Goffengs USA: Hvorfor stemmer ikke alle på demokratene?

Dette er første artikkel i serien Goffengs USA. Du finner hele artikkelserien her.

Her i Norge har vi et betydelig hull i vår dekning av amerikansk politikk:

For all del: Det er mye vi kan. Vi kan lese rapporter om det tiltagende sammenbruddet i fornuft hos Det republikanske partiet hver eneste dag. Vi får høre om stadig voksende grupper av radikale folk til høyre. Dette er en god ting, ettersom partiet på de fleste måter har gått til hundene. De er tidvis farlige for demokratiet. Det er det bred enighet om her til lands, også blant norske politikere og kommentatorer som i mange år har støttet republikanerne.

Men Det republikanske partiet er ikke det eneste som har radikalisert seg over de siste årene. Det har også skjedd på venstre side av politikken, selv om dette ikke er like knyttet til selve Det demokratiske partiet som den høyrevridde radikaliseringen er til det republikanske. Men denne utviklingen, samt motstanden det fører med seg i mye av den amerikanske velgermassen, er sterkt underkommunisert i norsk media.

Det er trolig mange og sammensatte forklaringer på denne skjevheten. For eksempel: Det er mer komplisert og tidkrevende å beskrive denne radikaliseringen. Man må dykke i andre kilder enn de mest brukte og kjente. Det krever en annen type kunnskap. Det oppfattes ikke som like akutt og farlig på kort sikt som det som foregår til høyre.

Slike forklaringer er forståelige. Det er alltid grenser for hvor dypt mediene klarer å grave i alle tenkelige problemstillinger. Men jeg er ganske sikker på at det også finnes mer problematiske forklaringer. Og en av dem er gruppetenkning hos profesjonelle kommentatorer, akademikere og politikere. Norsk pressekorps og ekspertene de bruker, befinner seg i snitt godt til venstre på det politiske spekteret – som jeg selv gjør. Skal man plassere dem på den amerikanske politiske aksen, havner de aller fleste av dem godt ute på den venstre grenen til Det demokratiske partiet og utenfor.

Gruppetenkningens fetter er flokkmentaliteten: Det ligger en risiko i å kritisere amerikanske venstreside. Vi lever i polariserte tider. Det å kritisere demokratene kan oppfattes som det samme som å støtte deres politiske motstandere. Kritiserer man Biden, så støtter man kanskje Trump, ikke sant? Eller DeSantis? Og – i tråd med gammel marxistisk analyse – om man ikke gjør det subjektivt, så gjør man det i hvert fall objektivt.

Et stort hull og tre sannhetsvitner

Min første påstand er at denne dikotomien mellom republikanere og demokrater, Trump og anstendigheten, ondt og godt legger begrensninger på dekningen vår. Dermed blir det et hull i hva norske medieforbrukere får vite om grunnlaget for utviklingen i amerikansk politikk.

Min andre påstand er at dette hullet er alvorlig. Og denne artikkelserien vil forsøke å demonstrere den første påstanden og begrunne den andre. La meg likevel innledningsvis støtte meg på amerikanske intellektuelle størrelser som har analyser som kan tilsi at påstandene i hvert fall er plausible:

Sam Harris er en av Trumps aller skarpeste og mest nådeløse kritikere. Hans retoriske nedsablinger av den forrige presidenten er både legendariske og underholdende. Og han bruker mye tid på å varsle om radikalisering til høyre. Men dette er ifølge ham selv bare halve historien om USA så langt i det 21. århundre. Om man ikke klarer eller er villig til å sette det samme lyset på venstresidens utskeielser, kan man ikke forstå amerikansk kontemporær politikk, mener han. Man klarer ikke å se hvordan to opponenter bygger hverandre opp og skyver hverandre ut til sine egne ytterkanter.

Man klarer heller ikke å forstå stemmemønstre. Og hvis man vil hindre trumpister å komme til makten, er det viktig å forstå stemmemønstre. Matt Bennett er en som har sett mye på dette. Han er tidligere medarbeider for blant andre Bill Clinton, både i kampanjer og administrasjon. Nå er han en såkalt «Third Way»-aktivist som søker å styrke politikk for et sentrumsnært venstre. Og han er frustrert.

Bennetts frustrasjon handler om at velgerne – når de blir spurt – sier at de to partiene i USA er omtrent like radikale. Det frustrerer Bennett fordi han mener det er åpenbart galt – hvilket jeg mener at han har rett i – til tross for at det finnes elementer til venstre i partiet som er altfor radikale. Problemet, slik Bennett ser det, er at det finnes en overaktiv, meget aggressiv og veldig synlig aktivisme langt ute på venstre akse. Disse er mildt sagt ikke populære – og de blir i et polarisert ordskifte naturlig nok klistret til demokratene, fordi de hører til på venstresiden og fordi republikanerne har erklært dem som sine fiender. Disse gruppene er, mener Bennett, årsaken til at velgerne opplever begge partier som like radikale. Og det er ikke bare frustrerende, men et stort problem: For det er ingen tvil om at den høyrevridde radikaliseringen er farligst, mener Bennett.

Mitt siste sannhetsvitner for at dette er en problemstilling verdt å forfølge, er professor John McWhorter ved Columbia University. Som en liberal, afroamerikansk professor og – selvsagt – en sterk kritiker av Trump mener han likevel faktisk i motsetning til Bennett at radikaliseringen til venstre i en viss forstand er farligere enn den til høyre. For selv om den til høyre er mer akutt og mer synlig, er den til venstre potensielt mer langvarig og omfattende, mener han. McWhorters frykt er at den nye venstreradikalismen vil kunne være mer ødeleggende for noen av de helt sentrale institusjonene det liberale demokratiet er bygget på, slik som universiteter, byråkratier, journalistikk og frie ytringsflater. Trump forsøkte kanskje å knekke disse institusjonene, uten å lykkes; venstreradikale uthuler dem innenfra. Og for ordens skyld, altså: McWhorter er heller ingen skjult trumpist, men har stemt demokratisk jevnt og trutt.

Frastøtende partier

Det er altså her denne artikkelserien kommer inn. For den jevne norske medieforbruker kan det fremstå som fullstendig uforståelig at noen i det hele tatt kan vurdere å stemme på det nåværende republikanske partiet. Vi får jo informasjon om republikanernes galskap.Men det er altså noe som mangler i dette bildet, og det er hvordan brede lag i USA opplever den andre enden av det politiske landskapet. For hvordan kan det være at normale mennesker i USA ikke stemmer på demokratene når alternativet er Trump og hans kumpaner? For det er jo ikke bare Trump som er sprø: Republikanerne har etter hvert fått flere høyt profilerte politikere som for få år siden ville blitt ansett å være fullstendig sprø konspirasjonsfolk, som fornekter valgresultater og stormer Kongressen.

Matt Bennetts frustrasjon er vanskelig å se fra et amerikansk ståsted. For en norsk mediaforbruker er den komplett umulig å forestille seg med mindre man gjør sin egen research.

Noe som er greit å tenke over er at amerikaneres motivasjon for hvilket parti de stemmer på har endret seg i takt med den partipolitiske polariseringen. Der man tidligere stemte for sitt eget parti, stemmer man nå mer mot det andre partiet, et valgmønster som noen ganger blir kalt «negative voting». Denne stemmeadferden drives av det som kalles «affektiv polarisering», som innebærer at velgerne ser dem som stemmer på det motsatte partiet, i et stadig mer negativt lys. Dette gjelder på begge sider, og trenden har bare fortsatt.

Og nettopp derfor er det helt nødvendig å holde et skarpt øye på hva som frastøter folk ved de to partiene. Vi får altså nok av eksempler på det hva republikanerne angår. Men hva som kan være så frastøtende ved demokratene og andre krefter til venstre, det snakkes og skrives det mye mindre om. Det er dette jeg vil undersøke.

Det uforståelige spørsmålet: Hvordan kan noen stemme på dem?

Og for å belyse dette vil jeg i all hovedsak snakke med eksperter og velgere i sentrum eller – i en amerikansk kontekst – til venstre. Og jeg vil snakke med dem om ganske alminnelige, «normale» amerikanere i midten. Om folk som lar seg flytte politisk, og som lar seg overbevise. For disse finnes faktisk i godt monn fremdeles. Og spesielt vil jeg snakke med dem om folk vi oppfatter som naturlige demokrater – og om hva som kan gjøre at de likevel ikke vil stemme demokratisk.

Vi skal gjennom fem grupper: arbeiderklasse, minoriteter, byboere, menn og foreldre. De tre første av disse er ansett som demokratenes kjernevelgere. De to siste har tradisjonelt vært jevnere fordelt. For å finne ut deres kvaler med å støtte demokratene skal jeg ikke bare snakke med folk fra de vanlige ekspertgruppene; jeg skal også snakke med vanlige og mer apolitiske amerikanere.

Det tilgrunnliggende spørsmålet for artikkelserien er altså: hva er det demokratene gjør som skyver fra seg moderate velgere – når den andre sidens fremste representanter er noen av de villeste, minst sympatiske og mest udemokratisk anlagte politikerne vi har sett i Vesten på lang tid? Kort sagt: Hvordan er demokratene i stand til å tape en hundremeter mot en astmatisk 93 år gammel mann med gåstol?

Spørsmålet er avgjørende viktig. Det spiller en rolle ikke bare for amerikanere, men også for nordmenn om en mann som Trump blir valgt til president i USA. Og desto galere republikanerne er, desto større er behov for en troverdig forklaring på det spørsmålet.

Les også:

Pluss

Goffengs USA: Er demokratene i ferd med å miste grepet om minoritetene?

Mellom de to valgene Trump deltok i, vokste hans støtte blant amerikanske minoriteter. Forklaringen finner man muligens lettere hos hans politiske fiender enn i ham.

Espen Goffeng