Desillusjonerte Sanders-tilhengere

Jeg vil gjerne starte denne teksten med å påpeke at jeg mener samtlige demokratiske presidentkandidater ville blitt en vesentlig bedre leder for USA enn Donald Trump (med unntak av Tulsi Gabbard, men la oss ikke kaste bort tid på henne). Hadde jeg vært statsborger ville jeg, uten å mukke, drevet valgkamp for, donert penger til, og stemt på den demokratiske utfordreren. Dette gjelder også dersom vedkommende het Bernie Sanders.

Når det er sagt har jeg likevel visse problemer med senatoren fra Vermont som gjør at jeg lar meg irritere mens jeg, i likhet med mange andre nordmenn, fordøyer min daglige dose amerikansk politikk. Det vil si, det er ikke nødvendigvis Bernie selv som får meg til å rive meg i håret, men deler av tilhengerskaren hans. I motsetning til hans motstandere i nominasjonskampen er nemlig Sanders gallionsfigur for en folkebevegelse overbevist om at såkalt «demokratisk sosialisme» er det som skal til for å få USA tilbake på rett kjøl. De er gjerne unge, på venstresiden, desillusjonerte og skuffet over tingenes tilstand, med et inntrykk av å være sjanseløse i dagens politiske system.

Pågangen er åpenbart størst blant amerikanere, men også her hjemme har den populære senatoren mange beundrere. Bernie Sanders, og grasrotbevegelsen rundt ham, har skapt engasjement hos mange nye velgere, og peker på flere reelle problemer i det amerikanske samfunnet. Sannsynligvis vil denne gruppen kunne påvirke demokratenes politiske plattform i stor grad, selv uten Bernie som partiets fanebærer i presidentvalget. Likevel er det noe som skurrer i argumentene for Bernie, for ikke å snakke om hvordan mange tilhengere reagerer når de møter motstand.