Derfor sliter så mange med å analysere Trump

Tony Soprano, Walter White, Martin Byrde, Dexter Morgan, Tommy Shelby, Lucas Hood, Raylon Givens… Ja, eller ta Dr. Gregory House, Don Draper eller Siobhan Roy for å nevne et knippe litt mindre triggerhappy eksempler. I en tid der vi elsker antihelter i filmer og TV-serier, komplekse karakterer som utfordrer våre tanker om rett og galt, som vi avskyr eller irriterer oss over i det ene øyeblikket, men som vi likevel ikke klarer å la være å sympatisere med og heie på, er det påfallende hvor ekstremt endimensjonalt vi foretrekker at våre politiske analyser skal være. Få illustrerer dette bedre enn Trump.

Hans mest lojale tilhengere elsker ham ubetinget og selv hans minst flatterende karakterbrister som de ville reagert på med furore om de ble legemliggjort av noen andre, blir i Trumps tilfelle bare et bevis på at «Gud ofte velger imperfekte tjenere». Hans mest innbitte kritikere hater ham imidlertid like ubetinget, i den grad at hvis Trump mener noe, så må det motsatte standpunktet være riktig, og det går knapt an å komme på en anklage som er for drøy til å anses som helt plausibel overfor Trump.

Resultatet er en politisk samtale om fenomenet Trump der alle nyansene forsvinner, og folk som ikke befinner seg på noen av ytterkantene i elsk/hat-spekteret vegrer seg for å delta. I mesteparten av «skravleklassen» i Norge er det rett og slett såpass upopulært å tilkjennegi Trump noen positive egenskaper, at folk som er sterkt kritiske til Trump, samtidig som de også mener at mye av kritikken mot ham er sterkt urimelig (den observante leser vil forstå at det er omtrent der jeg selv befinner meg) velger dermed å holde kjeft eller bare bli med på «Orange Hitler»-koret, for å unngå å bli slått i hartkorn med alle MAGA-krigerne.