Til mitt forsvar vil jeg si at det ikke er en bagatell at vi har en president i USA, som har et så problematisk forhold til virkeligheten, og som regelmessig sprer vanvittige konspirasjonsteorier.

Det å være president i USA er ikke et hvilket som helst embete. Og når man leser Barack Obamas bok, blir kontrasten til den sittende presidenten så monumental: Trumps personlige egenskaper er diametralt motsatt av Obamas. Den sittende presidenten utmerker seg med grenseløs ignoranse, løgner, narsissisme og korrupsjon. Obama har også sine negative sider. Likefullt er den moralske kontrasten til Trump slående. Obama er en person med integritet, idealisme, klokskap og varme. Han bruker mange sider på å tvile på sine egne beslutninger, drøfte fordeler og ulemper ved ulike beslutninger, samtidig som at han innrømmer at det var mye han ikke skjønte rekkevidden av som president i USA.

En slik ydmykhet illustrerer etter min mening styrke og selvsikkerhet – to egenskaper som også tydelig skiller Obama fra Trump. Men memoarene til Obama handler ikke om Trump – heldigvis – det er en bok som beskriver et ønske om å gjennomføre store politiske endringer, uten å lykkes helt.

Politikeren blir til

Det var aldri opplagt at Barack Obama skulle bli politiker. I alle tilfeller var ikke mellomnavnet hans, Hussein, et sterkt kort. Men etter innledende tap og brutale erfaringer, lyktes det Obama først å bli valgt til delstatssenatet i Illinois, og senere Senatet i Washington D.C. Men det var ingen enkel vei – og det tok hardt på familien. Som også Michelle Obama skriver i sin biografi, bidro Obamas politiske ambisjoner til ekteskapsproblemer. Ved ett tilfelle uttalte Michelle Obama at «han ikke måtte forvente at hun ville drive kampanje for ham. Ja, han måtte egentlig heller ikke forvente at hun stemte på ham». Obama vant i 2004 valget mot republikanske Alan Keyes med den største seiersmarginen i statens historie. Samme år fikk han sitt nasjonale gjennombrudd med sin glitrende tale på Demokratenes landsmøte i 2004. Allerede da var det mange som begynte å snakke om et mulig presidentkandidatur. Spekulasjonene økte etter mellomvalget to år senere, ettersom Obama bidro sterkt til den blå bølgen som manifesterte seg i november 2006. Og i februar 2007 annonserte Barack Obama sitt kandidatur for Det hvite hus i 2008. Det er selvsagt mye jeg kunne skrevet om. Detaljerte beskrivelser av ulike mennesker, hendelser og valgkampanjer. Hans ærlige skildring av Sarah Palin (hun hadde ikke peiling på hva hun snakket om), Hillary Clinton (dyp beundring), Joe Biden (litt høy på seg selv, men veldig god i rollen som kontrær), John McCain (stor beundring, men håper og tror at han aldri hadde valgt Sarah Palin om han skulle valgt visepresident om igjen), Bush jr (uenig med politikken, stor respekt for personen), for å nevne noen.

Men det mest interessante er hvordan hendelser har formet Obamas politiske filosofi, og påfølgende, hvordan han resonnerer politisk i konkrete saker. Den amerikanske revolusjonen og dens idealer har formet Obamas politiske overbevisning – han understreker i boken at USA langt fra alltid har levd opp til idealene, men den politiske filosofien som uttrykkes i uavhengighetserklæringen og grunnloven er for Obama sterke idealer. Han skiller seg dermed fra mange på venstresiden – som fundamentalt sett mener USA er ondskapsfullt og/eller rasistisk.

Motstander av identitetspolitikk

Obama har aldri argumentert langs disse linjene, tvert imot har han argumentert mot identitetspolitikken og den såkalte «Woke-bevegelsen». Dette er argumenter han gjentar i boken. Det er interessant å lese hvordan Obama appellerte til svarte velgere i Illinois på den samme måten som hvite velgere i Iowa; ved å snakke om økonomiske utfordringer, arbeidsplasser og helseforsikring. Altså ved å samle en koalisjon basert på felles økonomiske utfordringer, og ikke ved å fremme grupperettigheter. Man kunne innvende at dette var noe Obama måtte gjøre for å unngå stempelet som «den svarte kandidaten», men det synes å være liten tvil om at Obama er særs skeptisk til den identitetspolitiske vendingen blant demokrater. Ikke fordi Obama tror at USA er blitt et post-rase-samfunn. Tvert imot skriver Obama eksplisitt at rase fremdeles er viktig. Men for Obama løses spørsmål knyttet til rase best gjennom generell politikk som bedre inkluderer minoriteter i samfunnet, ikke gjennom å appellere til deres spesifikke identitet.

I politisk forstand er Obama en moderat eller sentrist. I overordnet forstand beskriver han betydningen av privat næringsliv, rettsstat, eiendomsrettigheter og handel – altså komponentene som utgjør en velfungerende markedsøkonomi. Samtidig har han et pragmatisk forhold til staten og velferdsstaten. Obama har tro på å bruke staten for å sikre alle borgere et minimum av muligheter. I USA ble han derfor omtalt som sosialist. I Europa ville han vært et stykke til høyre i politikken.

Pragmatisme vs. idealisme

Når jeg leser boken slår det meg at Obama innehar en kombinasjon av idealisme og pragmatisme. Han er pragmatisk i den forstand at han søker balanserte løsninger, og sjelden har veldig sterke ideologiske føringer i konkret politikk. Hans idealisme materialiserer seg i hans visjon om hva politikk dypest sett er og skal være; han appellerer til det beste i amerikanerne – og har sterke reservasjoner mot «Politics of fear». La meg nevne et eksempel fra en samtale mellom Obama og David Axelrod etter en primærdebatt, og det er Obama som forklarer:

«”Your problem,” he said, “is you keep trying to answer the question.” “Isn’t that the point?” I said. “No, Barack,” Axe said, “that is not the point. The point is to get your message across. What are your values? What are your priorities? That’s what people care about. Look, half the time the moderator is just using the question to try to trip you up. Your job is to avoid the trap they’ve set. Take whatever question they give you, give ’em a quick line to make it seem like you answered it … and then talk about what you want to talk about.” “That’s bullshit,” I said. “Exactly,” he said».

Samtidig er også Obama smertelig klar over behovet for kynisme – man blir ikke og bør ikke utøve embetet som president i USA, uten en god dose kynisme. Nøkkelen er å balansere idealisme med kynisme – denne balansegangen er noe Obama på glitrende vis reflekterer over i boken ved forskjellige anledninger.

Finanskrisen

Plassen tillater ingen inngående beskrivelse av alle politiske temaer, så la meg nevne den viktigste innenrikspolitiske saken: Finanskrisen i 2008–2009. Obamas gjennomgang av finanskrisen er fascinerende. Fra starten, da man lot Lehman Brothers gå konkurs, og Obama fikk en nøkkelrolle i å hjelpe Bush jr. med å samle støtte til en statlig hjelpepakke. Etter at Obama ble valgt, fikk han også ansvaret for å bringe landet trygt gjennom en økonomisk krise som truet stabiliteten i landet. Obama stiller seg selv spørsmål om han burde latt bankene og selskapene gå konkurs. Mange av hans radikale venner mener det. Obama tviler seg frem til at han gjorde det rette, ikke fordi det var et mål i seg selv å redde Wall Street eller kapitaleierne – men fordi konsekvensene for vanlige amerikanere kunne ha blitt katastrofale.

Kapittelet om finanskrisen er interessant fordi han deler noen tanker om ulikhet, tillit og muligheter – den amerikanske drømmen. Obamas beskrivelse av et møte i Det hvite hus med 15 toppsjefer fra selskaper som hadde mottatt statlig støtte er særlig illustrerende. De 15 sjefene var, slik Obama oppfattet dem, genuint såret over at Obama i et intervju hadde kalt dem «fat cats». Disse toppsjefene mente selv at de hadde vist tilbakeholdenhet ved å kutte lønnen sin fra 50 millioner dollar til 2 millioner dollar. Og de mente at presidenten burde minne befolkningen om at alle var i samme båt. Obamas svar er et godt uttrykk for hans måte å resonnere og formidle på:

«I tried to understand their perspective, but I couldn’t. Instead, I found myself thinking about my grandmother, how in my mind her Kansas prairie character represented what a banker was supposed to be: Honest. Prudent. Exacting. Risk-averse. Someone who refused to cut corners, hated waste and extravagance, lived by the code of delayed gratification, and was perfectly content to be a little bit boring in how she did business. I wondered what Toot would make of the bankers who now sat with me in this room, the same kind of men who’d so often been promoted ahead of her—who in a month made more than she’d made in her entire career, at least in part because they were okay with placing billion-dollar bets with other people’s money on what they knew, or should have known, was a pile of bad loans. Finally, I let out something between a laugh and a snort. “Let me explain something, gentlemen,” I said, careful not to raise my voice. “People don’t need my prompting to be angry. They’ve got that covered all on their own. The fact is, we’re the only ones standing between you and the pitchforks».

Man trenger ikke å være spesielt radikal for å mene at Obama treffer ganske godt i sin beskrivelse.

Utenrikspolitikk

Obamas utenrikspolitikk har blitt gjenstand for kontroverser. Når Obama selv skal beskrive amerikansk utenrikspolitikk, drøfter han forholdet mellom verden slik den er, og slik den burde være. Dette spenningsforholdet var noe Obama uttrykte i sin tale da han mottok Nobels fredspris. En amerikansk president har naturligvis muligheter til å påvirke den globale utviklingen, men han må alltid forholde seg til verden slik den rent faktisk er.

Det er ikke alltid like lett å vite hvilke implikasjoner dette faktisk har. Obamas nølende reaksjon på den arabiske våren i Kairo er et godt eksempel: Skulle Obama støtte USAs allierte, som jo ofte var diktatoriske, som Mubarak i Egypt, eller skulle de støtte demonstrantene? Obama bruker mye plass på å forsvare nølingen. Jeg synes ikke argumentasjonen er spesielt overbevisende, selv om Obama-administrasjonen etter hvert endte opp på riktig ståsted. Kina og Russland vies naturligvis plass. Men jeg savner en grundigere gjennomgang av forholdet til Russland, og særlig Obamas begrunnelse for den såkalte «reset»-politikken. I ettertid synes det ikke som om administrasjonens tilnærming til Russland var spesielt vellykket, og ikke gir den tidligere presidenten gode argumenter for at USA skulle gi russerne en ny sjanse i etterkant av invasjonen av Georgia i 2008.

Obamas forhold til europeiske ledere var stort sett godt, særlig forholdet til Angela Merkel. Obama skriver at hun opprinnelig hadde noen reservasjoner mot ham, grunnet hennes skepsis til karismatiske talere, men gitt Tysklands negative erfaringer med demagoger, så var det en skepsis som i all hovedsak var god. Obamas forhold til Sarkozy var ambivalent. Han likte hans energi, men den tidligere franske presidenten var ofte høy på seg selv og hadde som regel høy sigarføring. De skandinaviske landene får skryt for å ville engasjere seg i verden, særlig fordi vi bidrar mer enn vår størrelse skulle tilsi, mens mange andre land var mer opptatt av å kritisere USA, samtidig som at de forventet amerikansk lederskap.

Obamas siste kapittel omhandler hans største utenrikspolitiske triumf, drapet på Osama Bin Laden. Det kan hende at det høres vulgært ut å omtale et drap som en stor triumf, men rent faktisk var det viktig for mange amerikanere at den ansvarlige for terroren 11. september ble – for å bruke en eufemisme – «holdt ansvarlig» for handlingen. Obamas beslutning, som ble fattet på usikkert grunnlag, ble fremhevet som et eksempel på lederskap da Obama skulle gjenvelges i 2012. Obamas egen beretning om planleggingen av operasjonen og gjennomføringen, skildres på sedvanlig Obama-vis i avslutningskapittelet.

For spesielt interesserte?

Som det fremgår av essayet, er jeg uten tvil veldig begeistret både for boken og for president Obama. Noen vil sikkert hevde at memoarene til Obama i stor grad er skrevet for nerder med særlig interesse for amerikansk politikk. Det kan hende, men skal vi dømme etter omfanget av pressedekningen, er det en ganske stor gruppe. I alle tilfeller er boken essensiell lesning for alle som ønsker en bedre forståelse av amerikansk politikk.