Mitt Romney: Den siste republikaner

For en tid tilbake tok jeg en tur ned «memory lane» for å se hva jeg tidligere har sagt og ment. Og ganske riktig; på flere områder har jeg forandret mening. Blant annet når det gjelder Mitt Romney.

I mitt tidlige(re) liv som såkalt blåblogger skrev jeg i 2007 et innlegg om Romney som ikke var spesielt flatterende. Jeg oppfattet ham som en lite autentisk person, villig til å tilpasse seg det politiske klimaet. Legg til et glatt ytre og hans religiøse tro (mormoner), som også bidro til å forklare hvorfor jeg ikke var begeistret for Romney. At jeg likte hans politiske ryggmargsreflekser, var underordnet, særlig fordi jeg var tilhenger av John McCains kandidatur. Når jeg leser min omtale av Mitt Romney i dag, slår det meg hvor feil jeg tok, særlig i spørsmålet om hans karakter og integritet. I en tid hvor det republikanske partiet har mistet sitt moralske kompass, har Romney holdt fast ved sin konservative overbevisning.

Good bye, Reagan!

Når Mitt Romney nå har forlatt Senatet, er det på mange måter et farvel til Ronald Reagans gamle parti – i hvert fall for nå. Samtidig er Romneys liv en historie om personlig mot. Og om prinsipper fremfor opportunisme. Denne spenningen er en rød tråd i boken Romney: A Reckoning, forfattet av McKay Coppins. Boken er et samarbeidsprosjekt mellom Coppins og Romney, der førstnevnte har fått tilgang på Romneys e-poster og dagbok m.m. Resultatet er et fascinerende innblikk i Mitt Romneys politiske liv.

Bok

Romney: A Reckoning

McKay Coppins

Scribner, 2023

Jeg er ikke alene om å ha endret mening om Romney. Omfavnelsen av Romney er enda sterkere hos liberale. Dette merket jeg i februar 2024, da jeg besøkte Washington D.C. for å snakke med republikanere og demokrater i Kongressen, som jeg har blitt kjent med over tid. En av de demokratiske medarbeiderne fortalte at hun hadde fryktelig dårlig samvittighet for hva hun tenkte om Romney i 2012, da han tapte for Obama. Under valgkampen lyktes demokratene godt med å definere Romney som en «rik elitist uten jordledning til virkeligheten». I så måte var det ikke rart at mange demokrater fikk bekreftet fordommene sine.

Obama-strategen David Axelrod, som har blitt en god venn av Romney, uttalte at han «var glad for at han ikke kjente Romney i 2012. For da kunne han aldri ha bidratt til å demonisere Romney på den måten som Obama-kampanjen gjorde». GOP anno 2024 er noe helt annet enn GOP anno 2012. Denne kontrasten gjør det enklere å like Romney i dag – særlig om man tilhører den liberale eliten – som den demokratiske medarbeideren (og jeg) utvilsomt er en del av.

De 47 prosentene

Mitt Romneys 2012-kampanje var en appell til «USAs entreprenøriske klasse». Han snakket om betydningen av gründere, investorer, av å fjerne reguleringer og slippe fri USAs skapende kraft. Romney mente at markedsøkonomien var det mest effektive verktøyet mot fattigdom i historien. Denne tilnærmingen ble styrket av valget av visepresident: Paul Ryan fra Wisconsin. Ryan var en ung, stigende stjerne innad i GOP; en politisk nerd. Han hadde over lang tid argumentert for store skattelettelser – og i motsetning til mange i det republikanske partiet, hadde Ryan forslag til inndekning: Velferdskutt. Dette var populært i konservative tenketanker, men det var mindre populært blant velgerne. Amerikanske velgere er ikke så forskjellige fra norske; de liker dårlig å miste velferdsrettigheter. Av den grunn var også Romney forsiktig med å angripe velferdsytelsene.

Derimot kom Romney i skade for å angripe amerikanere som mottok velferdsytelser. I en lukket forsamling med rike støttespillere uttalte Romney at 47 prosent av velgerne ikke var så interessante. De levde i stor grad på støtte fra staten. De betalte ikke føderal inntektsskatt og var i begrenset grad villige til å ta ansvar for eget liv. Romney forsøkte å nå de 5–10 prosentene i midten som kunne stemme enten demokratisk eller republikansk. Denne talen ble lekket til mediene og segmenterte bildet av Romney som en rik fyr som ikke brydde seg om vanlige amerikanere.

Paul Ryan på sin side hadde delt inn amerikanere i såkalte «makers» and «takers». I 2016 ba Paul Ryan om unnskyldning for å ha brukt disse uttrykkene. Og han gjorde det på en troverdig måte. Han diskuterte ikke semantikken, men sa simpelthen at han hadde tatt feil. Det var ikke bare en uheldig bruk av ord, men en fundamental misforståelse av hva fattigdom var og hvordan det preget dem som opplevde det, og som var avhengige av ytelser fra staten. Det var ikke tilfeldig at Ryan sa dette i 2016.

Tilbake til Romney. I Romney: A Reckoning forklarer Romney bakgrunnen for uttalelsen. I et lukket møte hadde en av bidragsyterne spurt hvordan han skulle overbevise velgerne om at de har et ansvar for seg selv. Premisset for spørsmålet var at amerikanere i begrenset grad greier å ta vare på seg selv. Et premiss som Romney, av uforståelige grunner (ifølge seg selv), gikk med på. Han forsøkte å svare høflig at veldig mange amerikanere ikke betaler føderal inntektsskatt, at mange av dem mottar velferdsytelser, og at de dermed ikke var et velgergrunnlag for Romney.

Denne analysen var ikke helt feil. Men måten det ble sagt på, var svært ødeleggende for ham. Velgerne fikk bekreftet Obamas narrativ om at Romney var uten kontakt med vanlige velgere. Kritikken mot Romney i mediene og blant konservative var knallhard. Og han ble bedt om å gjøre store endringer i staben og sparke ledelsen. Men Romney hadde en annen vurdering. Som han noterte i sin dagbok: «Staben min er strålende. Det er jeg som er problemet».

Slik taler en person med sterk integritet.

Tidlig Trump-skeptiker

I 2012 var Donald Trump på full fart inn på den politiske scenen. Eller mer presist; han hadde allerede entret den. Det fikk også Romney merke. Trump markerte seg med utspill på Twitter. Blant annet hevdet han at Obama hadde forfalsket fødselsattesten sin. Samtidig kritiserte Trump Romney-kampanjen for ikke å angripe Obamas karakter. Trump ville gjøre dette mer personlig. Det ville ikke Romney. Han ville gjøre sin kampanje til et spørsmål om ideer; et valg av politikk, ikke om Obamas karakter eller mangel på sådan. Så selv om Romney tillot hjelp fra Trump, var han allerede fra starten skeptisk til Trumps påvirkning på det republikanske partiet og amerikansk politikk. Skepsisen skulle ikke bli noe mindre med årene.

Den legendariske Liverpool-treneren Bill Shankly uttalte en gang at «to win is not everything – it is the only thing». Romney så det ikke slik. Da han endte opp med å få 47 prosent av stemmene i valget 2012, stilte han spørsmål om hvorvidt han kunne være fornøyd med seg selv. Hadde han greid å formulere sine visjoner på en god måte? Han mener selv at han greide det – og at han da måtte akseptere at amerikanske velgere ville det annerledes.

Romney observerte med skrekk og gru hvordan Trump fosset frem innad i det republikanske partiet og holdt lenge for seg selv hva han tenkte om fremgangen. Men i mars 2016, etter at Trump hadde vunnet 10 av 15 primærvalg, valgte han å ta bladet fra munnen. Han angrep Trumps politikk og karakter på en måte som var uhørt i moderne amerikansk historie. At den foregående nominerte i GOP på den måten angrep etterfølgeren hadde vi ikke sett før.

Klæsj med MAGA

Mitt Romney opplevde seg stadig mer fremmedgjort i det republikanske partiet. Men han anså seg ikke som ferdig i politikken. I 2018 ble han valgt til senator fra Utah, og han lovet å kjempe for tradisjonell konservativ politikk uten å gå på akkord med sin egen integritet (les: han skulle ikke la seg kue av Donald Trump). Dette løftet holdt Romney, men det kom med en pris, da partiet forlot den klassiske konservatismen til fordel for Trumps MAGA.

Det gjorde Romney stadig mer upopulær innad i partiet. Etter valget i 2020, da Romney offentlig konstaterte det helt åpenbare, nemlig at Biden vant valget, ble mostanden mot ham innad i partiet fiendtlig. Det gikk så langt at han og familien var bekymret for sikkerheten. Nettopp derfor ønsket kona at Romney holdt seg borte fra Kongressen 6. januar 2021. Romney forsto bekymringen, men det var selvsagt ikke mulig for ham frivillig å holde seg borte fra Washington D.C. denne dagen. Hele hans politiske overbevisning tilsa at han skulle være med og bekrefte folkets vilje, særlig når Trump på udemokratisk vis forsøkte å beholde makten.

Likefullt kom stormingen av Kongressen som et sjokk. En ting var Trumps modus operandi, men Romney var mer rasende på sine republikanske kolleger, som Ted Cruz og Josh Hawley, som hadde latt seg bruke som verktøy for Trumps politiske vanvidd. Spørsmålet Romney har stilt seg, og som Coppins drøfter i boken, er om Romney har noe ansvar for partiets utvikling og Trumps vekst. Var han tidligere for ettergivende og opportunistisk? Nancy Reagan anbefalte Romney å holde Trump på avstand i 2012. Men det gjorde han altså ikke. Han så gjennom fingrene med Trumps rasisme (Obama er en uekte amerikaner), ettersom han trengte støtte fra velgerne.

Et bolverk mot ekstremisme

I sin epilog skriver Coppins at den avtroppende senatoren har hatt en tendens til å rasjonalisere beslutningene sine i ettertid. Romney benekter ikke at han også har gjort det, men at det tilhører unntakene snarere enn regelen etter en lang karriere.

Jeg er tilbøyelig å være enig med Romney. For all del, mine innledende betraktninger om ham som en opportunist er ikke helt feil. Men denne type politisk tilpasning er en del av politikken. Sånn må det nesten være i et demokrati hvor velgeroppslutning er essensielt.

Det avgjørende for meg er hva man velger å være opportunistisk om. Mitt Romney var aldri en opportunist i spørsmål om respekt for grunnloven, respekt for demokratiet og respekt for rettsstaten.

Ronald Reagan uttalte en gang at han aldri forlot det demokratiske partiet; partiet forlot ham. Romney har ikke formelt meldt seg ut av GOP, men han er helt tydelig på at han ikke lenger kjenner igjen sitt eget parti.

Churchill uttalte at «noen personer bytter parti av hensyn til sine prinsipper; andre personer bytter prinsipper av hensyn til partiet». Romney har holdt fast på sine dyder og sin konservative overbevisning – også i møte med MAGA-bevegelsens vrede. Mitt Romney har, i likhet med sin far – som posthumt ble tildelt presidentens frihetsmedalje av Joe Biden på nyåret – valgt å være et bolverk mot ekstremisme.

Nettopp derfor kommer han til å huskes for å ha vært på riktig side av historien – i likhet med sin far.