Rød Caesar

Søndag skrev jeg om hvordan Trump utfordrer den amerikanske rettsstaten, og flere ganger har påstått at han står over loven. Lørdag siterte han den franske keiser og diktator Napoleon, som angivelig uttalte at loven kan settes til side dersom det er nødvendig for å «redde nasjonen».

Slike henvisninger til keisere er ganske vanlige i MAGA-bevegelsen, i den grad at jeg skrev et eget kapittel om dette i min bok Trump og fascismen, som kom ut i september 2024. Nedenfor gjengis dette kapitlet.

**

Trump er ikke opptatt av ideologier og har et veldig fjernt forhold til innholdet i dem. Han er en handlingens mann. Rundt ham finnes det imidlertid mange som vil konstruere en ideologi som er mer prinsipiell og sammenhengende. Dersom Trump og hans etterfølgere får holde på makten lenge, er det uvisst om disse vil vinne frem, eller om Trumps improvisasjoner vil fortsette å dominere. Det er uansett interessant å se nærmere på den delen av MAGA-bevegelsen som har større ambisjoner enn bare å være fanklubb for en enkelt mann.

Caesarisme eller bonapartisme er andre ord for troen på sterke menn, mer eller mindre ubundet av parlament og lov, men med et folkelig mandat, som riktignok ikke behøver være uttrykt gjennom demokratiske valg. Caesarismens opphav er avskaffelsen av den romerske republikken som startet med Julius Caesar.[1]

Den amerikanske politiske tradisjonen er sterkt påvirket av antikken – den greske og romerske kulturelle arven. Det er derfor ikke så merkelig at caesarismen har hatt et comeback som begrep på deler av høyresiden. Her er mange opptatt av at venstresiden angivelig har erobret det kulturelle og politiske hegemoniet, gjerne uttrykt gjennom begrepet woke. Dette kan ikke effektivt bekjempes på den vanlige måten, gjennom demokratiet og sivilsamfunnet. Man trenger det en av ideologene bak den nye amerikanske caesarismen, Kevin Slack, kaller en «post-konstitusjonell» leder, eller en «rød Caesar», der rød henspiller på partifargen til republikanerne.[2]

Mest eksplisitt gjelder dette tidligere konservative institusjoner som Hillsdale College og Claremont Institute, som etter at Trump tok over makten i det republikanske partiet er blitt en del av hans kult, med ambisjoner om å bygge en ideologi rundt ham.[3] Den mest sentrale personen er kanskje Michael Anton ved Claremont, mest kjent for sitt essay The Flight 93 Election fra 2016. Anton var en del av Trump-administrasjonen mellom 2017 og 2018, men ikke i en ledende stilling. Han mener at universitetene formidler ondskap, at folket er korrupt og at amerikansk sivilisasjon har mistet viljen til å leve.[4]

Trusselen mot USA er nå så overhengende at drastiske virkemidler må til, derfor henvisningen til passasjerflyet som var ment å bli styrtet i Det hvite hus 11. september 2001. Passasjerene overmannet kaprerne, og flyet styrtet på et jorde isteden. Alle omkom. I sin bok The Stakes: America at the Point of No Return fra 2020 definerer Anton caesarisme som «en form for enmannsstyre, halvveis mellom monarki og tyranni».

Oss eller dem

Slack og Anton ser behovet for en rød Caesar som defensivt. USA har kommet til et punkt der valget står mellom en rød Caesar (altså fra republikanerne) eller en blå Caesar (fra demokratene).[5] Enten er vi der allerede, eller så vil et nytt nederlag for Trump bety at demokratiet i USA ikke lenger eksisterer.[6] Slack mener at problemstillingen er denne: «Siden vi har mistet vår status som likeverdige borgere av en republikk, er det bedre å bli styrt av en rød Caesar som kanskje vil beskytte våre rettigheter enn av smålige oligarker som lever for å berike seg selv på sine undersåtters bekostning.» Slack bruker også uttrykket «råtnende plutokrati» for å betegne dagens USA, en språkbruk vi kjenner igjen fra både europeisk og amerikansk fascisme.

Anton mener at venstresiden ikke vil tolerere et rødt (republikansk) USA i noen form.[7] Han og andre som skrev i Claremont-publikasjoner drev foran valget i 2020 en kampanje for å overbevise folk om at demokratene var i ferd med å begå et kupp, og etter valget sto de sentralt i spredningen av den store løgnen om at valget ble stjålet.[8] For Anton står valget mellom at landet splittes i røde og blå deler, eller en rød Caesar «som tar ansvaret for en regjering som ikke lenger fungerer». Enmannsdiktaturet gjøres nødvendig av omstendighetene. Dette er som tatt ut av tenkningen til Carl Schmitt, en av nazipartiets ledende jurister som særlig sto Hermann Göring nær, og som forsvarte Hitlers harde metoder overfor sine fiender på denne måten.[9] Anton passer seg vel for å direkte ønske seg en rød Caesar, og presenterer budskapet som en spådom isteden.[10]

Da Trump faktisk tapte valget i 2020, nøyde ikke Claremont-kretsen seg med å skrive og tenke. Advokaten John C. Eastman hadde stiftet instituttets Center for Constitutional Jurisprudence, og kastet seg nå inn i kampen for å få valgresultatet omstøtt. Han ble en av Trumps nærmeste rådgivere i den prosessen, i den grad at han står som medtiltalt i rettssaken mot Trump som føres i Georgia. Mest kjent er han for det såkalte Eastman-notatet, der han gjør rede for hvorfor Mike Pence ville være i sin fulle rett dersom han nektet å telle med valgmennene fra de omstridte statene og isteden erklærte Trump som president.[11] Eastman holdt også tale sammen med Trump den 6. januar 2021, der han gjentok de mange grunnløse påstandene om valgfusk.

Allmenvellet og paternalismen

Fascismen er, som vi har sett, åpenbart kollektivistisk, mens Trumps utgangspunkt er utpreget individualistisk, i samsvar med gammel amerikansk tradisjon. Egeninteressen fører til at både individer og samfunn har fremgang.[12] Det er en forestilling som har solid forankring på den liberale høyresiden, gjerne knyttet til Adam Smiths fortelling om «den usynlige hånd».

Trumps forståelse av egeninteressen er imidlertid langt mer primitiv, og koker ned til penger, mens Smith, som først og fremst var moralfilosof, har en bredere forståelse av menneskets motiver og mål. Trumps snevre forståelse av individualisme og egeninteresse gjør også at han ikke forstår selvoppofrelse og heroisme, slik vi har sett i kapittelet om vold.

Selv om Trump er individualistisk, utfordres dette av hans wannabe-ideologer. Som vi så i kapittelet om demokratiet, omtolket fascistene demokratibegrepet slik at fascismen kunne definere seg som den reneste form for demokrati, det sanne uttrykket for folkets vilje. Denne forestillingen finner vi igjen hos Trump-lojale konservative ideologer som er særlig opptatt av «common good», altså allmenvellet, i motsetning til individets selvbestemmelse.

En av disse er jusprofessor Adrian Vermeule ved Harvard, som skriver at de styrende kan utøve sin autoritet også i strid med hva deres undersåtter mener er best for seg selv. «Undersåttene vil senere takke sin hersker» for at hans inngripen fikk dem til å danne mer «autentiske begjær» som bedre fremmer felles velferd.[13] Lignende tanker kommer fra en annen av disse ideologene, Sohrab Ahmari, som setter dette felles beste opp mot individuell autonomi.[14]

Denne typen paternalisme er en vanlig del av konservatismen og også andre ideologier, men sjelden uttrykt så klart, og med et slik ordvalg som her. Vermeule presiserer at hans common-good-ideologi ikke har som mål å minimalisere maktmisbruk, men «å sikre at den styrende har den makten som trengs for å styre godt».[15]

Demokratiets endepunkt

Om ikke Trump selv er åpenbart antidemokratisk, finnes det mange eksempler på det i MAGA-land. Jack Posobiec er en MAGA-influenser, skribent og aktivist, tilknyttet Claremont Institute, som deltok på de konservatives store årlige konferanse Conservative Political Action Conference (CPAC) i januar 2024. Han er kanskje mest kjent som en av de mest aktive sprederne av Pizzagate-teorien, altså at fremtredende demokrater, inkludert Hillary Clinton, var innblandet i organisert barneprostitusjon med base i en pizzeria i Washington D.C.

CPAC har i lang tid vært et samlingspunkt for konservative aktivister, og er i de senere år overtatt av Trump-vennlige krefter. I en innledning sa Posobiec følgende: «Velkommen til demokratiets endepunkt. Vi er her for å avskaffe det fullstendig. Vi kom ikke helt i mål 6. januar, men vi vil forsøke å bli kvitt det, og erstatte det med dette her». Han reiste en knyttet neve, mens han avsluttet: «Det stemmer, for all æren er ikke statens, men Guds!» Artig. Enda artigere blir det at man kan høre Steve Bannon si «all right, amen!» i bakgrunnen.

Posobiec forklarte to dager etterpå at dette var ment som «satire», og kunne berolige med at han ikke ville avskaffe demokratiet, bare Demokratenes variant av det.[16] Men han fortsatte sin voldelige retorikk: «Etter at vi har brent ned sumpen til grunnen[17], vil vi etablere den nye amerikanske republikken på dens aske, og det første vi vil ta fatt i er en rettferdig gjengjeldelse mot de som forrådte USA.»

Ekstremhøyre og nazistene

Ulike grupper på den ekstreme høyresiden, inkludert klart nazistiske, organiserte en felles marsj i Charlottesville, Virginia i august 2017 under banneret «Unite the Right».[18] Fakkelmarsjen gjennom universitetsområdet ga assosiasjoner til både Klanens brennende kors og det tredje riket, særlig da deltakere ropte «Jøder skal ikke erstatte oss!» og det gamle nazislagordet «Blood and soil».[19]

Dette var altså et forsøk på samling, og på å nå bredere ut ved å knytte marsjen til en relativt populær sak, nemlig motstanden mot at statuer av gamle sørstatssymboler skulle fjernes. Her handlet det konkret om Robert E. Lee, kommandanten for sørstatshæren, som har en mer tvetydig plass i amerikansk historie enn mange andre, mer åpenbare rasister fra den tiden.

Marsjen, som samlet noen hundre deltakere, førte til motdemonstrasjoner, og det endte med at en av høyreekstremistene kjørte ned og drepte en motdemonstrant. Istedenfor samling, med appell til amerikanere utenom den ekstreme fløyen, ble Charlottesville snarere et negativt vendepunkt. De mest ekstreme gruppene som deltok der (som Richard Spencers National Policy Institute) kom mer i bakgrunnen, mens andre grupper med større appell, som Oath Keepers og Proud Boys, ble mer fremtredende og skulle komme til å spille en viktig rolle 6. januar 2021.[20]

Demonstrasjonen er også beryktet for Donald Trumps reaksjon på den, der han noen dager etterpå snakket om «veldig fine folk på begge sider».[21] Med dette siktet Trump til knaggen for demonstrasjonen, nemlig striden om sørstatsmonumentene. Man kan åpenbart mene at disse burde bevares uten å være fascist eller tilhenger av raseskille. Samtidig var det klart at Unite the Right handlet om noe langt mer radikalt. Det er imidlertid ikke riktig, slik president Biden gjentatte ganger har påstått, at Trump aldri har tatt avstand fra de ekstreme elementene i demonstrasjonen.[22] I de «veldig fine folkene» unntok han eksplisitt nynazister og tilhengerne av hvit makt.[23]

Amerikanske nazister er ikke entydige tilhengere av Trump. Noen mener at han ikke går langt nok, andre er begeistret over retningen han staker ut. Blant de siste er redaktøren av det nynazistiske nettsiden Daily Stormer[24], Andrew Anglin, som allerede i 2015 støttet Trump, og ba sine lesere om å «for første gang i våre liv stemme på den eneste mannen som faktisk representerer våre interesser». Da Trump kom med sitt utspill om å forby muslimer tilgang til USA, fulgte Anglin opp med: «Heil Donald Trump – vår ultimate Frelser!» Hans folk sto også bak trusler mot Trumps motstandere.[25] Men dette er ganske perifere grupper i dagens USA. Det samme er restene etter den gamle Klanen.[26]

Det avgjørende spørsmålet er om ytre høyre, enten det er de med intellektuelle pretensjoner, militsene eller de mindre gruppene enda lenger ut, er et forvarsel om hva trumpismen kan utvikle seg til – eller om dette vil forbli perifere stemmer også i årene fremover.

Demokrater er ikke amerikanere

Fascismen opererer med et klart skille mellom oss og dem, mellom folkefellesskapet og fiendene. Dette var ikke minst viktig for den nazistiske juristen Carl Schmitt, som er en inspirasjon for ytre høyre i USA i dag. Carl Schmitt skrev i 1923 at det å dele befolkningen inn i ekte borgere med fulle rettigheter og en annen gruppe som ikke kvalifiserer for dette ikke er i strid med demokratiet, men tvert imot representerer ekte demokrati.[27]

Forestillingen om at demokratene er i ferd med å gjøre USA til et slags diktatur, har fått noen til å konkludere med at demokrater ikke egentlig er amerikanere. Glenn Ellmers skrev dette rett ut i en artikkel i Claremont Institutes tidsskrift American Mind i mars 2021.[28] Ellmers er forsker ved institusjonen. «De fleste som lever i USA i dag, opplagt mer enn halvparten, er ikke amerikanere i noen meningsfull betydning av ordet.» Grunnen er at de ikke tror på eller lever etter de tradisjoner og idealer som har definert USA som en nasjon og et folk. De er ikke «autentiske» amerikanere, mener Ellmers. Han har til og med en anbefaling dersom noen slike har snublet over hans artikkel. Til disse «zombier eller menneskelige rotter» anbefaler han å legge den til side. Artikkelen er nemlig ment for «ekte menn og kvinner som elsker ære og skjønnhet».

Konservatisme er ikke lenger relevant eller nok, fordi det ikke lenger er noe særlig igjen å bevare, skriver Ellmers. Derfor er det feil å kalle Claremont Institute for konservativt. Det som trengs, er en gjenetablering – refounding – av USA. Roger Griffin skriver dette om fascismen: «Den mytiske kjernen som utgjør grunnlaget for min idealtype av generisk fascisme er visjonen om en (opplevd) nasjonal krise som innvarsler fødselsveene til en ny orden.»[29]

Ellmers gjør narr av konservative som er bekymret for Trumps rå manerer og manglende respekt for «normer» og forklarer at «våre normer er nå håpløst korrupte og må ødelegges.» Dersom ikke USAs forsvarere finner sammen, vil progressivt tyranni vinne. «Vi ses i Gulag», er Ellmers lystige hilsen.

Ellmers mener løsningen er en «revolusjonær kur». Mange fascismeeksperter mener at Trump ikke kan regnes som fascist fordi han ikke er revolusjonær. Vel, denne delen av MAGA er eksplisitt revolusjonær. Steve Bannon er det samme. I 2013 sa han til journalisten Ronald Radosh at «jeg er leninist. Lenin ønsket å ødelegge staten, og det er også mitt mål. Jeg vil rive ned alt og ødelegge hele dagens establishment.»[30]

Til dem som påpeker at Claremont og Bannon ikke er Trump: Det er korrekt, men mange av disse forestillingene er også Trumps forestillinger. Like før mobben angrep Kongressen 6. januar 2021, sa Trump til forsamlingen: «Dersom dere ikke slåss som gale, kommer vi ikke til å ha noe land lenger.» Som hentet direkte fra Michael Anton. Viktigere: Selv dersom vi ikke kan kalle Trump fascist, er det ikke til hinder for at det bygges opp en fascistisk kultur rundt ham.

Oppfatningen av at de som tilhører det andre partiet er «fiender» er økende blant amerikanerne, ikke bare blant republikanere. Like etter stormingen av kongressen, i februar 2021, valgte 41 prosent av demokratene i en måling for CBS News å kalle republikanere for fiender snarere enn politiske motstandere. Blant republikanerne så 57 prosent demokratene som sine fiender. I juli 2022 hadde dette jevnet seg ut.[31] Den fiendtlige stemningen var den samme hos republikanerne – 56 prosent, men nå var det enda flere blant demokratene – 58 prosent, som mente dette.

Støtter amerikanerne vold?

Selv om Trumps og MAGA-bevegelsens appell til vold ikke er av samme dimensjoner og dybde som fascismen, er den likevel en trussel. Det som skjedde 6. januar 2021 kan gjentas i større skala. Potensialet avhenger av hvor mange amerikanere som er villige til å delta i eller tolerere politisk vold.

Meningsmålinger viser at mange amerikanere, og særlig republikanerne, ser vold som et nødvendig virkemiddel. En måling tatt opp for PPRI i 2022 viste for eksempel at 31 prosent av republikanerne mente at en ekte amerikansk patriot kan måtte ty til vold for å redde landet. I en Marist-måling i mars 2024 sa 28 prosent av republikanerne, mot 12 prosent blant demokratene, at landet var så på villspor at amerikanerne kanskje måtte gripe til vold for å ordne det.[32]

En annen måling høsten 2023 viste at omkring 40 prosent av både Biden- og Trump-velgerne var helt eller delvis enig i at folk som støtter det andre partiet er blitt så ekstreme at det er akseptabelt å bruke vold for å stoppe dem. Enda verre er det at 31 prosent av Trumps velgere og 21 prosent av Bidens er helt eller delvis enig i et så ytterliggående utsagn som at siden «målet rettferdiggjør midlene» kan eget parti ta i bruk hvilke som helst midler for å nå sitt mål.[33]

Støtten til å gjeninnsette Trump med vold er imidlertid betydelig lavere. En måling som følger dette over tid, fant en topp på 10 prosent høsten 2021.[34] Den ferskeste målingen er fra juni 2023 og viste 7 prosent.[35] I tillegg kommer 15 prosent som er usikre. I samme måling var det riktignok flere – 12 prosent – som sa seg enig i at det var riktig å ty til vold for å gjenopprette retten til selvbestemt abort, som høyesterett hadde fjernet året før.[36] Hele 16 prosent av demokratene var også enige i at det ville være riktig å bruke makt for å hindre at Trump ble president. Nesten like mange demokrater – 16 prosent, mot 18 prosent av republikanere – sa seg enig i at det er riktig å bruke makt for å få kongressmedlemmer og offentlige tjenestemenn til å gjøre det riktige.

Det ligger også et potensial for støtte til bruk av vold etter valget i 2024 i det at 27 prosent av republikanerne og 11 prosent av demokratene sier at deres parti har nesten ingen sjanse til å vinne valget fordi det er «rigget» av motparten.

Støtte til «vold» kan imidlertid bety så mangt. Forskere peker også på at disse målingene kan overdrive den reelle støtten til vold ganske kraftig.[37] Når vold defineres som fysisk angrep på et medlem av det andre partiet, faller støtten til omkring tre prosent, og den er høyere blant demokrater enn republikanere.[38] Det er denne typen vold vi forbinder med fascismen, og som italienske, tyske og mange andre lands fascister drev svært langt.

Det er også verdt å merke seg at selv om støtten til bruk av vold i disse målingene er sterkest blant republikanske velgere, er den også betydelig blant demokratiske. Det peker bort fra at dette er knyttet til fascisme, og snarere til en dyptgående polarisering i det amerikanske samfunnet.

**

**

[1] Før Caesar ble diktatorer innsatt av senatet for en avgrenset tidsperiode og for en bestemt oppgave. Mest kjent er kanskje Cincinnatus, som storbyen Cincinnati i Ohio er oppkalt etter. I 458 f.Kr. ble han kalt for å organisere forsvaret mot en fremmed invasjon. Bare seksten dager senere hadde han vunnet krigen, og vendte hjem til sin plog. Denne historien er vel kjent og en inspirasjon for amerikanere som ønsker å begrense hvor lenge politikere kan sitte – «term limits». Caesar avskaffet formelt sett ikke republikken, men styrte i et trespann, triumviratet. Han ble myrdet nettopp av dem som ønsket å bevare republikken. Hans grandnevø Octavian Caesar ble keiser og eneveldig diktator under navnet Augustus i år 27 f.Kr. og da ble republikken formelt sett til et imperium.

[2] Jason Wilson: «‘Red Caesarism’ is rightwing code – and some Republicans are listening». Guardian, 1. oktober 2023.

[3] Laura K. Field: «What the Hell Happened to the Claremont Institute?» The Bulwark, 13. juli 2021.

[4] Jason Wilson: «‘Red Caesarism’ is rightwing code – and some Republicans are listening». Guardian, 1. oktober 2023.

[5] Casey Wheatland: «Founding Fathers and Red Caesar». The American Mind, 20. oktober 2023.

[6] Kevin Slack: «What we talk about when we talk about ‘Red Caesar’». The Blaze, 4. oktober 2023.

[7] Charles Haywood: «The Stakes: America at the Point of No Return (Michael Anton)». The Worthy House, 8. september 2020.

[8] «Stop the Coup». Lederartikkel, The American Mind, 12. september 2020. Laura K. Field: «What the Hell Happened to the Claremont Institute?» The Bulwark, 13. juli 2021.

[9] Michael Lind: «Carl Schmitt’s War on Liberalism». National Interest, 23. april 2015.

[10] «The Claremont Institute: The Anti-Democracy Think Tank». The New Republic, 10. august 2023.

[11] Holmes Lybrand: «Fact check: Eastman’s arguments on overturning the 2020 election are pure fantasy». CNN, 22. september 2021.

[12] Thomas Weber: «Anarchy and the State of Nature in Donald Trump’s America and Adolf Hitler’s Germany» i Rosenfeld & Ward, s. 97.

[13] Nichols, s. 197.

[14] Continetti, s. 384–85.

[15] Continetti, s. 381.

[16] «Calls to ‘fight’ and echoes of Jan. 6 embraced by CPAC attendees». NBC News, 23. februar 2024.

[17] Det er fristende å påpeke at det er vanskelig å brenne ned en sump, men amerikanske fascisters manglende språkbeherskelse er det minste problemet vi har med dem.

[18] En av de mest sentrale organisatorene var nynazisten Matthew Heimbach. Sammen med likesinnede hadde han møtt opp utenfor republikanernes landsmøte i juli 2016 for å vise sin støtte til Donald Trump. I Charlottesville demonstrerte han i en T-skjorte med bilde av Corneliu Codreanu, lederen for den rumenske Jerngarden. Denne fascistiske organisasjonen vokste seg sterk i 1930-årene, og var en periode med i regjeringen under andre verdenskrig, etter at Codreanu ble drept i 1938 (Griffin, s. 172). Noen av de amerikanske fascistene går dypere enn enkle Hitler-provokasjoner, og kanskje var valget av Codreanu taktisk betinget. Bare kjennere skjønte hvem han var.

[19] En annen variant av slagordet, der you brukes istedenfor jew(s), viser til The Great Replacement-teorien.

[20] Disse gruppene ble i sin tur diskreditert av sin opptreden da. Ifølge Southern Poverty Law Center, som kartlegger ekstremistgrupper, gikk Oath Keepers fra 70 til 5 grupper i 2022. Men i mange tilfeller gjenoppsto de under andre navn, og nye kom til. I en gjennomgang i mai 2024 fant tidsskriftet Wired at militsgruppene nå koordinerer sin virksomhet gjennom mer enn 110 Facebook-grupper.

[21] Tidligere hadde han fordømt volden fra begge sider, selv om det var ganske tydelig at mesteparten av volden kom fra den høyreekstreme siden. Trump hadde også lest opp en uttalelse med utvetydig fordømmelse av «KKK, nynazister, hvit makt-tilhengere og andre hatgrupper».

[22] Robert Farley: «Trump Has Condemned White Supremacists». Factcheck.org, 11. februar 2020.

[23] Adrienne Dunn: «Fact check: Meme on Trump ‘very fine people’ quote contains inaccuracies». USA Today, 17. oktober 2020.

[24] Navnet er en tydelig referanse til ukeavisen Der Stürmer, som hadde nære forbindelser til nazipartiet og ble utgitt i Tyskland mellom 1923 og 1945. Redaktør Julius Streicher ble dømt til døden etter krigen.

[25] Sykes, s. 173–74.

[26] Ku Klux Klan-avisen Crusader støttet Trumps kandidatur i 2016. Hans kampanje tok straks avstand fra dem. KKK er ikke et navn Trump vil assosiere seg med. Han var mindre klar da den tidligere KKK-lederen David Duke først kom med støtteerklæringer, med rodde seg senere i land. Duke støttet Trump også i 2020, og foreslo at han tok med seg Tucker Carlson som visepresident. «KKK Paper Endorses Trump; Campaign Calls Outlet ‘Repulsive’». NPR, 2. november 2016.

[27] Die geistesgeschichtliche Lage des heutigen Parlamentarismus. Gjengitt i John Ganz: «The Week in Fascism. On Claremont and Tucker». Unpopular Front, 28. mars 2021.

[28] Ellmers: «‘Conservatism’ is no Longer Enough». The American Mind, 24. mars 2021.

[29] Roger Griffin: Fascism, Oxford Reader, s. 3. Gjengitt i John Ganz: «The Week in Fascism. On Claremont and Tucker». Unpopular Front, 28. mars 2021.

[30] Ronald Radosh: «Steve Bannon, Trump’s Top Guy, Told Me He Was ‘a Leninist’». The Daily Beast, 22. august 2016. Bannon hevdet i 2016 at han ikke husket samtalen, eller å ha møtt Radosh.

[31] Philip Bump: «Democrats have joined Republicans in calling their opponents ‘enemies’». Washington Post, 1. august 2022.

[32] Det engelske ordet som anvendes her er «may». Dette er ikke noe nytt. En undersøkelse fra høsten 2017 og våren 2018 viste at omkring 15 prosent, litt flere blant republikanerne, mente at det noen ganger kan være forsvarlig å sende truende meldinger til politikere. Hele 18 prosent av demokratene og 13 prosent av republikanerne mente at det ville kunne være forsvarlig å ty til vold dersom «feil» parti vant presidentvalget i 2020. Så mange som 20 prosent av demokratene og 16 prosent av republikanerne svarte at landet ville blitt et bedre sted dersom mange i det motsatte partiet døde. N.P. Kalmoe & L. Mason: «Lethal mass partisanship: Prevalence, correlates, and electoral contingencies». NCAPSA American Politics Meeting, 2019.

[33] Her regnes man som å være delvis enig dersom man angir enighet over 61 på en skala fra 0 til 100.

[34] «Dangers to Democracy: Tracking Deep Distrust of Democratic Institutions, Conspiracy Beliefs, and Support for Political Violence Among Americans». Chicago Project on Security & Threats, 10. juli 2023.

[35] Andelen blant republikanere var 9,5 prosent, men oppsiktsvekkende nok var den 4,5 prosent også blant selverklærte demokrater. Noe av dette kan forklares ved at det er, og var, en liten andel blant demokratene som støtter Trump. Andelen som er usikre er særlig høy blant uavhengige velgere, slik at andelen som avviser dette faktisk var lavere blant dem enn blant republikanerne.

[36] Blant demokratiske velgere var andelen 16 prosent.

[37] Sean J. Westwood m.fl.: «Current research overstates American support for political violence». PNAS, 18. mars 2022.

[38] Derek Holliday m.fl.: «Commentary: Holding Trump Accountable Has Not Threatened American Democracy». Polarization Research Lab, 28. juli 2023.