Vi trenger hjelm, lommelykt og ti meter tau for å komme oss ut herfra

«De tradisjonelle amerikanske dydene er allerede blitt spist opp av kosmopolitter og intellektuelle; den gamle konkurransedyktige kapitalismen er gradvis blitt undergravd av sosialistiske og kommunistiske planleggere; den gamle nasjonale sikkerheten og uavhengigheten er blitt ødelagt av forræderske planer, og har som sine mektigste agenter ikke bare utenforstående og utlendinger, men store statsmenn som befinner seg i sentrum av den amerikanske makten. Forgjengerne deres hadde oppdaget konspirasjoner; den moderne radikale høyresiden mener konspirasjon er et svik ovenfra.»

Dette er ordene til Richard Hofstadter i hans berømte Harper's Magazine-artikkel fra 1964: «The Paranoid Style of American Politics», men det samme kan faktisk sies om den amerikanske høyresiden i dag, nå etter at Kongressen stilte tidligere president Trump for riksrett og frikjente ham for andre gang. Faktisk har det lenge vært et spor av ekstremisme på den amerikanske høyresiden. Det har avtatt og tiltatt nært partiets maktsentre over tid, men jeg vil hevde at det aldri har vært så nært eller synonymt med partiets formål som nå. Selv om dette neppe overrasker en amerikaner som følger med på sitt lands politikk, truer det likevel livskraften i et modent, demokratisk samfunn hvis funksjoner er avhengige av et sunt forhold til grunnleggende fakta. Det er ingen tilfeldighet at USA har havnet her.

Som styreleder i Det demokratiske partiet i Norge – og en som både har vært tett på USAs statsapparat via jobb i Kongressen og langt unna gjennom opphold her til lands – kan det være nyttig å dele mitt perspektiv og min analyse for å avvise enhver forestilling om dette er normalt, eller at demokratenes opposisjon er et normalt parti. Jeg bygger på egen erfaring, fritatt for spekulasjoner. Dette går inn på meg følelsesmessig og personlig. Jeg vil fortelle hvordan det er å være amerikansk partiaktivist i utlendighet.

Mellompolitisk sammenbrudd

Min bakgrunn ligger i en klassisk forståelse av transaksjonell, lovgivende politikk hvor konsensusbygging og hestehandel sørger for en fungerende statsmakt i en mangfoldig og uregjerlig befolknings interesse. Jeg har vedlikeholdt politiske og personlige relasjoner med republikanere, slik det ofte gjøres i Washington D.C. Vi er ofte uenige, men vi er alle amerikanere og overholder normer som har vært hedret gjennom generasjoner. Noen republikanere har stått meg nær, mens det har vært umulig å diskutere med andre, så store kunne meningsforskjellene være. Men jeg anså dem aldri som fiender, og dette var en utslagsgivende, om ikke alltid elsket, dyd som utgjorde en felles forståelse av hva som holdt det politiske apparatet i gang. Etter alt å dømme har dette falt helt fra hverandre.

Etter opprøret som satte både lovgivere og deres medarbeidere i livsfare, og uten at noen foreløpig er holdt ansvarlige, er mistilliten og sinnet nådd kokepunktet. Det er uten tvil en konsekvens av de innvalgte fra ytterste høyre og håndlangerne blant trumpistenes partifunksjonærer. Her vil jeg fokusere på politiske partiers form og funksjon fremfor å dvele ved sosiale medier og de store samfunnsomveltningene. Jeg legger til grunn at utbredelse av desinformasjon og illiberale tanker er like skadelige og smittsomme gjennom Facebook som de var da de fikk ben å gå på i kjedebrev og brosjyrer før i tiden. Det stemmer at pengeinnsamlinger på nett har svekket det etablerte partiets makt og åpnet for mer radikale tilnærminger, men det er bare én del av historien. Mitt poeng er at det republikanske partiet har sporet helt av, ikke som en utilsiktet konsekvens av skjødesløs retorikk og hard politisk kamp, men med overlegg. De er der de vil være fordi de ikke lenger vil følge demokratiske spilleregler som vil gjøre at de taper makt mens de holder på revansjementaliteten. De har ingen annen vei å gå.

En eksistensiell trussel

Donald Trump kom tilfeldigvis på banen akkurat da og ble, som media ofte påpeker «et symptom, ikke årsaken» til vår polarisering. Likevel har han oppfylt de villeste politiske drømmene til enhver som tror på dagens republikaneres og såkalte «konservative» bevegelses prinsipper: «makt for enhver pris, uten å stå for noe». Som president benyttet Trump sin splittende retorikk til å gjøre en allerede mistenksom gruppe til de sanne amerikanere på innsiden av en oppkonstruert populist-patriotisk festning. Med Trumps tap har de nå per definisjon blitt den ultimate «utestengte» gruppen, fratatt makten av hordene utenfor festningsmuren. Dette er eksistensielt for dem som et populistisk drevet parti, det vil si deres identitet. De anser selve deres eksistens som angrepet.

Samlet sett er det veldig skummelt og i strid med forestillingen om at demokratene skulle finne glede i å se det rivaliserende partiet – et parti som var nære ved å knuse selve det amerikanske demokratiet – i kaos. Det utgjør en eksistensiell trussel mot den fremtidige orden i vårt styresett, hvordan vi fungerer internt og hvordan vi utøver makt og innflytelse eksternt. Tendensen viser ingen tegn til å snu, og det bør bekymre alle.

De fleste oppvakte politiske observatører kan se at dette er mer enn en vanlig politisk krise, men for de som ikke kjenner til de finkornede delene i de viktigste trekkene i nyere historie kommer her en innføring: Siden Tea Party-bevegelsen mot beskatning ble dannet i 2010 som svar på finanskrisen og de medfølgende økonomiske redningstiltakene for privat sektor, ble det en intern kamp mellom aktivister som utgjorde drivkraften på høyresiden og de etablerte figurene som fremmet det republikanske partiet på statlig og lokalt nivå. Etter valgtapet i 2012 nådde uroen og kampen et bristepunkt. Man kunne se det komme for dagen fra tid til annen i det øverste sjiktet hos republikanerne i Representantenes hus, der aktivistene ville utfordre Husets leder – den gangen John Boehner – offentlig. Imidlertid kontrollerte det gamle etablissementet spakene og funksjonene i partiet over hele landet, og insiderne fortsatte å vinne.

Les også:

Pluss

McConnell nærmere å felle Trump

Majoritetslederen myker opp sin motstand mot riksrett. Det kan være ment som et ris bak speilet.

Jan Arild Snoen

Trumpistenes overtakelse

Det har vært underrapportert i både amerikanske og internasjonale medier at Donald Trumps politiske organisasjon begynte en utrenskning på nasjonale, statlige og lokale nivåer kort tid etter hans nominasjon i 2016. Målet var å gjøre om partiets politiske plattform før landsmøtet og skifte partiets retning. De gjorde ikke dette først og fremst ved å sette inn aktivister, men snarere med lojalister til Trump og hans politikk. Dette mønsteret gjentok seg i regjeringen hans med vesentlig virkning. Etter min mening er dette helt essensielt for krisen vi befinner oss i. Partiene på statlig og lokalt nivå får sjelden oppmerksomhet og blir sjelden beryktede, men er drivkraften til det praktiske arbeidet med å organisere funksjonærer i styrer og valg på grasrotnivå og oppover. Mens Trump tok all politisk oppmerksomhet de siste fire årene, ble Trump-godkjente politikere satt inn i politiske verv over hele landet. Dette fikk imidlertid ikke oppmerksomhet før statene skulle sertifisere presidentvalgene og det «store løgn»-narrativet viste kulttilstandene i partiet. Men det var formålet hele veien.

De uopphørlige løgnene som har ledsaget denne nye omorganiseringen, har revitalisert den berømte «paranoide stilen» som har hatt forskjellige gjentagelser over mange år. Det har ikke vært demokratenes ansvar å stadig fordømme og kreve omprogrammering bort fra en politisk kult. Det ligger til partiets egne modererende krefter å vise lederskap og trekke partiet i en legitim retning, som vi så med høyresiden på 1950- og 60-tallet. Men denne gangen er det de moderate som blir refset og renset ut av Trump-lojalistene der de sitter, og de som ellers ville stilt til gjenvalg, trekker seg fremfor å kjempe for partiets sjel. Det vi sitter igjen med er, som representant Marjorie Taylor Greene nylig kalte det, et parti som tilhører Trump; sint, villedende og ... krympende.

Et dyr presset opp i et hjørne

Ja, krympende. Heldigvis for vårt demokrati var ikke drøye tre år lenge nok til å rense ut nok folk til å kortslutte valget med løgner, opphevelse av sunn fornuft og kunstig fremstilt mistenksomhet blant millioner av medborgere. Men det var nok å oppvigle et opprør i hjertet av det amerikanske demokratiet, og det har ført til at mange mennesker i måneden etter stormingen forlater det republikanske partiet. Invasjonen av Capitol var den fysiske realiseringen av et politisk parti som krympet seg til en hard kjerne av et lite representativt mindretall nasjonalt, regionalt og i vippestater. Det var å se på et dyr presset opp i et hjørne uten noe sted å gå, villig til å gjøre ting som før var utenkelige. Det er en dødelig kombinasjon av hvit identitetspolitikk under konsolidasjon, drevet av innsikten om at partiet slik det er konstruert ikke kan vinne valg med trumpisme i kjernen og ikke kan få over 45 prosent oppslutning i presidentvalg. Likevel hevder man å ha arvet «et sett» av gamle amerikanske verdier som for dem er den ultimate sannhet – en kombinasjon som avler ekstremisme i et topartisystem, fordi det simpelthen ikke kan trekke nye medlemmer til den krympende basen.

USA trenger en «lojal opposisjon»

Amerikanere som både elsker og forstår landet vårt vet også at USA trenger et system med en «lojal opposisjon» dersom det skal kunne bevege seg fremover. Et system der to store, livsfriske politiske partier har telt store nok til et mangfold av tanker og livlig debatt. Dette har ført oss fremover i det meste av vår historie, men vi er langt unna det nå. Det er kommentatorer på den amerikanske venstresiden som fremholdt at republikanske senatorer ville frikjenne Trump i riksrettssaken, nettopp fordi de ønsker å la muligheten stå åpen for opprør og «politikk med makt» i fremtiden. Det er ubegripelig at slikt hysteri er blitt en del av vår diskurs og tas alvorlig, men slik er det blitt. Jeg tror det dreier seg om politisk overlevelse for de fleste av disse senatorene. Gitt muligheten til å bryte med trumpismen i den andre riksrettssaken valgte partieliten i stedet å la det gå, og tillate de trumpistiske delstatspartiene å spise sine avhoppere som våget å fortelle sannheten. De velger å koble seg på trumpisme som en evig revolusjon i stedet for å konkurrere med politikk basert på substans. Barry Goldwaters berømte ord «ekstremisme i forsvar for frihet er ingen last» kan like godt være skrevet på det republikanske partiets segl sammen med QAnon-konspirasjonslogoen nå. Men som Richard Hofstadter skrev: «Ideen om en paranoid stil som maktmiddel i politikk ville ha liten samtidsrelevans eller historisk verdi hvis den bare ble anvendt av sinnsforvirrede menn. Det blir vesentlig når denne uttrykksmåten kommer til anvendelse av mer eller mindre normale mennesker.» Det er fortsatt utstasjonert militære tropper i USAs hovedstad for å motvirke pågående trusler fra den tidligere presidentens tilhengere. Dette er USA i 2021.

«Lojalitet fremfor alt»

Jeg skrev nylig i Aftenposten om hvordan president Trumps tak på sine lojalister minner om den karismatiske kultlederen Jim Jones’ grep på «The People's Temple» på 1970-tallet. Selv om det er hardt skyts, tror jeg det vil være forsettlig uvitenhet å benekte dette. Det er de i USA som bare er redde for å innrømme hvor dypt mange av våre landsmenn har falt. Det er knusende for meg å se et parti som drukner i sin egen offermentalitet og reduseres til et kaos av konspirasjonsteorier. Men det er en politisk situasjon som bare kan eksistere når den er tuftet på fundamenter om «lojalitet fremfor alt». De fundamentene er sterke på den amerikanske høyresiden og har produsert en floke uten noe annet svar enn å overlate til demokratene å orientere landet i en retning der folk finner tilbake til virkeligheten. I Joe Bidens innsettelsestale reflekterte han over at nok amerikanere gjennom historien har maktet å forene seg slik at andre blir trukket med, og det er sant. Demokratene vil antagelig kunne samle seg med rimelige republikanere til å sette sammen et betydelig flertall som kan omtales som «small d democrats», altså de som tror på demokrati, for å føre oss fremover som ett land. Det anslås at omtrent 10-15 prosent tilhører trumpismens harde kjerne, men dette er likevel en vesentlig andel. Det er her faren ligger. Trusselen om vold er reell.

Trump-årene har sett bort fra innenlandsk ekstremisme, og vi har mye arbeid foran oss for å bli det samfunnet vi ønsker å være og for å gjenvinne lederansvaret i verden. Vi må holde oss til sannhet og rettferdighet i håp om at dette kan døyve ekstremistiske instinkter fra de til høyre med vrangforestillinger om at deres voldelige tendenser er rettmessige. Vi ønsker å komme dit det er snakk om «hvis», ikke «når», vold vil inntreffe, og der er vi ikke ennå. Jeg har fortsatt tro på det amerikanske folkets evne til å finne ut av de gjennomgripende endringene som trengs i vårt land, demografisk, teknologisk og økonomisk. Gjennom vår historie har vi greid å samle opposisjonens energi til å forhandle frem moderasjon i sentrum i stedet for varig politisk borgerkrig. Jeg tror fortsatt det er tilfelle, selv om det er rimelig å si at ting ikke har vært verre siden vår faktiske borgerkrig, og at vår spesielle amerikanske «paranoide stil» alltid vil forbli. Vi trenger hjelm, lommelykt og ti meter tau for å prøve å komme oss ut av dette, men vi har klart det før.

Oversatt av Leif Knutsen og Magnus Nordmo Eriksen.

Les også:

Pluss

Demokratiet står ikke fast

Donald Trump forsvinner. Men både problemene som skapte ham, og problemene han har skapt, blir med oss videre.

Nils August Andresen