Trump kastet ut snøret, og fikk Bill Maher på kroken

Den amerikanske komikeren Bill Maher har lenge vært en torn i siden for de politiske ytterkantene i USA. Den selverklærte liberale Maher befinner seg godt plassert i det demokratiske partiet, men fremmer seg selv som en kritisk tenker som elsker å harselere med det han anser som galskap i egen leir. Sånn sett har han hatt nok av stoff til HBO-programmet sitt Real Time With Bill Maher i årene hvor woke har preget amerikansk offentlig debatt.

Donald Trump har også fått gjennomgå i lang tid. Skjellsordene har sittet løst i komikerens og presidentens omtale av hverandre. Trump har kalt Maher «dum», «low-life», «syk», «sleazebag» og flere titalls andre lite flatterende ting. Maher har vært betraktelig mer kreativ, som da han lanserte presidenten som superhelten Orange Sphincter (oransje lukkemuskel), eller da han lovet Trump fem millioner dollar hvis han kunne bevise at hans biologiske far ikke var en orangutang moren hadde hatt sex med.

Overraskelsen var derfor stor da jeg 1. april leste at Maher skulle ha middag med Trump i Det hvite hus for noen uker siden. Jeg var overbevist om at det dreide seg om en lite overbevisende aprilspøk.

Men middagen var ekte, og Maher mente han gjorde noe viktig og riktig ved å møte Trump fremfor å kaste fornærmelser fra sine hjem på vest- og østkysten av USA. Halvannen uke senere ga han et referat i programmet sitt, hvor han beskrev presidenten som elskverdig og avmålt («gracious and measured»). Maher var i det hele tatt overrasket over hvor trivelig det hele endte med å bli, og slo fast at seerne hans kunne «bestemme hva du mener om det, og hvis det ikke er nok rent Trump-hat for deg, så gir jeg faen».

Til tross for at middagen gikk rolig og pent for seg, ble mottagelsen – ikke overraskende – mindre rolig. Maher ble nemlig kritisert fra en rekke liberale aktører. Bill Clintons tidligere rådgiver, James Carville, som selv har gjestet Mahers program flere ganger, kalte komikeren «ekstremt naiv». Washington Post-spaltisten León Krauze mente Maher ble lurt, og sammenlignet det hele med hvordan historiske diktatorer som Stalin, Mao, Hitler og Fidel Castro sjarmerte folk i lukkede møter. Larry David nevnte hverken Maher eller Trump, men leverte likevel den beste kritikken med kronikken «My Dinner With Adolf» i New York Times denne uken.

Parallelt med at Trump fremstår stadig verre i politikk, handlinger og uttalelser falt Mahers påstander om at han ønsket å strekke ut en hånd og snakke med sine meningsmotstandere flatt. Maher selv ga heller ikke faen i hvordan folk ville reagere, slik han selv hevdet. Han har i stedet klaget over at han ikke kalles en helt for innsatsen, og har i det hele tatt fremstått litt som et av kallenavnene han har vært mest begeistret over å stemple på Trump: a whiny little bitch. Maher påstår at han ikke holdt noe tilbake under besøket. Blant annet skal Trump ha ordlagt seg på en måte som tilsa at han erkjente valgtapet i 2020, og ikke ha flydd i flint da komikeren kommenterte dette. Det hersker selvsagt uenighet om hvor høyt man bør legge konfliktnivået under en privat middag, men basert på hans egen gjengivelse fremstår det ikke som om Maher egentlig utfordret Trump noe særlig de to timene de tilbragte sammen.

Og det er kanskje gjengivelsen som er den største brøleren, ikke middagen i seg selv. For det ville være feil å hevde at Maher ikke lot seg sjarmere av mannen han tidligere mente var halvt orangutang. Han forklarer at Trump ler og er oppriktig nysgjerrig på hva folk rundt ham mener. Likevel tyder lite på at det var særlig diskusjon mellom de to. Maher fikk lire av seg sine synspunkter, mens Trump svarte med stillhet, et smil eller en liten latter. Litt som hvordan du bærer over med noen i et selskap som snakker for mye om noe du egentlig ikke bryr deg nevneverdig om.

«En gal person bor ikke i Det hvite hus. En person som spiller en gal person på TV bor der», slo Maher fast. Han mener kanskje at det er bedre enn alternativet, og det kan godt hende han har rett i det. 

Likevel vitner det da om at Donald Trump er en svindler og en løgner som ikke eier skrupler om hvilke metoder han bruker for å oppnå makt, eller hvilke demokratiske institusjoner, prinsipper og kutymer han må tilintetgjøre på veien dit. Mens Maher snakker om sin trivelige middag med en gjestfri og høflig vert, ulmer diverse politiske kriser – forårsaket av Trump – som kan ha enorme konsekvenser for det amerikanske demokratiet. For eksempel forholdet mellom den utøvende og dømmende makt i føderalstaten, etter at Trump-administrasjonen har nektet en rekke personer i statens varetekt rettferdig rettergang (due process).

Derfor var det skuffende å se Maher – en mann jeg ofte er enig med, og som jeg anser som en befriende, viktig og festlig stemme i amerikansk offentlighet – ta så lett på seansen. «Alt jeg ikke liker ved ham, var fraværende den kvelden», fortalte han til publikum, før han erkjente at han allerede senere samme kveld hadde sett presidenten levere en tirade på TV og slenge om seg med nedsettende kallenavn. «Hvorfor kan vi ikke få den fyren jeg møtte?», spurte Maher alle og ingen.

Problemet er at Trump er den fyren, samme hvor mye folk prøver å se den typen oppførsel som en maske eller et spill for galleriet. I løpet av hans første presidentperiode hendte det iblant at han klarte å tale uten å forlate manus for å raljere om innvandrere og femtekolonnister, eller gjøre opptredener som var samlende fremfor offentlige piskinger av sine fiender. Hver eneste gang slo noen kommentatorer fast at «dette var øyeblikket han ble president», eller kalte ham «presidential» med et håp om at han nå ville jobbe for å samle landet. Og hver eneste gang tok de feil.

Mahers rosenrøde gjenfortelling om sin middag med Trump er bare den siste utgaven av den berømte gjesteopptredenen i Joe Rogans podkast under valgkampinnspurten i høst. Episoden er i skrivende stund sett 58 millioner ganger. I tre timer satt mannen som ble kalt fascist av sine politiske motstandere, og kosepratet om hummer og kanari. Det var denne opptredenen som sjarmerte Ole Asbjørn Ness, før han tok et oppgjør med egen holdning til Trump tidlig i mars. Han fremsto rett og slett sjarmerende. Ikke som den narsissistiske bølla som skjelte ut Volodymyr Zelenskyj for ikke å krype lavt nok. 

Og deri ligger grunnen til at en del av kritikken av Mahers angivelige «heltedåd» er berettiget. Det har konsekvenser å gå i demagogers ærend, selv om det ikke er med overlegg. Rogans Trump-episode pekes på som en viktig faktor til at han vant valget i november. Verten selv er nå kritisk til deler av Trumps politikk, blant annet den tidligere nevnte mangelen på rettferdig rettergang, og pekte nylig på at det setter en farlig presedens som kan få katastrofale konsekvenser. 

«Jeg har ingen makt, jeg er en jævla komiker!» utbrøt Maher tidlig i sitt referat fra middagen med Trump. Og det stemmer at han har liten makt i forhold til Trump. Men han har en plattform. Videoen hans er sett over 3,6 millioner ganger på YouTube, og budskapet hans har makt til å bidra til å definere hva slags mann som sitter i Det hvite hus, og hva som driver ham.

For det er all grunn til å tro at Maher slettes ikke fikk møte mannen uten maske, men at Trump tok på seg en maske for anledningen. Og komikeren gikk rett på kroken. Et forsøk på dialog er vel og bra, men gjengivelsen av middagen i Det hvite hus er et godt eksempel på at også svært motbydelige mennesker kan kunsten å sjarmere, og at også de som gjerne smykker seg med lovord som «kritisk tenker» likevel kan bli en nyttig idiot.